Skrevet av Anne Løddesøl

I Lars von Triers kultklassiker Riget (1994) åpner dødsrikets porter seg under Danmarks rikshospital, fordi den vitenskapelige arroganse har gått for langt. Dette er starten på et syke- husdrama som – med unntak av det sjangerdefinerende oversiktsbilde av sykehusbygningene – har lite til felles med House (2004 – 2012) eller Grey’s Anatomy (2005 –).¹ I vitenskapen og utviklingens navn skal det okkulte utdrives fra rikshospitalet, men utdrivelsen fører bare til en økning i den overnaturlige aktiviteten i hospitalets kilometerlange kjellerkorridorer. Jeg skal ikke påstå at det spøker i gangene på hverken A-hus eller det medisinske fakultet. Jeg er heller ingen forkjemper for at pseudovitenskap og alternativmedisin skal få slå sin esoteriske rot i legevitenskapens hjerte. Allikevel vil jeg slå et lite slag for en mye utledd og fullstendig utdatert medisinsk teori jeg mener nåtidens medisinstudenter kanskje burde kikke på med nye øyne. Jeg vil gjerne gjøre litt stas på humoralpatologien.

I godt humør
Humoralpatologien var den regjerende teorien om den menneskelige fysikk fra antikken til den endelig ble tilbakevist av den moderne medisinske vitenskap en gang på 1800-tallet. Teorien knytter (svært kort forklart!) de fire grunnelementene (luft, ild, vann og jord) til fire væsker i menneskekroppen (blod, gul galle, sort galle, og slim). Blodet ble produsert i leveren, samsvarte med elementet luft og ga et varmt og vått (sanguint) temperament. Gul galle var forbundet med ild, ble produsert i galleblæren og ga et varmt og tørt (kolerisk) temperament. Sort galle var jordens væske og ga et kaldt og tørt (melankolsk) temperament. Og sist, men ikke minst: Slim ble produsert i hjernen eller lungene, ble forbundet med vann og ga et vått og kaldt (flegmatisk) temperament. I et sunt menneske var disse væskene i balanse; i et usunt var de i ubalanse.

Balansen av de fire kroppsvæsker spilte ikke bare inn på en persons temperament, men hele personens fysiske og psykiske konstitusjon – også fordøyelsen. Melankolikeren, personlighetstypen som kjennetegnes av et overskudd av sort galle (kald og tørr), var gjennom renessansen kjent for å være preget av særdeles dårlig mage. Melankolikeren slet med både flatulens og diaré, i tillegg til å være spesielt illeluktende individ. Datidens medisinmenn mente den uheldige buké som beveget seg i melankolikerens indre, lakk fra magesekken ut i resten av kroppen, og slik resulterte i en potent odør fra både ånden og svettekjertlene.²

Toaletthumor
Koblingen mellom tungsinn og lukt kommer blant annet til syne i Shakespeares komedie/ pastoral, As you like it (ca. 1599). Jacques, en forvist adelsmann, mener han har blitt så lærd på sine reiser at han ikke lenger orker å være glad. Jacques’ personlige odør bemerkes på mer eller mindre subtilt sett av stykkets øvrige personligheter.³ Ja, selv navnet ‘Jacques’ er en pekepinn til melankolikerens uheldige dunster: «Jakes» var nemlig elisabethansk slang for dass.⁴

Tilbake til Riget. Om melankolikeren Jacques er løs i magen, sliter den svenske overlegen Helmer i Riget også med fordøyelsessystemet. Helmer, som med sitt eksplosive (tørre og varme) temperament helt klart lider av et overskudd av gul galle, blir besatt av egen avførings flyteegenskaper når en annen lege henslengt bemerker at Helmer ikke trenger å bekymre seg for helsa så lenge han avlegger flytere. I etterfølgende episoder kan publikum fra klosettets perspektiv se den koleriske svensken holde sine tirader om det danske helsevesenets ineffektivitet og overtro – til et publikum bestående av sin egen åh-så-synkende avføring. Renessansens melankolikere hadde rennende diaré; Lars von Triers koleriker har hard mage. Tarmen forbinder geniene, tross århundrenes kløft.

Så morsomt det enn er med toaletthumor: Humoralpatologien fremstår som så åpenbart latterlig for dagens objektivitetsforelskede vitenskapssyn at selv barneskoleelever snøfter hånlig når de fortelles om årelating. Jeg vil påstå at det er ufortjent. Nåja, kanskje ikke den delen med årelating… Uansett, snyt om du vil, men lån meg øynene noen linjer til.

