Skrevet av Emilie Kooyman

Som født og oppvokst på Torshov, har Akerselva alltid vært en del av hverdagen. Skoleveien gikk langs Vøyenfossen, de beste klatretrærne hang over elva i Myraløkka, tannlege og treningssenter lå i gamle fabrikklokaler. Fosser og fabrikker lever videre, til tross for de nesten to hundre årene som skiller oss fra den første store industrialiseringen av Oslo. Det er slik Akerselva er: omgitt av historie og tradisjon som strekker seg tilbake til sagalitteraturen, men som vi kanskje særlig knytter til industri og utviklingen av det moderne Norge.^[1]             

Historien om industrialiseringen av Akerselva er ikke bare en fortelling om økonomisk vekst og modernisering. Først og fremst er den kanskje historien om menneskene rundt elva. Ingen visste dette bedre enn Oskar Braaten (1881-1939). Født og oppvokst blant fabrikker og arbeidere, er han arbeider-forfatteren over alle. «Jeg har de første minnene mine fra ‘nummer 12’, det aller minste av de små trehusene i Sandakerveien.»^[2], skriver Braaten om egen oppvekst. Det er sine egne (og mine) hjemlige omgivelser han tar med seg inn i litteraturen. Akerselva og menneskene rundt var umiskjennelig knyttet sammen for Braaten. «Menneskene ved Akerselven! Jeg kjenner dem ikke alle, […] Men de av Akerselvens mennesker jeg kjenner, det er menneskene fra fabrikkene oppe ved Sagene».^[3] I Braatens forfatterskap er Vøyenfossen og fabrikkjentene to sider av samme historie.

Denne koblingen er det ikke bare Oskar Braaten som gjør. En rekke andre forfattere bruker også vann og vannets egenskaper for å beskrive mennesker. Charles Dickens (1812-1870), var en forfatter som i likhet med Braaten var opptatt av å skildre arbeiderklassens virkelighet. Også i hans forfatterskap finner vi en elv brukt som virkemiddel. Elva Themsen dukker stadig opp i hans litteratur, og er en interessant parallell til Braatens Akerselv.

I denne teksten skal jeg altså se nærmere på hvordan vann brukes for å beskrive mennesker i litteraturen. Med utgangspunkt i mine egne hjemlige trakter på Sagene/Torshov, og med hovedfokus på Oskar Braatens tekst «Akerselven» (1918), skal jeg se på hvordan mennesker knyttes sammen med det vannet som omgir dem. Hvordan bruker Braaten Akerselva for å fortelle om fabrikkjentene og Oslos arbeidere? Hvordan har andre forfattere før ham, som Dickens, benyttet seg av vann for å beskrive mennesker?

Oskar Braaten og livet langs Akerselva

I 1918 utkom boken Kristiania, en samling verker om hovedstaden, forfattet av mange av datidens store navn. Her finner vi også Oskar Braaten, som har valgt å skrive en hyllest til elva som renner gjennom Oslo. For en hyllest kunne Akerselva trengt, mener Braaten. Det er sannelig ikke mange «kristianesere» som tar notis av den. Og om den får oppmerksomhet, så er det ikke snakk om lovprisning:

Det er ikke bare de utenbys folk som griner paa næsen hver gang Akerselven blir nævnt. Der lever tusener av mennesker her i vor egen by som ikke forbinder annet ved navnet end lassaroner og veltede prammer […] de har straks sit billede av elven færdig: En graagul, skidden elv som glir sagte og makelig gjennem byen og forpester luften.^[4]

