Om Dag Solstad, Ari Behn og det livsviktige snåleriet
Skrevet av Harald Nordbø
Hvem er den fyren? Er han forfatter eller noe? Han ser litt kjent ut. Han går litt lutrygget, han ser rett framfor seg gjennom noe som ser ut som sterke briller. Hva er greia med håret hans? Har han aldri vasket det før? Hvor gammel er han egentlig, han må være minst 70, kanskje 80. Litt senere ser vi en annen fyr, en helt annen fyr, en vi kjenner igjen. Hva gjør han her? Hva driver han med nå? Er ikke han…
La oss ta dette steg for steg og ta for oss den første mannen først. Hvem er, og ikke minst var, Dag Solstad? Kanskje først og fremst en mastodont i nyere norsk litteraturhistorie, en av de viktigste (om ikke den viktigste) av de norske forfatterne som fortsatt står på beina. Forfatter, ja visst, aktivist, så absolutt, kommunist, ja faktisk fortsatt, brilleslange, ja det er viktig det òg, ganske rock’n’roll egentlig (i hvert fall i sine unge dager), han pleide å gå med pilotbriller og ha enormt krusete hår og skinnjakke. Han er fortsatt rock’n’roll, mener nå jeg, han har bare ikke stamina til å for eksempel danse på fest. Og han skrev bøker! Som han har skrevet bøker. La oss lese litt.
Jeg tror de aller fleste har sitt første møte med Dag Solstad gjennom skoleverket. En eller annen idealistisk norsklærer forsøker å styrke sine elevers dannelse med litt utfordrende litteratur (det vil først og fremst si noe annet enn Erlend Loe og eventuelt sjangerlitteratur). Mitt eget møte var med Gymnaslærer Pedersen,[i] norsklæreren min var veldig opptatt av å se film i timene og ikke nødvendigvis lese så mye, så vi så filmen. Jeg var selvfølgelig i ekstase, jeg tenkte slike ting som «hva! dette handler jo om meg!» selv om jeg jo rent objektivt var en 17 år gammel nerdegutt og ikke en middelaldrende kommunistisk lektor, ei heller kommunist i det hele tatt, tror jeg. Så leste jeg omsider boka, det var omtrent et år seinere, og ekstasen var fullkommen. For en roman. For en tilgjengelig roman, også. Språket til Solstad er ikke så vanskelig som man kan få inntrykk av, han er jo en «lektor» i noen forstand ( han jobbet i skolen like etter studiene, men han hadde aldri sitt fulle og hele virke som lærer ved et gymnas, men var i all hovedsak forfatter og intellektuell på andre måter). For et engasjement, ikke bare for litteraturen men også for politikken, verdenspolitikken. «Ho, Ho, Ho Chi-Minh, Che Guevara, Lenin!» Dette ropte jeg (på spøk) sammen med kamerater i godt lag. Vi spøkte selvfølgelig, det var den berømte ironien, men (for mitt vedkommende og, tror jeg, for de andres), det jeg oppfattet som en «ny» ironi. En mer empatisk ironi, en ironi hvor man sier «jeg bare tuller, altså!» rett etterpå, sånn for sikkerhets skyld. Herlige minner, herlige venner. Dette (og mer) er det romanene til Dag Solstad handler om, slik jeg leser dem.
Jeg pløyde meg gjennom resten, jeg leste Genanse og verdighet[ii] på én enkelt ettermiddag i sola, jeg leste alle de andre mens jeg valfartet rundt i akkurat de samme gatene i Oslo som han beskriver. Jeg bodde like ved Fagerborg gymnas, så jeg gikk tur dit med en paraply for å forstå hvordan det føles å «klikke i skolegården». Jeg kalte ingen for «en fitte» eller «et flesketryne»,[iii] men jeg følte på det. Jeg var Elias Rukla. Hvordan i alle dager kunne jeg være Elias Rukla? Jeg var jo bare 20 år. Vel, Elias Rukla var også 20 år en gang, og han beskriver faktisk egen ungdoms- og ikke minst studietid, og min var på dette tidspunktet knapt påbegynt. Elias Rukla var (er?) en snål mann. Johan Corneliussen, Elias’ fremragende venn som han føler seg underlegen overfor, var kanskje enda snålere enn Elias selv. Genanse og verdighet, forresten, er boka jeg alltid anbefaler helt nye Solstad-lesere: Den er konsentrert og «enkel» – alt er relativt, så klart, ikke alle setter pris på side opp og side ned med rare utlegninger om Ibsens forfatterskap fra en fordrukken lektor i femtiårsalderen, men hvis man vil forsøke seg på en Solstad, er det her man begynner. Resten kan man ta senere.