Magefølelsen
Om du og jeg har lignende algoritmer på sosiale medier, har kanskje også du blitt servert annonser om probiotisk kosttilskudd i hytt og pine de siste årene. Kosttilskuddene lover kunden mer energi, bedre søvn, mindre angst og depresjon. Også YouTube-algoritmen viser meg et utall videoer av typen «BEST FOODS FOR ANXIETY AND DEPRESSION» [sic!]. Jeg har aldri frivillig sett en av disse videoene, ei heller kjøpt probiotika fra en Instagram-annonse, men noen gjør det åpenbart, for videoene får hundretusenvis av visninger, og annonsene popper stadig opp.

Denne tarmhelse-trenden har nå også oppnådd en slags troverdighet. Bekymr deg ikke, jeg skal ikke legge ut om ernæring i et studenttidsskrift for idéhistorie! Men at det er en kobling mellom tarmen og hjernen, eller en gut-brain axis som det heter på fint, er etter hvert blitt ganske ukontroversielt. Bakteriemiljøet i tarmen kan påvirke humøret ditt.⁵ Dårlig fordøyelse gjør deg (muligens) mer deppa (som en av flere faktorer i et svært komplisert og uoversiktlig diagnostisk bilde).

Jaha, tenker du kanskje, greit nok det liksom, men hva så? Vel, over 40% av studenter rapporterer at de sliter psykisk.⁶ Jeg er den siste som ønsker å legge ansvaret for psykiske plager over på individet og slik fjerne fokuset fra systemiske problematikker som et uregulert boligmarked, matpriser, og at studielånet ikke har vært justert for inflasjon siden før jeg ble pottetrent. Men har du vondt i magen, er det vanskeligere å finne energien til å brenne ned hovedkontoret til Thon studentboliger eller kaste murstein på Rimi-Hagen for å ha økt prisene på pasta og pesto, enn om fordøyelsen din er spikk-spank.⁷ Uansett tar du neppe skade av å spise et eple i ny og ne.

Som mange andre unge kvinner kan jeg forresten også rapportere om at lave hemoglobinnivåer (bedre kjent som anemi, blodfattighet, eller jernmangel) ikke fører til utpreget godt humør. Spesielt sangvinsk blir man i alle fall ikke. Nok en gang har humoralpatologien vist at det enkle ofte er det beste, og at man godt kan lese gamle ting med nye øyne.

Jeg tror ikke det var dette barneskolelæreren min (en legende, forøvrig) mente da han sa at vi kunne «lære av historien» – men jeg tar det jeg får. Herved erklærer jeg en seier for humoralpatologien. I alle de årene forskningen på depresjon har fokusert på serotoninreseptorer (hjernen), kunne psykiatrien kanskje tatt et blad ut av The Anatomy of Melancholy (1621) og tenkt litt mer på magen.⁸ Humoralpatologien: 1 -Vitenskapen: 0. Ta den, alle arrogante medisinstudenter! Haha! Tenk på dét neste gang du spør meg hva jeg egentlig kan bruke idéhistorie til!⁹

Det spøker igjen
I 2022 slapp Lars von Trier tredje sesong av Riget, 25 år etter at sesong to sluttet med det man trygt kan kalle en «cliffhanger». I mellomtiden har to av de sentrale skuespillerne dødd (av naturlige årsaker), blant dem den koleriske svensken Helmer. Jeg har ikke selv sett Riget Exodus enda, så spørsmålet om hvorvidt danskene klarer å mane djevelen ut av sykehuset, er for meg fortsatt svevende i luften som et hvilket som helst annet poltergeist. Men at humoralpatologien igjen spøker i psykiatriens periferi, er jeg ikke i tvil om. Humo- ralpatologiens gjenferd går igjen! Den lå med brukket rygg, men som Frankensteins monster har den med vitenskapens hjelp reist seg fra de døde. Orden er gjenopprettet, balansen er tilbake. Alle esoteriske hjerter gleder seg! Humoralpatologien har fått sin oppreisning. Om du, som meg, skulle ønske å tilbringe litt tid med de underfundige karakterene i Riget, husk endelig å få i deg nok fiber, og – for Satans skyld! – vær forberedt på å ta det gode med det onde.