Dostojevskij og Nietzsche om menneskelig guddommeliggjøring

Gud er død – hva nå?
Det 19. århundre var tid forstore politiske, sosiale og kulturelle omveltninger. Århundret så en økende rasjonalisering, både materielt, organisatorisk og ideologisk. Urbanisering, materialisme og proletarisering ble akkompagnert av popularisering av tankestrømninger som blant annet sosialisme, liberalisme og fritenkeri. Vitenskapeliggjøringen og avfortryllingen av verden medførte en stadig økende ateisme.¹ Med dette som bakteppe formulerte Friedrich Nietzsche (1844-1900) og Fjodor Dostojevskij (1821-1881) sine forfatterskap. Begge tenkere erkjenner menneskets uunnværlige frihet, men også hvordan friheten er blitt menneskets tragiske byrde, og årsak til lidelse. Det har søkt trøst i organisert religion, som har innskrenket friheten, til menneskets påståtte, men falske, behag. Begge forestilte seg nå en virkelighet der frihetens vei, via ateismen, leder til utviklingen av et overmenneske – der manglende gudstro har ført til en selvpålagt apoteose.² Hvordan ligner og differerer de respektive synene til Nietzsche og Dostojevskij i respons på gudstroens død?

Post Mortem
«Gud er død». Dette er for Nietzsche ikke et normativt utsagn, men utelukkende en deskriptiv bemerkning. Troen på Gud har, ifølge Nietzsche, blitt gjort uholdbar, noe som for ham vil medføre en uunngåelig kollaps av alt som har vokst frem som konsekvens av den, inkludert hele den europeiske moral.³ Det ateistiske paradigme medfører en erosjon av hele den europeiske morals grunnlag, som står for fall. Den tilsynelatende objektive moralen avsløres å være en menneskeskapt konstruksjon.⁴ Den moderne vitenskap, og den medfølgende rasjonaliseringen, har medført eskalerende nihilisme i samfunnet.⁵ Moralen, basert på opprettholdelse av Guds bud, kan følgelig ikke lenger rettferdiggjøres. Nietzsche bemerket at fremveksten av ateistiske ideologier, som kapitalisme og sosialisme, samt den økte anerkjennelsen av evolusjonsteorien, resulterte i at svært få utdannede mennesker var teister. Ergo hadde samfunnet behov for et nytt meningsbærende trossystem.

Frihetens død gjennom institusjonell (anti)kristendom
Nietzsche forteller om profeten Zarathustra⁶, som formidlet et budskap om Guds død. Menneskene nekter dog å ta dette til seg, av to grunner: delvis fordi det ville medføre vanskeligheter for dem selv, men også fordi institusjonelle krefter aktivt kjempet imot. Kirkelederne var nemlig klare over tomheten i eget budskap, men var overbeviste om at folket ønsket å leve i løgnen.⁷ Transcendentale kategorier og moralske systemer er nemlig ikke mer enn menneskeskapte konstruksjoner i et forsøk på å skape mening i en meningsløs tilværelse.⁸

Også hos Dostojevskij motarbeider den institusjonelle (katolske) kristendommen menneskets grunnleggende frihet. I Brødrene Karamasov (1880) illustreres dette i detalj. Her beskrives en andre inkarnasjon, der Kristus dømmes av inkvisisjonen. Storinkvisitoren bebreider Jesus for menneskenes frihet (og tilhørende lidelse); han mener menneskene er blitt overvurdert og at Jesus burde lyttet til djevelens fristelser i ørkenen. Menneskene er, ifølge Storinkvisitoren, ynkelige og svake, forbannet med friheten til å velge mellom det gode og onde.⁹ Mennesket trenger «underet, mysteriet og autoriteten»¹⁰. Uten dette vil «en ny bygning reise seg, et nytt og fryktelig Babels tårn»¹¹. Friheten er uforenelig med menneskelig lykke på jorden, hevder han. En paradisisk jordisk tilstand avhenger av at menneskene utgjør en uvitende hjord, der det utelukkende er de geistlige som spiser fra kunnskapens tre – et fåtall må ta på seg lidelsen forbundet med frihet (kunnskap om godt og ondt).¹²

