En dans mellom idéhistorisk arbeid og kunstnerisk uttrykk

Skrevet av Hanna Taraldsrud Dormagen

---

Tankevirksomhet mellom akademisk og kunstnerisk persepsjon

Når vi leser tekster fra tidligere tider, lærer vi særlig i idéhistorie at tekstene må forstås på sin samtids premisser; de må kontekstualiseres. Ved å ta utgangspunkt i forfatterens kontekst kan teksten framstå mer distansert fra leseren. Den inderlige, personlige lesingen av teksten – der leseren lar seg bevege som mottakeren med stor M – blir utfordret. Teksten var jo skrevet i en annen tid, i en annen diskurs og til andre mottakere. Likevel ser jeg ingen motsetning mellom det å kontekstualisere en tekst i sin tid og det å kunne ta til seg, på et personlig plan, utsagnene til den fortidige tenkeren. Den kontekstualiserte forståelsen av forfatterens mening og argument, tenker jeg, blir en invitasjon til faktisk å ta stilling til argumentet, ikke bare i lys av konteksten den formidles i, men også på et mer personlig og eksistensielt plan.

Når det kommer til historiske tekster, må vi dog være forsiktige med å legge for mye «av oss selv» i lesningen. Vi vil bestrebe en objektivitet så godt det lar seg gjøre. Likevel står døra til den personlige tolkningen alltid åpen. Denne teksten er et forsøk på å vise hvordan idéhistorisk arbeid ikke står i konflikt med mer personlig og kreativt arbeid, eller annen tankevirksomhet. Dette er derfor en tekst som leker med grensene mellom akademisk og kunstnerisk persepsjon. Jeg ønsker å vise at så lenge man er bevisst sine perspektiver og formål, kan idéhistorisk innsikt være berikende for mer kunstneriske refleksjoner.

Musikk er tema for tekstbehandlingen min. Den første delen av teksten kommer til å handle om musikkbegrepet hos Marsilio Ficino (1433–1499), prest, astrolog, humanist og filosof i renessansens Firenze. I den andre delen av teksten vil jeg vise til hvordan jeg selv har brukt musikkmetaforer for å uttrykke hvordan jeg hadde det under mitt ett-års-lange utenlandsopphold i nettopp Ficinos hjemby.

Musikkbegrepet hos Ficino

Musikkbegrepet til Ficino kan kobles sammen med hans prosjekt vedrørende ønsket om å gjenfinne balansen mellom mennesket og verden. Humanisten så for seg at menneskets sjel en gang var i harmoni med verdens sjel (lat. anima mundi), men menneskets sjel hadde latt seg forvirre av kroppens lidenskaper. Den kristne tenkeren mente at det eneste som kunne forene Guds uendelighet og perfeksjon med det begrensede mennesket, var kjærligheten som gjennom tro kunne gjøre det mer dydig. Videre mente han at bestrebelse, forestillingsevne og kunnskap kunne gjøre at mennesket på ny kom i en harmonisk relasjon til verden. Ved å heve seg over kosmosets materielle nivå kunne det gjenkjenne kosmosets harmoni og orden som drypp av Guds avtrykk i verden.

Denne møyen og forestillingskraften kunne uttrykkes gjennom menneskets spiritus. Ficino så for seg spiritusen som en kroppslig damp som var sentrert i hjernen. Spiritusen muliggjorde koblingen mellom sjelen og kroppen og gjorde mennesket i stand til å sanse, bevege seg og forestille seg ting. Spiritusen fantes likevel ikke bare i det enkelte mennesket. Som Ficino forklarte det i verket Tre bøker om livet (lat. De vita libri tres), fantes det også i form av en kosmisk spiritus (spiritus mundi). Man kan forestille seg den som en kraft som «flyter gjennom hele den sansbare verden», eller som «verdens pust». Gjennom riktig innsats kunne mennesket ta til seg noe av denne spiritusen eller «puste den inn». Målet var å gjøre sin egen spiritus så lik den kosmiske spiritusen som mulig. Og dette kunne gjøres på forskjellige måter, som ved å innta sukker, bestemte typer vin eller lukte duften av kanel eller roser. Men aller mest effektivt var det å lytte til musikk.