Apropos resten: Lektor Pedersen var (er?) snål. Bjørn Hansen var (er?) ekstremt snål, en «slags opprører» og en «negativ ånd»[iv] som han blir beskrevet som av sitt litteraturstuderende barnebarn Wiggo i Tredje og siste roman om Bjørn Hansen.[v] I hvert fall her, forresten, i den siste romanen om Bj. Hansen, ble jeg igjen lamslått av gjenkjennelse, denne gang på en helt ny måte: Plutselig hadde Bjørn Hansen fått et barnebarn som begynte på universitetet for å studere litteratur. «Det handler om meg!» Det skjedde igjen og igjen.
Steder. Hvor Dag Solstad har reist og tatt oss med på reise! Det kan se ut som han har konsentrert aktiviteten sin om det mer eller mindre sentrale øst- og sørøstland, vi reiser til Telemark (uten tvil) og til Vestfold, vi er definitivt i Oslo etter hvert (de aller fleste lektorene hans har studert i Oslo), vi reiser vel en tur innom Bergen og møter en viss herr Absalon Pederssøn,[vi] som tar oss med langt, langt ned i den vanskelige norgeshistoriens dybder. Vi er over hele landet, og ikke minst i Berlin. Jeg må korrigere meg selv, forresten, jeg innser nå at min aller, aller første kræsj med herr Solstad var på skolebiblioteket på ungdomsskolen. Jeg kikket på bøker sammen med en jeg var glad i og fant 16.07.41,[vii] boka hvor Dag Solstad bare (ikke bare bare) beskriver gåturene sine i Berlin. Der fant jeg en korrekturfeil i første setning. Det sto: «Denne gangen skal ut å [sic] fly.»[viii] Det var morsomt for en nerdete femtenåring å kunne påpeke feil i en så viktig forfatters verk, og jeg tror hun ved siden av meg ble litt imponert, egentlig. Ikke dumt, det. Vi reiste altså, figurativt og bokstavelig, til Berlin, til Oslo, og ikke minst til en mengde sovende (våknende) byer rundt om på Østlandet.
Men la oss nå bevege oss til et helt annet sted, like i nærheten. Jeg snakker om maktas korridorer. Jeg snakker ikke om det gamle gymnaset ditt (unnskyld, videregående skole), jeg snakker om der den (symbolske) politiske makta har samlet seg i flere hundre år. Jeg snakker om turistattraksjonen i enden av Karl Johans gate, og jeg snakker om Bygdø Kongsgård. Også her finnes snåle typer. Kongen er for så vidt ganske snål, men det er ikke ham jeg tenker på. Dere vet hvem.