Legenden om Storinkvisitoren dreier seg om en sentral motsetning: Kristus og Antikrist. Tro på Gud, mennesket og friheten, eller benektelsen av samtlige med ambisjoner om hypotetisk jordlig lykke. Lidelse og frihet er nemlig uunngåelig tilknyttet hverandre. Storinkvisitorens sympati ligger ikke hos Kristus, men med Antikrist. Den katolske kirke har lyttet til djevelens råd, altså gjenspeiler den ikke sann Kristendom: «Denne inkvisitoren din tror ikke på Gud, det er hele hans hemmelighet!»¹³

Frihetens død gjennom kristendom
Nietzsche problematiserer dog ikke bare kirkens frihetsinnskrenkende natur, men også dens menneskesyn. For ham innebærer kristendommen en slavemoral der menneskelige lidenskaper demoniseres, og troende oppmuntres til å fornekte sine sanne jeg. Kristne dyder som lydighet og beskjedenhet negerer alle muligheter til å transcendere sin underdanige og undertrykte posisjon som medlem av hjorden.¹⁴ Menneskene tviholder likevel på den kristne livsløgnen da de ikke presterer å leve med tomheten mangelen på fastsatt moral og verdier innebærer.¹⁵ Nietzsche mener at det kristne mennesket har fornedret seg selv i svakhet og inautentisitet. Det Nietzscheanske mennesket må derfor innse sin frihet og selvstendighet overfor falske ideer om kristen moral og Gud, og må selv påta seg rollen som skaper av mening.¹⁶ Et slikt sprang innebærer at mennesket innser sin egen frihet som herre over egen tilværelse.¹⁷ Det individ som makter å leve uten illusjoner i en tilværelse det tar fullt ut ansvar for, betegnes som et overmenneske.¹⁸

Den sterke åndens frihet ved avvisningen av overbevisning: overmennesket
Den europeiske morals uunngåelige kollaps åpner åndens frihet. For den frie ånden medfører Guds død en ny start og nye muligheter til utfoldelse.¹⁹ Likevel er, ifølge Nietzsche, flesteparten av hans samtidige ikke klare for å møte den usikkerheten en slik fri verden innebærer: «Christianity, it seems to me, is still needed by most people in old Europe even today; therefore it still finds believers.»²⁰ De som ikke er frie sjeler tåler ikke å stå i usikkerhet, og finner ikke glede i den.²¹ Nietzsche avviser både ideen om Gud og behovet for en Gud. Dette medfører også en avvisning av sekulære ekvivalenter til Gud – skygger av Gud.²² Tilslutning til etablerte tankekonstruksjoner er for Nietzsche et tegn på svak karakter, og tankefrihet et tegn på styrke. Overbevisninger som begrenser mennesket er skadelige, og en frigjørelse vil medføre muligheter til forbedring.²³ I Hinsides godt og ondt (1887) oppmuntres menneskene til å overvinne kristendommens flokkmentalitet og svakhetsidealer. Ettersom det ikke foreligger noen objektiv moral, må mennesket ikke la seg hindre av falske verdier, det må utøve en vilje til makt og være meningsskaper for sin egen tilværelse. Et slikt overmenneske frykter ikke tilværelsens tilgrunnliggende meningsløshet, og bekrefter dermed sin menneskelighet. Det sanne mennesket lar seg ikke kue av falske idealer, men lever en autentisk tilværelse preget av herremoral, i tråd med sin sanne natur.²⁴ Tankesystemer må være livsbekreftende, ideer som dømmer og undergraver det jordlige livet negerer det eneste vi har – dette livet.²⁵ Den forakten kristendommen forfekter overfor det jordiske liv opprettholder bare individets underdanige stilling.²⁶ Tilværelsen er preget av usikkerhet, ergo er det bare de gleder som ikke avhenger av overbevisninger, og som trives i tvil og usikkerhet, som er livsbekreftende. Skeptisismen må være gjennomgående, ikke bare overfor religionen, men også overfor ateistiske ekvivalenter.²⁷