Ficinos overbevisning om at musikken hadde en helt spesiell kraft til å bevege mennesket mot Gud, bygger på to eldre prinsipper. Det første er forestillingen som vi finner igjen i pytagoreernes tekster og Platons dialoger, nemlig at universet og mennesket er bygd opp av de samme harmoniske proporsjonene. Det er Boethius (ca. 480 e.Kr.—524/525 e.Kr.) som deler musikken inn i tre domener. Den første, som kalles musica mundana, er ingen hørbar musikk, men en overordnet organisering av himmellegemene og kosmoset. Videre finnes det en type musikk i menneskets kropp og sjel, musica humana. Og det siste domene, musica instrumentalis, er musikken som blir spilt på instrumenter og framført av stemmen. Disse tre formene for musikk var koblet sammen. Det var vanlig blant musikkteoretikere å utarbeide systemer der astronomiske avstander og musikk-intervaller sto i en korresponderende relasjoner til hverandre og skapte en forbindelse mellom musikkens mønster og menneske.

Det andre prinsippet gikk ut på at musikken kunne være en etterligner av følelser og moralske holdninger representert av de ulike planetene som igjen kunne påvirke både utøver og lytter. Ficino mente at ved å lytte til musikken som var koblet opp til eller kalibrert med proporsjonen til en bestemt planet, kunne man tilegne seg de egenskapene som planeten var assosiert med. Denne kalibreringen kunne også foregå på andre måter, som å spise en bestemt type mat eller bruke ulike talismaner.

Angela Voss poengterer at den rette kunnskapen for Ficino besto i å gjenkjenne og å bruke menneskets tilkobling til kosmoset gjennom musikkens termer. Intervallene av en skala dannet en direkte analogi til sjelens prosesjon fra dens opprinnelse til sin tilbakevending til Gud. Videre beskriver hun denne tilstanden som et møte mellom det bevisste og det ubevisste som på ny åpnet opp for en kreativitet som gjorde at mennesket ble i stand til å begripe ny og skjult kunnskap om verden. På bakgrunn av det jeg har skrevet, ser vi hvordan musikken hos Ficino spiller en helt spesiell rolle. Den sammenkobler menneskets væremåte og egenskaper i et større, holistisk bilde der musikken blir bindeleddet mellom mennesket og verden.

Musikkbegrepet som kunstnerisk metafor

Denne koblingen mellom menneskets væremåte og den ytre verden kan også forstås i nye sammenhenger og gi grobunn for nye assosiasjoner og sammenkoblinger. Nå beveger jeg meg fra de akademiske tankebanene til de mer fritenkende og kunstneriske. Idéen om musikk som uttrykkes hos Ficino, kan være behjelpelig for å forstå metaforen jeg brukte for mitt ett-års-opphold i Firenze.

Jeg søkte meg inn på en master i moderne filologi i filosofens fødeby. Jeg ønsket å gjennomføre hele masteren der, men endte med å dra hjem etter kun ett år. Én av grunnene til dette valget var rett og slett en følelse av å være i utakt med den italienske omverdenen. Jeg slo meg aldri til ro med den italienske spontaniteten. På meg virket klare tidsrammer beroligende og motiverende. Det italienske folkets løse tidsforståelse derimot sluttet aldri å frustrere.

Denne metaforbruken – å være i utakt med omverden – gir uttrykk for nettopp et slags objektivt musikkmønster som jeg mener gir gjenklang av Ficinos musikkbegrep. Å gjenkjenne og å overholde dette mønsteret har en direkte effekt på den enkeltes velvære og evnen til å handle godt i møte med andre. Det er dog verdt å merke seg at mønsteret til Ficino uttrykkes gjennom guddommelige og tidløse termer. Mine metaforer, på sin side, brukes i en veldig subjektiv kontekst der jeg tar utgangspunkt i en opplevelse av den florentinske kulturen. Likevel er det spennende å se hvordan musikk går igjen som et nøkkelbegrep i begge tilfeller. La oss dykke enda lenger ned i utakt-begrepet.

Mye av frustrasjonen min er nok en konsekvens av en mangel på tilpasning til de italienske forholdene. Mistrivselen min kan rett og slett forstås som et kulturkræsj – jeg hadde en måte å gjøre ting på; italienerne hadde en annen, men vanene jeg utarbeidet, var også en direkte respons på omgivelsene jeg befant meg i. Det var en bevisst avveining mellom hva som føltes riktig for meg, og hvordan italienerne handlet seg imellom. Det var også et spørsmål om investering: Hvor mye kom jeg til å få igjen ved å strekke grensene mine? Utakten med omverden skyldtes ikke bare mangelen på å kunne tilpasse meg, det skyldes også noe mer dyptgående. Utakten ble en slags manifestasjon av divergensen mellom meg og italienerne jeg møtte.