Hvem var Ari Behn? Da Behn døde var jeg i juleselskap. Mange av oss var vel det på lille julaften, vi hadde tv-en i bakgrunnen og jeg tenkte «usj, er det Ari igjen» og skjenket et glass akka allerede kl 14 på formiddagen. Så la jeg merke til overskriften. Flere venner i laget (og familien) så rart på meg, som om jeg ikke hadde fått med meg dagens store nyhet, og jeg fikk krass (og berettiget) kritikk for å snakke vondt om den døde. Jeg angret øyeblikkelig, og skrev etter hvert min egen Facebook-post hvor jeg argumenterte for at det nye året skulle bli et år for outsidere og raringer. Ari Behns år, Dag Solstads år. Mitt år, sånn egentlig, også. Uten å skulle gråte demonstrativt i egen tekst: Jeg hadde også nylig hatt det ganske vondt. Plutselig så jeg en Ari Behn i meg selv. En som helst ville inkludere og inkluderes, men som (tidvis) har møtt stengte dører og sure fjes og ikke minst den såkalte «Veggen». En kreativ person (hvorfor trodde jeg at jeg ikke var kreativ?), en som elsket kunst og ønsket å lære mer. Jeg fikk hjelp, og et utall empatiske meldinger fra snille venner som ville passe på meg, så alt gikk bra, forresten. Smak for øvrig på følgende anekdote, stjålet fra Twitter av tv-mannen Carter Bays (en av de to som står bak serien How I Met Your Mother, du vet, den du har sett men ikke egentlig liker, eller tør å innrømme at du liker): Han møtte Ari som 21-åring, tilfeldig, like etter han var ferdig på universitetet (college), på et hotell (i en hotellbar?). Ari hadde banket på døra hans for å si hei, og plutselig var de venner. Slik beskriver Bays tiden: «We hung out for a week, and it was one of the most romantic weeks of my life. We drank G&Ts. We stumbled down alleyways. We met Paul Bowles! It was a feverish, fast friendship.»[ix] Minst like viktig er tweeten før: «I know it’s corny, but in the moment, it was intoxicating. He named our generation and canonized the two of us right there on the spot.»[x]
Ja, det er corny. Corny er poenget! Annetsteds har jeg skrevet at det er viktig og riktig å være en klisjé,[xi] og dette er min (mer eller mindre) faglige utdyping av samme poeng. Å være «rar», å være en snåling som folk husker, er et seriøst litterært grep. Det er jo det (mange) forfattere (og filosofer) er, gjerne med vilje: skikkelige typer, helt gærne, altfor glade i vin og annet, gjerne mye sterkere virkestoffer også (men jeg vil konsentrere meg om vin i denne sammenheng, av mer eller mindre åpenbare grunner). Tenk at Carter Bays, som var med på å lage en av de viktigste kulturelle referansene for min generasjon, beskrev sitt møte med den norske forfatteren Ari Behn som «romantisk». Er det ikke vakkert? Greit, det er kanskje «klisjé» å løpe rundt i byen og drikke vin og gin og ikke minst tonic, men er det ikke skikkelig, skikkelig gøy også? Hva er vitsen med å være så kynisk? Er det ikke nettopp den kynismen som tar livet av oss?[xii]
Nå skal jeg bli sentimental igjen, for jeg vil nå rette meg direkte til den avdøde og si følgende:
Ja, Ari. Du er den nye vinen. Det var du alltid. Samfunnet fortjener folk som deg. Det er dessverre for seint nå, til slutt ble det for mye for deg, og jeg mener det i all hovedsak var vår feil. Vi skjønte ikke hva du sa. Jeg skriver dette i affekt (edru, for så vidt, men i affekt), fordi jeg ikke utstår tanken på at vi mistet deg. Alt vi kan gjøre nå, er å huske deg.[xiii]
Heldigvis etterlot du deg en rekke spor, som vi skal gå i gang med nå. Flere av mine litteraturvitervenner tar alltid et lite forbehold når de snakker om Behn, de sier noe sånt som «jaja, han er kanskje ikke mitt litterære forbilde, men», og det må jo være lov. Men å underspille forfatterskapet hans er også å glemme ham og hva han brant for og drev med. La oss derfor lese litt.
Jeg vet ikke hvor vi skal begynne, forresten, men den eneste boka jeg har fått tak i foreløpig er Bakgård,[xiv] så la oss begynne med den. Jeg sitter i en bakgård, jeg er på Dagny, et sted jeg ikke skjønner at jeg aldri har vært før og tenker NÅ! Nå er tidspunktet til å lese Bakgård. Jeg vet ikke hva jeg synes om tittelen, den er for så vidt besnærende men jeg er usikker på nøyaktig hva slags bakgård han tenker på, jeg tipper det handler om å være på fest i en bakgård. La oss åpne og sjekke.
