Skrevet av Magnus Gridset

I romanen Mesteren og Margarita farer hekser over Moskvas himmel. Djevelen slipper løs et fandenivoldsk spetakkel og lokker på drømmerne med mørkets krefter. En helt vanlig kvinne ved navn Margarita inngår en pakt med Djevelen for å redde den hun elsker, litteraturen og muligens livet selv. Med den ultimate okkulte roman oppfordret Mikhail Bulgakov (1891–1940) leseren til å forlate tryggheten i enkle verdensbilder og undersøke det skjulte og hemmelige – nettopp det okkulte. Etter den posthume utgivelsen av del én i 1966 og del to i 1967 har romanen vært en utfordring for analytikere. Leken og alvorlig på samme tid – verket er nærmest umulig å tolke under én enhetlig ide. I midten av det hele står heksa Margarita. Hvordan kaster noen vanlige tolkninger lys over Mesteren og Margarita og ikke minst: Hvilken rolle spiller Margarita?

Djevelen kommer
Mesteren og Margarita består av to fortellinger som begge handler om møter med noe uventet. I den ene fortellingen kommer Jesus til Jerusalem med et budskap som kolliderer med Pontius Pilatus’ romerske verdier og autoritet. Bulgakov presenterer en alternativ og høyst realistisk påskefortelling. I den andre dukker Djevelen plutselig opp i 1930-tallets kommunistiske Moskva. Djevelens lakeier herjer med forfattermiljøene. De setter opp en vill forestilling ved teateret for å rokke ved borgernes tilfredshet. Fra scenen skuer Djevelen ut over Moskvas borgere og tenker høyt: «Borgerne har forandret seg sterkt… utvortes, mener jeg, – i likhet med selve byen.» Senere følger han opp med spørsmålet: «Har disse borgerne forandret seg innvortes?»¹ Gjennom hele romanen utforsker Bulgakov hvordan mennesker håndterer forbausende endringer i sine ytre omgivelser. Endrer man seg innvortes i møte med nye inntrykk? Djevelens oppvisning av magi sjokkerer moskovittene, som er vant til den rådende ideologien. Ulike reaksjoner vil få ulike konsekvenser.

De sentrale karakterene i Mesteren og Margarita reagerer forskjellig på overnaturlige hendelser og uvanlige holdninger. De som holder fast ved dogmatiske oppfatninger mottar en dødelig straff. Allerede i romanens første kapittel harselerer Bulgakov spesielt med forfattere som bare jatter med myndighetenes retningslinjer. Den lydige forlagsmannen Berlioz gir lyrikeren Ivan «Hjemløs» en reprimande for å ha skrevet et realistisk dikt om Jesus. Ifølge Berlioz har Jesus aldri eksistert, som var den offisielle linja i Sovjetunionen.² En fremmed med merkelig utseende, som mennene tar for å være utlending, lytter til samtalen og bryter inn. Den angivelige utlendingen er faktisk Djevelen. Han er uenig med Berlioz og spår at møtet ender fatalt for forlagsmannen. Berlioz skal miste hodet under hjulet på en trikk.

Lyrikeren hadde villet styrte av sted til sperrekorset straks han hørte det første skriket og så hodet sprette bort over brolegningen. Dette synet gjorde ham imidlertid så perpleks at han bare datt ned på benken og bet hånden til blods. […] nå forsøkte han å begripe kun én ting, nemlig hvordan det kunne ha seg at han nå nettopp hadde snakket med Berlioz, og så et øyeblikk etter – dette hodet …³

Den tanketomme lojaliteten til myndighetenes uinformerte retningslinjer får brutale konsekvenser. Mesteren og Margarita uttrykker en forakt for manglende refleksjon og enkle verdenssyn. I Bulgakovs samtid var dette et aktuelt tema, særlig i sammenheng med Vekhi (1909), en mye debattert essaysamling redigert av Mikhail Gershenzon (1896–1925). Samlingen uttrykte bekymring for de intellektuelles tap av åndelighet og evne til selvstendig tenkning.⁴ I Mesteren og Margarita er det Djevelen som blander seg inn i livets gang for å bekjempe trangsynthet: Intellektuelt søvngjengeri straffer seg. Berlioz måtte miste hodet han nektet å bruke.