Jeg tør å påstå at denne utakten allerede var der fra begynnelsen av oppholdet, men måten jeg valgte å forholde meg til den, endret seg i løpet av skoleåret. Jeg kom til Italia med store forhåpninger og et åpent sinn. Jeg visste at jeg var tilpasningsdyktig og fleksibel både i tenke- og handlemåte. Som et refleksjonsnotat fra oktobermåneden uttrykker, så var jeg særlig i starten frustrert over å ikke forstå hva som ble sagt rundt meg, men jeg trøstet meg med at jeg kom til å forstå forholdene bedre i framtiden.

Refleksjoner 31.10.22
Jeg er i en kontinuerlig orienteringstilstand. Rolig, men beredt anerkjenner jeg grensene. Jeg mestrer ikke språket godt nok, jeg må fortsette å prøve, søke forståelse, forsøke å ekstrahere den røde tråden fra enhver kontekst. Og det går stadig bedre, tåken transformerer seg og blir gripbar. Sakte, men sikkert, klarer jeg å differensiere rare former som jeg av og til har forutsett. Litt etter litt prøver jeg å skape former, jeg også. Et attributt av mening i en fortsatt mørk kontekst. Men lyset blir stadig sterkere og mer til stede. Kanskje, til sist, vil jeg kunne danse mellom disse figurene. Finne et liv mellom disse figurene. Interagere med disse figurene. Kanskje vil noen der ute kunne aner-/gjenkjenne (it. riconoscere) meg? Men fortsatt så mangler jeg nyansene som presiserer hvem jeg er, og som muliggjør tillit til den røde tråd. Tålmodighet, vennen, tålmodighet.

Det er mange metaforer man kan utforske videre i notatet mitt. Men for denne teksten er nok setningen «Kanskje, til sist, vil jeg kunne danse mellom disse figurene» mest interessant. Dansemetaforen hinter igjen om et musikkmønster som har blitt gjenkjent og akseptert. Dansen blir et uttrykk for at man lytter til musikkens rytme, lar seg bevege av den og bestemmer seg for å uttrykke seg selv innenfor dens rammer.

Et lignende uttrykk med et lignende budskap finner vi i diktet Den norske dansen (it. Il ballo norvegese) som nettopp uttrykker på ny, gjennom musikkmetaforer, min utilpasshet, min usikkerhet og mitt ønske om å bli forstått og verdsatt av italienerne.

Igjen ligger det i metaforbruken en forestilling om et felles rammeverk, et musikkmønster som man kan kalibreres med, og som man kan uttrykke seg gjennom via sang og dans. Og denne forestillingen blir utgangspunktet for avstanden mellom meg og omverdenen. Min norske dans er annerledes; den skiller seg ut og er vanskelig for italienerne å gjenkjenne. Vi har altså ikke å gjøre med en forestilling som er identisk med Ficinos musikkforståelse, men med en forestilling som ligner i noen grad, nettopp ved at musikkmetaforen er et uttrykk for noe mer omfattende enn bare musikk. Den gjenspeiler et indre forhold som ikke bare er knyttet til emosjoner, men også til moral.

Musikkbegrepet koblet til moral

Hvor jeg har moralbegrepet fra, lurer kanskje leseren på. Jo, det er knyttet til en dypere tolkning av noen av de italienske vanene. Jo mer jeg tilegnet og tok til meg kunnskap om den italienske kulturen, jo vanskeligere var det å la seg sjarmere av den. Jeg følte at jeg i møte med den endret meg i en annen retning. Jeg hevder at mange av de italienske vanene ikke bare var fremmed for meg som utlending, men også “fremmedfremmende” for italienerne selv. Et eksempel er vanen av å snakke i munn på hverandre eller over hverandre. Jeg ser på det som en uting, ikke bare i lys av den norske kulturen, men også på et generelt plan. Dette opplevde jeg veldig ofte under middager. De fleste mente ikke noe vondt med det, det er bare slik samtale-dynamikken fungerte. Dog kan det bli enda mer problematisk i italienske politiske sammenhenger der lignende dynamikker kan forekomme. Når du ikke har forstått utsagnet til samtalepartneren din, risikerer du å gjøre deg et forvrengt bildet av i ntensjonene til vedkommende og videre respondere på feil grunnlag. Hvis det i hovedsak er emosjonene dine (som i verste fall kan være sinne, misunnelse, usikkerhet og arroganse) som er drivkraften for tolkningen av samtalen, kan det føre til kommunikasjonsgap mellom de ulike aktørene.