Dostojevskij er, som Nietzsche, også kritisk til sekulære erstatninger for religionen. Han benekter ethvert trossystem som benekter menneskelig frihet til fordel for en paradisisk tilstand på jorden. Dette gjelder ikke bare katolisismen, men fremfor alt den ateistiske sosialismen:

[…] for sosialismen er ikke bare et spørsmål om arbeideren eller den såkalte fjerdestand, – den er først og fremst et spørsmål om ateisme, om vår tids inkarnasjon av ateismen, spørsmålet om Babels tårn som bygges uten Gud, ikke for å nå opp til himmelen, men for å føre himmelen ned på jorden.²⁸

Et opprør mot Gud må uavvendelig føre til en tilintetgjørelse av friheten. En revolusjon som baserer seg på ateisme, den vil uunngåelig føre til et grenseløst despoti. Til grunn for den katolske inkvisisjonen og for den tvangsmessige sosialismen ligger et og samme element, en og samme mistro mot åndsfriheten, Gud og mennesket, Gudmennesket og Gudmenneskeheten.²⁹

Den frie menneskenaturens uforenelighet med overmennesket
Behovet for én idé
Frihetens grenser er et gjennomgående tema i Dostojevskijs romaner – foreligger det for menneskenaturen moralske grenser? Til tross for at Dostojevskij, som Nietzsche, er svært kritisk til frihetsbegrensende ideer, er mennesket hos Dostojevskij uforenlig med ateismen. Han slår fast det urokkelige, menneskelige behovet for en høyere mening.

Uten en ‘høyere idé’ kan hverken enkeltmennesket eller nasjonen eksistere. Og det finnes kun én høyere idé på jorden, nemlig ideen om menneskesjelens udødelighet, for alle andre ‘høyere ideer’ som et menneske kan leve for, er avledet av denne ene idé.³⁰

[…] ideen om Gud er den eneste overmenneskelige ideen som ikke tilintetgjør mennesket, som ikke forvandler mennesket til et blott og bart middel og redskap. […] Ideen om menneskeguden bringer død over mennesket.³¹

Frihetens paradoks
Dostojevskijs verker beskriver hvordan en forkastelse av den guddommelige moral uten unntak vil lede mennesket til avgrunnen. I sterk kontrast til Nietzsche, stiller Dostojevskij seg altså svært kritisk til amoralske virkelighetsoppfatninger. For Dostojevskij er mennesket essensielt fritt. Likevel er det grenser for denne friheten. En overtredelse av det tillattes grense vil nemlig medføre en degenerering av menneskets natur. Forbrytelsen vil ha ontologiske konsekvenser: det viser seg at

en frihet som har utartet til egenvilje fører til ondskap, ondskap til forbrytelse, og at forbrytelsen i sin indre uavvendelighet fører til straff. Straffen venter mennesket i selve dypet av dets egen natur.³²

Ondskapen har sitt opphav i menneskets indre, der friheten har resultert i et frafall fra menneskets guddommelige natur.³³ Et slikt frafall vil resultere i sjelelige pinsler hvis alvorlighetsgrad gjør dem inkommensurable med menneskelige straffer.³⁴ Kun gjennom Kristus kan mennesket sone sin ondskap og skjenkes friheten tilbake.³⁵

Frihet som slår over i egenvilje holder ikke noe hellig lenger, erkjenner ingen grenser. Dersom det ikke finnes en Gud, dersom mennesket selv er gud, da er alt tillat [sic].³⁶

I sitt selvpålagte embete som menneskegud vil individet uunngåelig besettes av en eller annen idé som dikterer rett og galt. Den monomani som følger, frarøver mennesket friheten til den grad at den blir slave av sin egen idé. Altså når vi den antinomiske konklusjonen at å skjenke seg selv absolutt frihet tilsvarer å miste den. I overmennesket finner Dostojevskij den største synd.