Den hemmelige romanen
Halveis ut i Mesteren og Margarita blir leseren kjent med Margarita, en kvinne som ser muligheter i mørkets krefter og det okkulte. Margarita savner noe mer i sitt ellers så respektable samliv med en formuende ektemann. Hun innleder et forhold til en fattig forfatter som går under navnet Mesteren. Antakelig av grunner som allerede er nevnt blir romanen han skriver om Jesus og Pontius Pilatus, nektet publikasjon og slaktet av kritikerne. Mesteren blir tvangsinnlagt til psykiatrisk behandling, selv om han ikke viser andre tegn til sykdom enn at han skriver politisk farlig litteratur. Fortellingen hans passer ikke inn i det sovjetiske samfunnet, og derfor blir han låst inne. Flere av romanens personer lider samme skjebne, blant dem Ivan «Hjemløs». Psykiatrisk behandling er et nyttig verktøy for myndighetene som vil rydde bråkmakere av banen. For å redde sin elsker og romanen hans inngår Margarita en pakt med Djevelen. Hun flyr som en heks gjennom Moskva, går til angrep på litteraturkritikerne som dømte Mesteren til ufrihet, og befrir ham.

Bulgakovs vanskeligheter med å utgi Mesteren og Margarita kan minne om Mesterens historie. Bulgakov er mest kjent for denne djevelske romanen i dag, men han var alt død i 26 år før verket så dagens lys. Eller i det minste utgivelse. I likhet med Mesterens roman og Ivans dikt lå politiske forhold i veien for at et bredere publikum fikk lese Mesteren og Margarita. Bulgakov var «dypt skeptisk» til bolsjevikenes revolusjon,⁵ og han fikk et rykte som borgerlig og høyrevridd.6 Mesteren og Margarita gløder av samfunnskritisk engasjement. Gjentatte ganger latterliggjør den Sovjetunionens terror og økonomiske styring.7 Man fikk ikke utgitt slik satire under Stalin. Ventetiden og den politiske undertrykkelsen til tross var utgivelsen i det litterære tidsskriftet Moskva en braksuksess. 150 000 tidsskrifter ble revet av hyllene på bare timer.8 Det lesende publikum hadde gått lei sosialrealisme og var sultne på fantasi og romantikk. Mesteren og Margarita var en guilty pleasure.

Selvstendig tenkning i Sovjetunionen
Siden Bulgakov skrev Mesteren og Margarita under en hemmende sovjetisk kontekst, har mange lest romanen som en allegori over Sovjetunionens undertrykkelse. En slik tolkning egner seg for å forklare kapitlene satt til Moskva. De er fulle av satire på det kommunistiske samfunnets bekostning. Etter Berlioz’ død innlosjerer Djevelen seg i den halshogde litte- ratens gamle leilighet. Først er han nødt til å drive ut formannen for gårdens huskomité, Nikanor Ivanovitsj Bosoj. Stakkars Bosoj blir derfor tatt på fersken med en bunke magiske – men fremdeles ulovlige – utenlandske sedler i en lufteluke. Den forvirrede formannen blir lagt inn til psykiatrisk behandling og drømmer fra sykesengen om en bisarr rettssak mot valutaspekulanter:

Nikanor Ivanovitsj, rystet etter så uventet å måtte opptre i et teaterprogram, befant seg på sin gamle plass på gulvet. Her drømte han at salen lå i det dypeste mørke og at lysende, røde ord sprang frem på veggene: «Avlever valutaen!» Så gikk teppet opp igjen.⁹

Ikke bare har rettssaker blitt til teater, det er noe man drømmer om. Bulgakovs parodi er både tragisk og komisk. Han viser leseren et skråblikk på livet i Sovjetunionen, som er voldelig og trist. I Bulgakovs Moskva ler man ikke bare for underholdning, man ler for å overleve – for å holde ut undertrykkelsen.

Selv om Mesteren og Margaritas satiriske innhold er omfattende, er romanen langt mer enn en parodi av det sovjetiske samfunnet. Romanens andre del er mindre leken og samfunn- skritisk.¹⁰ Særlig Margarita passer dårlig inn i en antikommunistisk allegori. Hun forlater sin ektemann, formuen hans og det borgerlige livet. Det er heller ikke klart hvorfor hun tyr til heksekunster for å motkjempe statsideologien, hvis det i det hele tatt er motivet hennes. Det virker mye mer sannsynlig at hun kjemper for litteraturen og kjærligheten for Mesteren, men disse motivene har i utgangspunktet lite med kommunismen å gjøre. Margaritas heksekunster og den påfølgende redningen av Mesteren krever en mer vidt- favnende analyse.