Glem det! Jeg legger fra meg Bakgård. Jeg må jo begynne med begynnelsen, d.v.s. Trist som faen.[xv] Jeg har forsøkt å skaffe bøkene, men uten hell. De er vanskeligere å oppdrive enn man skulle tro, i hvert fall uten å bruke litt penger. Jeg fikk beskjed av Behns forlag Kolon om at de skulle sende meg bøker, men jeg aner ikke når/om/hvis jeg får dem, så vi får se. På biblioteket, dvs. studentbiblioteket Sophus Bugge, fant jeg én – 1 – bok. Det var selvfølgelig Trist som faen. Hva skjer’a, biblioteket? Har ikke engang dere respekt for Ari, i hvert fall respekt nok til å hente inn litt mer enn den eneste alle allerede har lest? Hva faen, unnskyld meg? Ta dere sammen, altså. Det går fint, vi får tak i noe Behn, men dette var skuffende. La oss forresten glemme det nå, og bare lese boka. Jeg åpnet boka og ble distrahert, plutselig hadde jeg helt glemt at jeg satt og leste Ari Behn, og jeg glemte det hele resten av dagen. Jeg innså til slutt at Bakgård er feil bok å begynne med, det er den som fikk dårligst kritikk, så jeg forsto plutselig at jeg hadde begynt i feil ende.
Vi leser den første novellen i Trist som faen, «Slutt». Åpningen tiltaler meg umiddelbart: «De fleste biljardsalonger er befolket av arbeidsløse menn, og i krokene finnes det uten unntak papirrask og aske fra rulletobakk».[xvi] Kødder du med meg? Nå tenker jeg det igjen: «Det handler jo om meg!» Og det gjør det jo ikke, i hvert fall ikke bokstavelig talt (jeg tror ikke jeg var født). Likevel handler det jo om meg og mitt liv, og ikke minst om Ari og hans liv. Vårt liv. Det snåle livet, det alternative livet, det livet som er mye gøyere enn å sitte på et jævla kontor og hate seg selv mer og mer, det som dreier seg om kunst og dansing og å være ganske så gæren (innen mer eller mindre kontrollerte omstendigheter, helst). La oss lese enda litt mer. Vi er på besøk hos en Gustav, «[d]et er kun ungdommen som kommer til Gustav for stilens skyld, og slik har jeg overlevd mangt et år».[xvii] På neste side sier han faktisk no homo. Det vil si, han snakker om at en eller annen kamerat er kjekk (Alexander heter han). «Ikke at jeg er homo, men det var lett å skjønne hvorfor damene lå flate».[xviii] Hvem er Alexander? Er det han som skal representerer Ari, eller er det bare en som ligner? Det har lite å si. Kanskje de er litt Ari begge to, en forfatter er alltid «spaltet».[xix]
La oss bare rase videre, jeg har ikke all verdens tid. Jeg leser tittelnovellen (fortellingen?), kanskje den er den viktigste? Den er ekstremt kort, det er vel ikke en novelle engang.[xx] Det er et jeg her. Han heter Kåre, og han snakker med sin venn Richard Hageberg, regissør og film-fyr. Han forteller ham en historie om en dame han har møtt på og hatt et såkalt romantisk eventyr med, det kan se ut som det må ha skjedd svært spontant. Et slags helsprøtt one night stand, bare at han jo «traff henne midt på dagen»,[xxi] så det er vel mer presist å bruke betegnelsen «tilfeldig ligg». Richards reaksjon er: «Banalt!», og videre mener han at den slags historier jo høres ut som infantile guttefantasier, horny gutter på gutterommet som drømmer om «den dritdeilige ukjente dama». La meg sitere avslutningen i sin helhet, for jeg har oppdaget hvor godt den illustrerer mitt overhengende poeng:
«Er det ikke nettopp på film sånne ting skjer?» sa jeg.
«Jo, ikke sant? Bare klisjeer overalt.»
«Det er for jævlig.»
«Trist, hva?» sa Richard.
«Trist som faen», sa jeg.[xxii]
Se på det her! Klisjeer overalt, der sa du noe, kamerat. Men er det egentlig så «trist som faen» som du (Kåre) later til å tro? Ari var tidenes klisjé, han var kunstnermyten inkarnert, folk oppfattet ham (dessverre) som en arrogant luring som sneik seg inn i kongefamilien, til tross for alle indisiene på at han var en svært inkluderende, sosial, omgjengelig og kreativ person.