Raskolnikov
Dette eksemplifiseres mesterlig i karakteren Raskolnikov.³⁷ Hans store idé har etterlatt ham uten moralsk autonomi, og har overbevist ham om hans overmenneskelige natur.³⁸ Han har overbevist seg selv om at han tilhører et utvalgt fåtall overmennesker, hevet over moralen med begrunnelse i det felles beste og menneskehetens fremgang. Denne overbevisningen rettferdiggjør et øksemord på en motbydelig og blodsugersk pantelånerske med begrunnelsen i at offerets penger heller burde tjene samfunnets vanskeligstilte.³⁹ Denne utilitaristiske begrunnelsen er dog ikke forenelig med den gudskapte menneskenaturen, noe som resulterer i et «åndelig selvmord».⁴⁰ Mennesket kan ikke ta livet av andre mennesker uten å tilintetgjøre seg selv. Dette er tilfellet også hos Raskolnikov.⁴¹

Hvis Gud er død, er alt tillatt
Den av Dostojevskijs karakterer som dog i høyest grad assosieres med disse tanker vedrørende Guds død er Ivan Karamasov. Hans slutning om at ateisme medfører amoral nevnes gjennomgående i verket, både av ham selv og av andre: Ivan: «Ja, det finnes ingen dyd, hvis det ikke finnes noen udødelighet.»⁴² Ivan: «’alt er tillatt’, jeg tar ikke ordene tilbake.»⁴³ Miusov: «[…] om man utryddet menneskenes tro på udødeligheten […] da ville det ikke lenger finnes noe som var umoralsk, alt ville være tillatt […].»⁴⁴ Rakitin: «Hvis sjelen ikke er udødelig, så finnes det heller ingen dyd, det vil si at alt er tillatt.»⁴⁵ På mange måter legger dette resonnementet grunnlag for hele romanen da dens sentrale hendelse, drapet på Fjodor Karamasov, begrunnes i nettopp dette:

[…] for det er så at ‘alt er tillatt’. Det lærte jeg [Smerdjakov] av Dem [Ivan]: hvis det ikke finnes en evig Gud, så fins det heller ingen dyd, og da behøves den heller ikke. Ja, det sa De faktisk. Og det tenker jeg også.⁴⁶

Ivans følelser opererer dog ikke i samspill med «det euklidske» intellektets konklusjoner, og forferdiges over å høre at halvbroren Smerdjakov bruker disse som rettferdiggjørelse for drapet på deres far. Dette resulterer i et sjelelig sammenbrudd, og som Raskolnikov føler han behovet for å sone sin (med)skyld. Stikk i strid med fornuften han hevder å ha hentet argumentasjonen i, gjør samvittigheten seg gjeldende.⁴⁷ «Smerdjakovs fryktelige og heslige karikatur venter ved enden av bestrebelsene på å gjøre mennesket til guddom.»⁴⁸

Hvordan likner og differerer de respektive synene til Nietzsche og Dostojevskij i respons på gudstroens død? Menneskets ubegrensede frihet er et essensielt prinsipp i tenkningen til både Friedrich Nietzsche og Fjodor Dostojevskij. Likevel står tankerekkene deres som diametrale motsetninger. Der det moralske mennesket er det eneste frie hos Dostojevskijs, er amoralisme nøkkelen til frihet ifølge Nietzsche. Dersom Gud er død, er alt tillatt; der tenkerne differerer, er vedrørende ønskeligheten av et slikt virkelighetsbilde. Der overmennesket for Nietzsche er et imperativ, er en slik innstilling for Dostojevskij synonymt med menneskehetens undergang. Overmenneskelighet foreligger ikke bare som konsekvens av Guds død i mennesket, men medfører også menneskelighetens død.⁴⁹