[Kirkens alvor] førte til nødvendigheten av å legalisere munterheten, latteren og gjøgleriet. […] Man måtte sågar aksep- tere eksistensen av rene latterformer parallelt med kulten. Til disse regner vi først og fremst «dårenes fester» […].¹¹

Bulgakovs roman kler tilsynelatende denne beskrivelsen godt. Mesteren og Margarita forteller kristendommens kjernemyte side om side med at Djevelen utsetter Moskva for voldsomme rampestreker. Bulgakovs roman har et tvisyn: Livet inneholder, og må inneholde, både det åndelige og det latterlige.

Flere av Mesteren og Margaritas scener er preget av slapstick og passer inn i karnevalet. Et godt eksempel er når lyrikeren Ivan «Hjemløs» inntar litteraturhuset i et fillete kostyme for å advare om Djevelens ankomst. Forfatterne tror ikke hva de hører, og det bryter ut håndgemeng:

Her kom man på at man kunne kaste seg over Ivan – og det gjorde man. Lyset sluknet, og brillene, som var deiset ned fra ansiktet, ble øyeblikkelig trampet i filler. Ivan utstøtte et forferdelig krigshyl som kunne høres helt ute på boulevarden, hvor det vakte almen [sic] forførerisk nyfikenhet, og begynte å forsvare seg. Det klirret i service som gikk i gulvet, og damene skrek opp.¹²

Slåssingen, hyl, skrik og «almen [sic] forførerisk nyfikenhet» bærer preg av det sosialt grenseoverskridende, kroppslige og erotiske man finner i karnevalet. Bakhtins navn på det som slipper til er «det fysisk-kroppslige prinsipp».¹³ Mennesket har en naturlig trang til humor og lek, men kirkens alvor har stengt for dette. I Sovjetunionen var det ikke stort annerledes, siden all litteratur helst skulle være sosialrealistisk. I motsetning til dette feirer Mesteren og Margarita den nødvendige fantasien og latteren.

Karnevalet er radikalt og frigjørende, men samtidig midlertidig og uforpliktende. «Høytiden var liksom en temporær suspensjon av hele det offisielle systemets virksomhet, med alle dets forbud og hierarkiske barrierer».¹⁴ Derfor påstår Laura Weeks at en slik tolk- ning av Mesteren og Margarita kun strekker til om man synes romanen mangler utvikling.¹⁵ En «temporær suspensjon» stemmer dårlig overens med de varige konsekvensene av Djevelens herjing. Berlioz dør, og litteraturhuset brenner ned. Margarita befrir dessuten seg selv og Mesteren. I det siste kapittelet rir de i Djevelens følge ut i et mystisk landskap. I nattens mulm og mørke møter de Pontius Pilatus, som etter århundrelang kval endelig får friheten til å samtale med mannen han korsfestet. Margarita, Mesteren og Pilatus deltar egentlig ikke i bokens satiriske innhold, og de utvikler seg underveis. Mesteren og Margarita har definitivt noe karnevalaktig over seg, men ikke alle vil være med på leken.

Nåvel, hvem er du så?
Utav den kraft en del
Som vil det ondt, men alltid dog gjør vel.¹⁶

I romanen er det flust med referanser til Faust, og allerede på 60-tallet analyserte Eliza- beth Stenbock-Fermor romanen i lys av Goethe. Hun hevdet at Margarita representerer Goethes kvinneideal: det evig kvinnelige.¹⁷ Margaritas kjærlighet er riktignok en frelsende kraft, men hun minner også om Faust selv. Det er Margarita som inngår en pakt med de mørke kreftene. Weeks påpeker at verken Mesteren eller Ivan «Hjemløs» har mye til felles med Faust.¹⁸ Margarita er langt mer søkende og utilfreds med sin kunnskap om verden. I likhet med Faust er hun villig til å gå mørket i møte for å oppnå dypere innsikt.

