av Reidar Aasgard
Du var bare en fattigpike
under en storbyplatan.
Jeg var bare en av de rike
oppe bak busstermopan.
Der hvor turbussen stanset
for en pause fra sightseeing,
sloss du og gråt og danset
for alt og ingenting.
Midt i en tallrik skare
en tynnkledd egyptisk vår
løp du med føttene bare
– en unge på åtte-ti år.
Stolt som selveierkvinnen
kneiser sin krukke langs Suez,
vilt som ørkenløvinnen
er hos sine små når de trues
– slik verget du all din ære
med spark og med klor og bitt
mot dem som kom deg for nære:
Det som var ditt, var ditt.
Brått kastet du deg til bakken
med bedende småjentekropp.
Det støvet mot panserlakken
da du strakte hendene opp.
Slik hadde du lært deg å ligge
for føttene som en hund.
Men du var ikke kun en tigger
– du var dronning i samme stund!
Å, kunne jeg bare hentet
og delt med deg hva jeg har.
For du var min egen jente,
og jeg var din egen far.
Vi møttes én gang i tiden
på en solsvidd parkeringsplass.
Jeg har båret et merke siden:
ditt blikk gjennom ruteglass.
Det rommer, min lille pike,
vår svimlende hemmelighet:
Vi tilhører samme rike,
men bor på hver vår planet.
Den sterkeste mur vi støper
imellom oss mennesker her,
er glasset, fordi det røper
hvor nære og fjerne vi er.