At mennesker sjelden kan kjenne konsekvensene av sine handlinger er politikkens evige og ubehagelige følgesvenn. I 2011 gikk norske politikere til angrep mot Gaddafis Libya etter ønsker fra FN og NATO. Boka Libya: Krigens uutholdelige letthet løfter fram vurderingene som lå til grunn for handling i 2011, samt konsekvensene som har satt bombingen i nytt lys i etterkant. Gjennom kapitler som både snakker med og mot hverandre, illustrerer boken politikkens utilstrekkelighet på en god måte, samtidig som den sterkt kritiserer det offentlige Norges oppgjør med bombingen i ettertid. Finnes det en annen vei til lærdom i politikken enn gjennom fortidens feil?
Skrevet av Eilif Guldvog Hartvedt
Norges bidrag til bombingen av Libya i 2011 står som et iøynefallende bandasjert sår på fredslandet Norges gyllne kropp. Etter at opprørene startet mot Gaddafis regime i februar 2011 gikk det hett i Libya, noe som etter hvert førte til frykt for sterke virkemidler for å slå ned på befolkningen fra Gaddafis styrker. Da Stoltenberg II-regjeringen bestemte seg for å bli med i operasjonen var det på grunn av FNs sikkerhetsråds uttalte frykt for folkemord av opprørerne fra styresmaktene.
I etterpåklokskap er det lett å si at deltakelsen var gal: Libya har blitt enda mer kaotisk enn det var i 2011, og ny informasjon viser at de store bombe-protagonistene Frankrike og USA ikke bare var interessert i å avverge et fryktet folkemord, de hadde også et ønske om regimeendring. Blant annet har Hillary Clintons lekkede e-poster vist at frykten for folkemord på langt nær var den eneste motivasjonen for å gå til krig.
Diskusjonen for eller mot krig, for eller mot fred, er her, som i de fleste tilfeller, overflødig. I etterpåklokskap ser vi at Norge som fredsnasjon tapte ansikt ved å slippe bomber. Norge som fredsnasjon ville naturligvis også mistet ansikt ved å stå på sidelinjen under et folkemord slik som i Rwanda i 1994. Den gangen valgte verdenssamfunnet å ikke intervenere i en annen stats anliggende for siden å innse katastrofen, denne gangen skjedde det motsatte.
Libya: Krigens uutholdelige letthet drøfter inngående alle disse perspektivene og problemstillingene. Boka som helhet er ikke ute etter å arrestere Norge for krigshandlingene som sådan. Langt viktigere er det å løfte fram diskusjonen om hva krigshandlingene innebar, basert på hvilken kunnskap involveringen skjedde, hva slags typer propaganda var Norge offer for, og hvilke interesser som gikk tapt. Alt i alt: Hva har vi tapt, og hva har vi vunnet?
Ved å bidra i interveneringen har Norge markert seg som en troverdig alliert for NATO, Frankrike og USA. Samtidig har Norge mistet noe integritet som et land med et autonomt forsvar. I ettertid viser det seg at avgjørelsen om å bombe Libya ble tatt basert på mangelfull og feilaktig informasjon utenfor Norges kontroll. Dette indikerer at den norske stat stiller troppene til rådighet for andre lands interesser uten i nevneverdig grad å stille kritiske spørsmål. Her er det ikke bare den norske stat som stryker – også de fleste etablerte mediehusene støttet intervensjonen.
Hvorvidt bombingen av Libya var et gode eller et onde er det i grunnen vanskelig å svare på. Enda i dag sier politikere som Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støhre, Ine Marie Eriksen Søreide med flere at de ikke anser avgjørelsen om å bidra som problematisk, gitt informasjonen man hadde til rådighet. Imidlertid gis det få svar på i hvilken grad Norges informasjon på det tidspunktet var tilstrekkelig. Spørsmålet avfeies ved å si at det oppfordrer til etterpåklokskap som ikke belyser slike vanskelige politiske problemstillinger. I Krigens uutholdelige letthet er det denne etterpåklokskapen som løftes fram. For om man ikke har en reell gjennomgang av vanskelige avgjørelser, om man ikke kan diskutere redeligheten til politikken som er utført – hva skal politikken basere seg på da?
Det kommer aldri et nytt Libya 2011, akkurat som det i 2011 ikke kom et nytt Rwanda 1994. Dette illustrerer at det er vanskelig å feste de virkelig vanskelige politiske avgjørelsene i historisk kunnskap. Allikevel må diskusjonene løftes fram, og avgjørelsene som er tatt må dissekeres i fornuftens hvite lys. Særlig blir disse oppgjørene viktige når Norge stadig forsøker å manøvrere seg som en troverdig fredsaktør på verdensscenen. For hvordan framstå tillitsfull når både venner og uvenner ser at de tvilsomme handlingene som er begått passeres i stillhet? Hvordan vil Russland og Kina reagere på Norges innspill i verdenspolitikken når de ser at Norge ikke forholder seg kritisk til egne beslutninger og til egen nær historie?
Terje Tvedt kommer på slippfesten til Molo #10 «Minner» den 14. november på Oslovelo for å prate om oppgjøret med bombingen av Libya i norsk offentlighet. Arrangementet er åpent for alle og begynner 19.00. Det er satt av tid til spørsmål og diskusjon.
Eilif Guldvog Hartvedt er masterstudent på Europeisk Kultur ved Universitetet i Oslo.