På et eller annet tidspunkt må jeg runde av, og jeg må selvfølgelig stille det avgjørende spørsmålet: Hvorfor i alle dager lese Behn og Solstad sammen? Hva har egentlig de til felles, en luregutt fra Moss og en intellektuell mastodont fra Sandefjord? Svaret er ganske enkelt: De har snålheten til felles, og de er omgjengelige folk som oppfattes som mer utilgjengelige enn de er. Dette gjelder ikke bare dem som personer, men også litteraturen deres. Dag Solstads forfatterskap er tidvis vanskelig, ja, men jeg kjenner få som ikke gjenkjenner det storslåtte i bildet av en lektor som går bananas i skolegården, ødelegger en paraply, sjikanerer en femtenåring, og følgelig anser hele sitt virke som avsluttet og tar oss med på en reise gjennom hele hans voksne liv. Nettopp bildet er vakkert. Hvor vellykket gjennomføringen er, er selvfølgelig opp til den enkelte leser, og jeg forstår godt en leser som for eksempel synes det er slitsom å lide seg gjennom alle skøytetabellene i Roman 1987. Behns forfatterskap var også kritikerrost, det led kanskje litt mot slutten, jeg rakk aldri prøve meg på Bakgård engang (men så vidt jeg har hørt, er det ikke der hans store talent viste seg). Likevel: Les mannen! Du kommer ikke til å angre. Les i det minste Trist som faen, den er jo ikke 100 sider engang.
Dagens moralsk-litterære leksjon er over, og jeg vil takke for meg med dette: La den nye vin blomstre!
[i] Solstad, Dag, Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (wowza!). Oslo: Oktober forlag, 1982.
[ii] Solstad, Dag, Genanse og Verdighet. Oslo: Oktober forlag, 1994
[iii] Ibid., 39.
[iv] Solstad, Dag, Tredje og siste roman om Bjørn Hansen. Oslo: Oktober forlag, 2019.
[v] Ibid., 74. Det er altså dette boka heter, og ikke Roman 2019, som alle (inkludert en rekke forleggere og bransjefolk) ser ut til å tro den heter. I forfatterskapet til Solstad står den egentlig heller ikke, slik jeg leser den, i noen sterk forbindelse til Roman 1987 heller, så hva den allusjonen skal være godt for, er uklart for meg.
[vi] Dette er altså i Roman 1987, forresten. Om jeg bare forsto noe som helst om denne figuren, det eneste jeg husker er at han er en av vår tids viktigste kilder til den norske middelalderen.
[vii] Solstad, Dag, 16.07.42. Oslo: Oktober forlag, 2003.
[viii] Ibid., 5.
[ix] https://twitter.com/CarterBays/status/1210370683328290816
[x] https://twitter.com/CarterBays/status/1210370677175250944
[xi] Nordbø, Harald. Universitas 28/8. «Vær en klisjé». URL: https://universitas.no/debatt/68329/var-en-klisje/
[xii] Apropos kynisme, at det ordet betyr noe sånt som nihilistisk relativisme og verdiløshet henger ikke på greip. Filosofer og idéhistorikere vet godt at den historiske (antikke) kynismen var Diogenes’ skole, og han var jo alt annet enn verdifri, han var jo helt gæren! Han er de snåle typenes filosofiske opphav og forbilde, og derfor elsker vi ham. Takk til deg, måtte du leve for alltid, din legende!
[xiii] Og hvordan skal vi gjøre det? Lese ham, for eksempel, og ta bøkene på alvor!
[xiv] Behn, Ari, Bakgård. Oslo: Kolon forlag, 2006.
[xv] Behn, Ari, Trist som Faen. Oslo: Kolon forlag, 2000.
[xvi] Ibid., 9.
[xvii] Ibid., også 9.
[xviii] Jada, vi er nok på side 10.
[xix] Jeg husker ikke hvor jeg har dette fra, men jeg mistenker Zygmunt Bauman, den luringen.
[xx] Orker ikke gå inn i sjangerfeltet nå, vi tar det en annen gang.
[xxi] Behn, 2000, 93.
[xxii] Ibid., 94.