Mesteren og Margarita er samtidig like full av kristne symboler, men disse får nye former. Margarita er et uttrykk for en særlig ortodoks kristen forståelse av Maria. I russisk ortodoksi er Jomfru Maria hovedsakelig universets dronning og Guds mor, og Weeks viser hvordan Margarita opptrer med en ironisk vri som helvetes dronning ved et ball Djevelen holder. Hun er også moderlig. Et sted lener hun seg over Ivan «Hjemløs» mens han strekker seg etter henne i en etterligning av et utbredt ikon der Jesus-barnet strekker seg etter sin mor.¹⁹ Korsfestelsen framstilles i Jerusalem-kapitlene på en sjokkerende realistisk måte. Jesus besvimer på korset, og fluene svermer om det døende mennesket. Bulgakov har kvittet seg med mirakler, tornekronen og gjenoppstandelsen. Romanens Jesus kjenner seg ikke igjen i Bibelens ord. Han sier fortvilet om Matteus’ evangelium: «Absolutt intet av det som stod skrevet der, har jeg sagt». Jesus trygler evangelisten om å brenne sitt budskap.²⁰ Han er ganske alminnelig.

Mesteren og Margaritas utforsking av moralske spørsmål er også egenartet. Bulgakov undergraver et klart skille mellom det gode og det onde. Istedenfor at godt og ondt er to krefter som kjemper for kontroll, er ondskapen en integrert del av et kosmos som er hierarkisk ordnet av Gud. Ondskapen har en funksjon her. Selv om Djevelen ikke gir noe sterkt inntrykk av å være ondsinnet, instruerer han Matteus om at mørket har sin naturlige plass:

[H]vordan ville jorden tatt seg ut om alle skyggene forsvant? Skyggene stammer jo fra gjenstander og mennesker. Der ser du skyggen av min korde. Men det finnes jo skygger av trær og levende vesener også. Du vil vel ikke rive vekk alt som stikker opp av jorden, rense den for trær og alt som lever, bare fordi du fantaserer om å få vederkvege deg i nakent lys? Du er dum.²¹

Djevelen kan irettesette Matteus for å ikke forstå forholdet mellom godt og ondt. Han gjør krav på en rolle i verdens moralske orden, og dessuten argumenterer han mot «det gode». Djevelen utgir seg for å tale sant om verden; han er ikke lenger bare bedrageren. Mørket er ikke lenger en motsetning til sannheten, men sannheten tar en annen form. Denne blandingen av lys og mørke kan forklare Margaritas dobbeltrolle som heks og madonna.

Det okkulte
Er Mesteren og Margarita en kristen, karnevalsk og delvis Goethe-inspirert kritikk av kommunismen? Bulgakov krever at leseren ikke ser seg tilfreds med ett svar. I en artikkel om Mesteren og Margaritas okkulte symboler forsøker Amy de la Cour å løse den utfor- dringen at samfunnskritiske, karnevalistiske og kristne teorier blir for smale. Hun tyr til det okkulte og påpeker at symboler fra heksekunst, svart magi, frimurerordenen og alkymi tidligere fikk lite oppmerksomhet. Ifølge de la Cour inviterer verkets bisarre og farseaktige innslag leseren til å se at man bare oppnår dypere innsikt ved å akseptere det mystiske ved universet.²² Dette har dessuten en litterær side. Mesteren og Margarita har uvanlige litte- rære trekk, for eksempel to likestilte fortellinger og en blanding av åndelighet og satire, inderlighet og ironi. Romanen tvinger leseren til å reflektere over og kanskje revurdere hva en roman skal være. Bulgakov har kryptert fortellingen. Leseren må gjennomføre en reise dypere ned i teksten for å forstå den, tilsvarende den reisen romankarakterene gjør inn i det rare og mørke.²³

Mesteren og Margarita er en okkult roman, og kanskje derfor er det også en ganske rar bok. Den bærer preg av Bulgakovs motstand mot dogmatikk, virkningene av sovjetisk politikk og en hang til det humoristiske. Samtidig er boken åndelig. Behandlingen av Jesu korsfestelse, Pilatus’ tvil og nag og Djevelens rolle i kosmos gjør dette til en stor religiøs roman. Den må være så djevelsk som den er for å gi et riktig uttrykk for Bulgakovs verdenssyn. Romanen må være okkult. Bare da kan den være tro mot den mangefasetterte sannheten om menneskene. Selv mennesker kaster skygger. Den store helten i denne fortellingen er en kvinne som velger å gå bort fra et simpelt liv, og som søker sannheten og friheten gjennom skyggene. Margarita aksepterer et liv med mørke sider, for bare da er hun tro mot sin kjærlighet for Mesteren.

---