Også i denne analysen kan samme musikk-metaforen være behjelpelig som forestillingsverktøy. Man mangler den harmoniske flyten der argument følger etter argument, der samtalepartnerne ser en sammenheng mellom eget uttrykk og det tidligere. Og denne dissonansen er medvirkende i en negativ spiral som kan føre til misnøye, mangel på samhandling og tolkninger som i stor grad tar utgangspunkt i egne subjektive følelser og meninger.

Musikkbegrepet som differensieringsverktøy

Denne tekstens hovedformål er å demonstrere hvordan idéhistorisk arbeid kan være behjelpelig for personlige og mer kunstneriske refleksjoner. Poenget mitt er ikke å vise at vi finner igjen de samme idéene hos en tenker som hos leseren, ei heller at en slik reduksjonistisk kobling bør bestrebes. Jeg ønsker heller å poengtere at en leser alltid kan trekke koblinger mellom ulike idéer vedkommende oppfatter, og at disse parallellene faktisk kan være behjelpelige for å skille dem fra hverandre. Etter å ha skissert noen av hovedtrekkene til Ficinos begrep om musikk kunne jeg sette det opp mot musikkforestillingen som kommer til uttrykk i noen av metaforene jeg brukte.

I begge tilfeller er musikkbegrepet koblet til emosjoner og moral i et større helhetlig bilde der mennesker blir aktører som gjenkjenner og benytter seg av musikkens mønster. Ficinos begrep er uendelig mye mer detaljert og elaborert enn mitt. Det er koblet til metafysiske forestillinger om musikk som fungerer som en f orsterker av båndene mellom den menneskelige sjelen og verdens sjel. Ficino opererer også med tre former for musikk som eksisterer i verden, og som kan kalibreres med hverandre. Jeg brukte selv metaforer som «å danse mellom figurer», «norsk dans» eller «harmonisk flyt» som ligger til grunn for et begrep om musikk som et kulturelt og personlig mønster. Å gjenkjenne mønsteret og å la seg føre av det vil kunne fremme mer velvære og vice versa, fraværet av gjenkjennelse vil kunne føre til misnøye. Jeg argumenterte også for et musikkmønster av moralsk art, der mangel på samhandling kunne fremme kommunikasjonsgap, misnøye og innesluttethet.

Det hadde vært interessant å utforske denne sammenkoblingen av Ficinos musikkbegrep og min metaforbruk fra et kognitivt og/eller et lingvistisk perspektiv. Hvilke prosesser er det som foregår når vi sammenligner idéer fra ulike domener? Og videre, hva er koblingen mellom metaforer og meningsdannelse hos mennesket? Metaforer blir fort forstått som rene litterære virkemidler på tross av at de finnes i de fleste domene i livene våre – også i de akademiske. Jeg tror også at mer kunnskap om metaforenes natur vil kunne gi fruktbare svar på videre spørsmål som: Hvem sin tolkning av en tekst er legitim, på hvilke premisser hviler denne vurderingen, og hvilke metaforiske forestillinger beror den på?

Men det blir heller spørsmål som må besvares i andre tekster. For denne gang håper jeg å ha demonstrert hvordan idéer, selv om de bør holdes separert fra hverandre, gjerne kan sammenkobles nettopp for å skape mer klarhet eller dybde til forestillingene man selv har. Ved å binde dem sammen, gjennom assosiasjoner, får vi et bedre grep om dem. Tolkningen av tidligere tekster og tolkningen av mer samtidige uttrykk skjer i samme hjerne og gjennom mange av de samme mekanismene. De vil kunne påvirke hverandre, og det er nettopp ved å gjøre seg bevisst denne nærheten mellom dem at vi lettere kan skille klart mellom dem.