Det var kanskje ikke så rart at de fleste i Kristiania trakk på nesen. På Braatens tid var det så og si ingen regulering eller rensing av utslipp i Akerselva. Allerede fra tidlig industrialisering ble det sluppet avfall rett ut i vannet: kjemikalier, bleke- og fargestoffer og hestemøkk. Mye av kloakken fra byen havnet også i elven. Først på 1980-tallet ble det iverksatt rensing av elva i et visst omfang.^[5] Med dette i bakhodet kan man forstå at Akerselva ikke var spesielt elsket av Kristianias borgere. Den var heller ikke i særlig grad hyllet i litteraturen. Det finnes beskrivelser av Frysja, det gamle navnet på elva, ulike steder i sagalitteraturen. Men beskrivelsene av den fossende Frysja som kong Sverre krysser, virker fjern fra Braatens egne, gule og forurensede Akerselv. Kanskje nettopp derfor tok Braaten på seg ansvaret for å hylle elva. Tross forurensing og misfarging, var det den som hadde ført til at Kristiania ble Norges industriby. Byen sto for rundt 30% av industriårsverkene i 1895, med mange tusen ansatte arbeidere.^[6] Braaten visste å sette pris på elva:

Den mest arbeidssomme! Jeg vet ikke nøiagtig hvor langt det er fra Maridalsvandet til fjorden. Rimeligvis er elven 7-8 kilometer lang. Men du verden hvilket arbeide den utfører paa sin korte vei. Den sparer sig ikke, den hænger i dag og nat, styrer sig fra det ene turbinrør ind i det andre, sliter og staar i. […] Den sier aldrig nei, er altid aa stole paa, streiker aldrig, uten i de aller tørreste somre. Rigtignok brummer den og skjænder naar den stuper gjennem render og rør, men det blir ikke til mer. ^[7]

Akerselva er kanskje ikke verdens lengste elv, men arbeid og utømmelig med krefter, det har den. Den står på dag og natt uten å klage. Slik tar Braaten Akerselva i forsvar. Det er ikke den poetiske og romantiske Seinen, og ikke all verdens å se på, men nyttig og arbeidsom. Slik han besjeler elva i sitatet over kan man merke hans forkjærlighet for den. Braatens søster og mor var begge fabrikkarbeidere, og han visste garantert hva slags rolle elva hadde for økonomi og sikkerhet for veldig mange mennesker. Ved å peke på disse egenskapene ved Akerselva, legger Braaten et grunnlag før han begynner å beskrive arbeiderne på Sagene.

Etter å ha beskrevet en alternativ og mer kjærlig måte å se på elva, flytter Braaten blikket mot fabrikkjentene. Han beskriver hvordan man en tidlig morgen kan stå ved Beierbrua og observere alle kvinnene som strømmer til arbeid, noe han anbefaler for alle som vil se «litt av livene utenfor boulevardene».^[8] Ved sekstiden dukker de opp, kvinner fra 15-årsalderen helt opp i 70 årene. De eldste og erfarne dukker opp først, de yngre kommer snublende litt senere:

Det er mest kvinder, kvinder fra 15-16 aars alderen til 60-70 aar. De ældste er tidligst ute, de kommer besindig gaaende efter nattens korte søvn. Men de unge! I sidste liten kommer de, de er øre av søvn, de er graa av træthet. En har ikke faat tid til aa snøre igjen støvlene sine. […] En anden har ikke faat sat op haaret for dagen […] Det gjælder om aa være inde før porten stænger.^[9]

Braaten lar elva bli en helt tydelig parallell til denne scenen ved brua. Han beskriver kvinnene nettopp som strømmende og strevende. Den hardtarbeidende Akerselva speiles i kvinnene som jobber i fabrikkene langs den. Akkurat slik elva kontinuerlig flyter utrettelig, slik strømmer også fabrikkjentene til arbeid hver eneste dag, uansett hvor «graa av træthet» de er. Hverken Akerselva eller fabrikkjentene er spesielt fine på det, men Braaten hyller dette. Reale og grepa kvinner, langs en real og skvær elv: «Og gud naade den som vil kalde hende for frue eller madam. – Aa nei, jeg har vel ikke gjort saa mye gæli at jeg ikke kan faa gaa for ei skikkelig fabrikjente!»^[10]

