Dag to av God natt, Oslo ble avsluttet med en samtale mellom Pankaj Mishra og Thomas Hylland Eriksen. Disse to intellektuelle skulle diskutere globale stridsspørsmål som fundamentalisme og ekstremisme, alt dette som leder til både terror-handlinger og depresjon. Allikevel endte det som skulle bli en interessant kveld opp med å bli nok en hyggelig kveld. Hva skjedde?

Tekst: Eilif Guldvog Hartvedt

I 2017 slapp Mishra boken The Age of Anger: A History of the Present som kom på norsk i fjor under tittelen Raseriets tidsalder: En historie om nåtiden, som ble anmeldt her i Molo. Med boken ønsker Mishra å komme med et bidrag til å løfte demokratiet og den moderne verden ut av den hissige søla han mener vi er havnet i, hvor raseri synes som den eneste virkelige uttrykksform. Raseriet ser Mishra i ekstremistiske retninger som ytre høyre, religiøs fundamentalisme som islamisme og hinduistiske nasjonalistiske bevegelser i India. For å finne årsaken til aggresjonen går han tilbake til opplysningstiden og feiden mellom Rousseau og Voltaire; tilbake til fremskrittstanken, optimismen og kritikken av den. Mishras teori er at ettersom Voltaires tankegods om toleranse og menneskelig broderskap var tuftet på en snever menneskeforståelse som ikke rakte stort videre enn fransktalende menn i det øvre borgerskapet, har moderniteten videreført og eviggjort denne ekskluderingen inn i samtiden, og at selve grunnpremisset for vår verdensforståelse, som er tuftet på opplysningstenkningen, dermed er uforenelig med globaliseringstanken.

En slik sivilisasjonskritikk er på mange måter selve kjernen av moderniteten. Vitenskapeliggjøringen, rasjonaliseringen og kategoriseringen av verden som skjer blant annet med opplysningstiden innebærer begreper om disse som er utenfor, det innebærer en bevissthet om ens egne teoriers utilstrekkelighet. Opplysningens optimisme er reell, men den kan også overvurderes. Mishras kritikk er på ingen måte ny. Den har en helt sentral historie innenfor det vi kan kalle «det moderne prosjekt». Og visselig forholder Mishra seg selv til disse idealene: Han ønsker å redde demokratiet, ytringsfriheten, redeligheten – alt dette som opplysningens rasjonalitet skal bidra til. Men det har altså skjedd noe galt på veien, mener han. Forventningene til likhet og brorskap, til harmoni og fred har skapt misunnelse og underlegenhet – fortellingene om den fagre verden samsvarer ikke med virkeligheten, og selvfølgelig, ettersom Mishra er en 50-åring, trekkes sosiale medier inn som en åpenbar syndebukk.

Samtalen med Thomas Hylland Eriksen på kaia i Oslo fredag kveld innebar alle disse tingene fra Mishras bok. En samtale vil allikevel alltid romme noe annet enn en bok, det vil alltid være mulighet til å utbrodere perspektiver, til å tenke ting videre. Med The Age of Anger har Mishra blitt en av våre dagers mye omtalte samfunnsdebattanter i global skala. Han gjør intervjuer i store aviser, skriver regelmessig for The Guardian og får mye spalteplass. Boka har gitt ham en posisjon som en public intellectual å regne med. Men hva er det egentlig Mishra bidrar med? I stor grad reproduserer han en fortelling som har eksistert siden modernitetens begynnelse, og gjerne før den også. Riktignok har han tillagt fortellingen noen eksempler fra vår egen tid og slik sett gjort den relevant. Men allikevel består spørsmålet – hva er det han bidrar med? Står man bedre rustet til å håndtere virkeligheten med Mishras hjelp? Eller klarer man kanskje å artikulere noen presserende og aktuelle spørsmål for vår egen tid? Ikke i nevneverdig grad. Hvorfor ikke? Etter å ha lest boken hans lurte jeg på disse spørsmålene. Mishra bringer jo til bords et perspektiv på vår egen tid som bygger på den europeiske idéhistorien, som bygger på tenkning og fortid, på slike ting jeg liker å bygge samtidsanalyser på. Riktignok kommer han med slutninger som går på tvers av historien selv, men det er helt greit om man klarer å tenke ting videre, faktisk er det nødvendig: Spørsmålet «hva kan vi lære av historien» betyr jo ingenting om ingen klarer å bringe historien inn i noe nytt. I boken gjør for så vidt Mishra alt dette – han bringer inn noe nytt, han kommer med en marginalt annen lesning. Hvorfor funket det ikke? I denne samtalen fikk jeg svaret:

Mishra er ingen tenker.

Mishra evner ikke, hverken i boken eller i denne samtalen, å bringe ting videre. Han åpner ikke perspektivene, hverken i historien eller i samtiden. Han påpeker, på en helt ålreit måte, en del problemer i vår egen tid og i vår nære historie, men han evner ikke å bringe det videre. Dette plasserer anakronismene hans i et helt annet lys – de blir bare sløve.

Fordi samtaler nettopp bringer inn noe annet enn bøker, fordi det åpner for refleksjoner, åpner for å prøve ut idéer på et publikum og en samtalepartner, kan man ofte spore noen andre nyanser i samtalene, kanskje en slags usikkerhet eller en villighet til å prøve seg. I denne samtalen gikk ikke Mishra ut i noen slike tankerekker. Han forholdt seg gjennom hele samtalen trygt til et slags internalisert manus hvor perspektivene på ingen måte strakk seg utover det man kunne finne i boken. Thomas Hylland Eriksen hadde heller ingen interesser av å prøve å bringe ham ut av komfortsonen. De forholdt seg forholdsvis komfortabelt til hverandre gjennom hele kvelden. Ingen ubehageligheter. Ingen konfrontasjoner.

I Michel Houellebecqs romaner ironiseres situasjoner som dette jevnlig over. Kvelder hvor to personer holder en middag, en kveld på en bar, en lunsj eller en første date. Etter kveldens eller lunsjens ende kommenterer fortelleren gjerne tørt at det alt i alt hadde vært en hyggelig kveld. Hendelsen og samtalen hadde ingen virkning, hovedkarakteren hadde ingen respons å komme med. Livet var enda likeså miserabelt og trist. Mishra og Eriksen hadde også en hyggelig kveld. Men er det disse hyggelige kveldene som skal frelse oss? Er ikke de nettopp symptomet på en forfallen verden? Sinnet disse to snakker om som vår tids store problem, har de ikke sin rot i hyggens evige kjedsomhet og poengløshet?

Disse offentlige intellektuelle som skriver sine bøker for å reise verden rundt på festivaler og bokbad uten å bringe ting videre framstår ofte som motivert av salg og omdømme. Det finnes ingenting på spill i deres bøker. Og det finnes det heller ikke rom for dem å la noe stå på spill. Å la noe stå på spill krever mot, det kan feile radikalt. De hyggelige kveldene får rekke som en ambisjon, det er dette som selger. Det er trygt, og ingen blir fornærmet. I beste fall blir tilskuerne litt imponert over å se to moderne intellektuelle snakke fritt om navn som Rousseau, Voltaire og Herder, om deres innflytelse på fortiden og samtiden. For å sette kjøtt på beinet må selvsagt de intellektuelle skryte hverandre opp, tillegge den andres utsagn en verdi. Etter en slik kveld kan man reise til sine venner og fortelle at man har sett noen skikkelige smartinger som adresserte store verdensproblemer uten at noen ble fornærma!

Javisst. Alt i alt hadde det vært en hyggelig kveld. Men det skjer ikke noe vesentlig av slikt.