Et viktig poeng for Braaten, er at scenen på Beierbrua er noe de fleste andre mennesker i byen aldri ser. Det daglige strevet, alt arbeidet og slitet som følger det å være arbeiderkvinne, ble sjeldent satt pris på. Han påpeker at det er helt andre ting man fokuserte på ved arbeiderklassen: «Fabrikjentene blir ofte haanet. Især de unge. Som rimelig er. Deres mote er ikke altid fra idag. […] -Fabrikjentene er usædelige! griner byens damer. Kjære, der fødes saa mange uegte barn i fabrikstrøkene!».^[11] Denne fordømmelsen av arbeiderkvinnene tar Braaten et kraftig oppgjør med. Igjen bruker han de observasjonene han har gjort om Akerselva som inngang. Kristianias borgere trekker ikke bare på nesen av elva som renner gjennom byen. Fabrikkjentene er heller ikke spesielt vel ansett.

Oskar Braaten inviterer leseren til å se saken fra et annet og mer medfølende perspektiv. Han hadde kjennskap fra innsiden, og visste hvordan kvinnene slet for å få endene til å møtes. Med stor ømhet beskriver han videre hvordan fabrikkjentene bekymrer seg for barna de må la være igjen hjemme når de løper til arbeid: «Men naar hun staar nede ved sin spindstol eller sin væv og lar tankerne gaa, da er det stuen eller kammerset hun atter ser for sig. Vaakner ungene tidsnok til skolen, tru? Passer de paa aa faa sig litt mat?».^[12] Det er tydelig at Braaten både beundrer det harde arbeidet, men også vet hvor mye det koster for disse kvinnene. Teksten er ikke lengre bare en uskyldig hyllest av Akerselva, men i aller høyeste grad en politisk tekst med observasjoner om klasseforholdene i samfunnet. Det er tydelig når man leser teksten at forholdende i arbeiderklassen, og holdningene til dem, er en kampsak for Braaten, og den egentlige motivasjonen bak «Akerselven». Han belyser en del av samfunnet (og kvinner) som få «kristianesere» vet å verdsette.

Oskar Braaten bruker elven som et utgangspunkt og en inngang for en større politisk agenda. Å aktivt knytte fabrikkarbeiderne opp mot Akerselva, blir et virkningsfullt grep. På Braatens tid var det begynt å bli mere fokus på arbeiderklassens kår, men det var en langsom prosess mot bedring.^[13] I samfunnet generelt ble det harde arbeidet arbeiderkvinner utførte gjennom hele livet sjeldent hyllet. Braaten retter fokuset mot en del av samfunnet han mener ikke settes ordentlig pris på, ved hjelp av noe så allment som vann i en elv. Så, hvilke likheter kan man finne mellom måten Braaten bruker Akerselva på, og måten Themsen tematiseres i Charles Dickens forfatterskap?

Klasseskiller og elva Themsen

I likhet med Braaten er det arbeiderklassen Dickens er opptatt av, og mange av tekstene foregår i eller rundt Londons slum. Themsen dukker jevnlig opp i hans forfatterskap. Den mørke, truende og tåkelagte elven bidrar til å gi Dickens tekster det mørke, viktorianske og gotiske preget vi kjenner ham for. Jeg vil nå se på en passasje fra Oliver Twist (1838), for å se hvordan beskrivelsene av Themsen knyttes sammen med karakterene som oppholder seg rundt elva, og om det er noen likheter med Braatens bruk av elv som virkemiddel.

Charles Dickens er kjent for å avbilde skyggesidene av samfunnet, de fattige, de arbeidsløse og elendige. Det er også disse det handler om i Oliver Twist. Scenen under beskriver en prostituert, Nancy, på London Bridge en mørk kveld. Hun blir skygget av en ukjent mann.

It was a very dark night. The day had been unfavorable, and at that hour and place there were few people stirring. Such as there were, hurried quickly past, very possibly without seeing, but certainly without noticing, either the woman, or the man who kept her in view. […] A mist hung over the river, […] The old smoke-stained storehouses on either side, […] frowned sternly upon water too black to reflect even their lumbering shapes.^[14]

Dickens beskriver, i kjent stil, en mørk og tåkefull natt, på bredden av Themsen. Stilen og de ytre beskrivelsene, er svært annerledes enn de vi finner hos Braaten. Den tidlige grå-lyse morgenen på Beierbrua, er erstattet av en sen og mørk kveld på London Bridge. Likevel kan man finne noen likhetstrekk. Denne kvinnen oppholder seg også på en bro over en delvis forurenset elv. Vi ser at også Dickens legger vekt på at scenen som utspiller seg, ikke er noe som «resten» av byens befolkning legger merke til, de få som er ute på denne tiden skynder seg bare forbi. De mørke omgivelsene forsterker dette inntrykket hos oss lesere. Den svarte elva, for mørk til å reflektere omgivelsene, skaper et bilde av en skjult verden, som Dickens karakterer oppholder seg i.

Før jeg foretar noen sammenligninger, er det riktignok viktig å påpeke forskjellene mellom disse to tekstene, fra et rent form- og sjanger-messig perspektiv. Oliver Twist er en roman, i motsetning til Braatens tekst som er et form for essay. Dette fører til åpenbare forskjeller. «Akerselven» er i mye større grad et uttrykk for Braatens egne meninger, mens Dickens er mer usynlig tilstede i sin roman. Hans meninger må vi i mye større grad tolke. Det er handlingen som i første omgang beskrives i Oliver Twist.

Likevel, både fra sitatet over, i resten av Oliver Twist og Dickens forfatterskap, forstår vi at Dickens også var klar over hvilke skiller det fantes mellom arbeiderklassen og resten av samfunnet. Forfatterskapet hans viser at elva Themsen for ham var nært knyttet til denne arbeiderklassen, slik Akerselva er for Braaten. Hos både Braaten og Dickens er det et viktig poeng at de menneskene som oppholder seg ved elvene, ikke tas videre notis av. Få har sett fabrikkjentene strømme til jobb klokken seks hver morgen, og ingen tar notis av den prostituerte som venter på London Bridge. Slik Oskar Braaten gjennom hele sitt liv brukte litteraturen for å belyse arbeidernes kår, retter også Dickens et kritisk blikk mot de holdninger og fordommer som fantes mot arbeiderklassen ellers i samfunnet. Begge forfattere beskriver et klassesamfunn med vanntette skott som skiller menneskene i byen. Elvene i disse tekstene blir et miljø der dette får utspille seg, og kan belyses av de to forfatterne. Akerselva og Themsen er i disse tekstene ikke bare et sted der arbeiderklassen arbeider og oppholder seg, det blir også et sted der klasseskillene kommer til uttrykk.

---

[1] Senje, Sigurd. Akerselva. Revidert av Morten Jødal. Oslo: Topografisk Forlag, 2005,11, 23.

[2] Braaten, Oskar. Bru over elva: et utvalg. Oslo: H. Aschehoug, 1971, 13.

[3] Braaten, Oskar. «Akerselven». I Kristiania s. 67-78. Kristiania: J.W. Cappelens forlag, 1918, 73.

[4] Braaten, «Akerselven», 67.

[5] Norsk museumsnettverk for industrihistorie, «Elvas forurensning» 25.02.22. http://industrimuseum.no/38_elvasforurensing.

[6] Oslo byleksikon, «Industri- og handelshistorie i Oslo». 21.03.22. https://www.oslobyleksikon.no/side/Industri-_og_handelshistorie_i_Oslo

[7] Braaten, «Akerselven», 68-69.

[8] Braaten, «Akerselven», 70.

[9] Braaten, «Akerselven», 70.

[10] Braaten, «Akerselven», 76.

[11] Braaten, «Akerselven», 76.

[12] Braaten, «Akerselven», 77.

[13] Store norske leksikon, «Arbeiderlitteratur».

[14] Dickens, Charles. «Oliver Twist», 304