Hvordan de døde formet antikkens Roma

av Maria Karlsen

Historie er studiet av det døde, kanskje med unntak av den aller nyeste historien, men det er ikke studiet av døden i seg selv, en del av fortiden som ofte kan bli utelatt. Altså studerer vi de døde da de var levende, og døden blir kun relevant i forhold til hvordan de levende forholder seg til den. Valerie Hope, som har skrevet boken Roman Death, den viktigste inspirasjonen for denne teksten, skriver følgende i hennes introduksjon:

This book is nominally about the dead, but in reality it is very much about the living. It is living people who write wills, build tombs, organize funerals and remember the dead. To study death, or more accurately a society’s death beliefs, customs and rituals, is to illuminate the living society.¹

Hva om vi heller snur denne tilnærmingen på hodet: Hva kan de levende og deres samfunn fortelle oss om de døde? Med dette utgangspunktet vil denne teksten vise at de døde også er en del av historien, også etter deres død og begravelse. Døde mennesker er på ingen måte et nytt studieobjekt, tvert imot, men å forsøke å inkludere dem i historien som aktører er etter min kunnskap et lite utforsket tema. Denne teksten vil foreta dette ved å fokusere på byen Roma i antikken.

De sentrale spørsmålene blir derfor: Kan de døde også sees på som historiske agenter? I så fall, hvordan påvirket de døde byens landskap, samfunn, og historie?

Romerske syn på døden: Mellom tro og overtro
Ideer om livet etter døden i Roma var mangfoldige og varierte. For noen var en tanke eller et håp om et liv etter døden kun overtro, et syn mest utbredt blant den beleste eliten. For eksempel skriver Lucretius:

We may be certain that there is nothing in death to be feared by us. He who no longer exists cannot be made miserable, and man is the same as if he had never been born once immortal death has taken away his mortal life.²

Noen tenkte at de døde eksisterte i et eget dødsrike, andre hadde heller en tro på at det å ikke utføre de aksepterte ritualene ville føre til at de døde ikke kunne hvile i fred, og at de dermed ville være en trussel for de levende.³

For Hope er det ikke slik at vi nødvendigvis trenger å polarisere tro og ikke-tro, eller å separere religion og skikk. I romersk religion var det viktigere å følge ritualene enn å følge en bestemt doktrine. Om folk fulgte tradisjonene på grunn av en tro om et liv etter døden, eller andre grunner, som for eksempel status eller ære er ikke gjensidig utelukkende, eller noe som nødvendigvis behøver en distinksjon. I et rituelt perspektiv er overtro, forpliktelser, tradisjon, og et ønske om å respektere de døde uadskillelig med en tro på et liv etter døden.⁴

Døden er også et aspekt ved eksistensen som angår alle og som det ikke er noen enhetlig innsikt eller kunnskap over. Det er dermed ikke overraskende at selv med alle de ulike ideene om hva som ville skje med dem etter døden, at de fleste faktisk brydde seg om hva som hendte med dem selv og deres nærmeste etter de var døde. Det var derfor viktig at de fikk en god begravelse, et godt sted å bli begravet, og at de ble tatt tilstrekkelig vare på etter sin død.⁵

Festivaler til minne om de døde
Av festivaler til ære om de døde finner vi hovedsakelig tre: Parentalia, Lemuria, og Mundus. En beskrivelse av Parentalia finner vi hos Ovid. Han beskriver et år det ikke ble gitt gaver til de døde, som førte til at forfedrenes gjenferd hylte og vandret gjennom byen. Dette tok slutt etter de rette gavene ble gitt. Derfor ble det plassert gaver ved gravene under høytiden slik at de døde fikk de gavene og den næringen de trengte.⁶

Lemuria, den mest private av festivalene, gir oss innsikt i hvordan de levendes forhold til de døde var i hjemmet. Ifølge Ovid skal husets overhode ha gått barbeint gjennom huset, kastet bønner over skulderen og sagt ni ganger, «frels meg og min familie.» Ritualet skal ha blitt avsluttet med å be forfedrenes gjenferd om å forlate huset.⁷

Festivalen Mundus gikk ut på å åpne en grøft i Umbilicus urbis Romae (byens navle) på forumet, som til vanlig skal ha vært dekket av en stein kalt lapis manalis. Den skal ha blitt ansett som en inngang til Hades (dødsriket), slik at ved å åpne den kunne gjenferdene vandre rundt i byen for en dag.⁸

Dødens mytologi
Legger vi istedenfor blikket på mytologien, virker ikke den med det første konsistent med festivalenes ritualer, og den er heller ikke alltid konsistent med seg selv, noe som vel først og fremst skyldes ulike tolkninger og oppfatninger. I tillegg er det ikke slik at forfatterne av mytologiske tekster nødvendigvis trodde på det de skrev. Mytene kan likevel ha hatt en betydning for den generelle befolkningens tro og praksis.⁹

Et vanlig syn var at sjelen forlot kroppen ved døden, som en møll eller en sommerfugl som flyr av gårde til dødsriket, og ofte tenkt på som formløse vesener som forsvant idet man prøvde å ta på dem.¹⁰

Romernes tanker om hva som skjedde med sjelen var uansett mangfoldige. Fra et nytt liv i underverdenen, himmelen, eller Elysium; reinkarnasjon av sjelen til den var ren; en sjel som sakte, men sikkert blir en del av universet; eller at sjelen blir satt mellom stjernene.¹¹

Det er arkeologisk evidens for tradisjonen av å legge mynter i munnen til de avdøde, som i mytologien skal ha vært en måte å betale Kharon for å frakte dem over elven Styx og inn i dødsriket. Hvordan skal vi tolke denne mytologien? Ifølge Susan T. Stevens antyder arkeologien ikke at det var Kharon som bandt tradisjonene med å gi mynter til de døde, men heller pengenes egenverdi og tilknytning til underverdenen. Det skal også hvert år ha blitt gitt penger til underverdenen gjennom åpningen i byen, Mundus. Kobler vi dette til graven, ser vi at den kan ha blitt oppfattet som en åpning mellom de levende og de dødes verdener.¹²

Hvordan de døde lever videre: Minner og monumenter i de dødes by
At de døde hadde en tilstedeværelse i folks forestillinger er én ting, men for å ha en tilstedeværelse i byen trenger de en fysisk dimensjon, altså en faktisk topografisk plassering. Ved at de døde blir assosiert med bestemte steder, får de en plass i landskapet. Det er med utgangspunkt i dette at vi kan si noe om hvilken påvirkning de døde hadde på historien og byens utvikling.

På det mest generelle kan vi si at gravplassene i Roma lå på utsiden av bymurene. De mangfoldige og varierte gravplassene skal ha vært sentrert rundt veiene inn og ut av byen og deres sideveier. De skal ha vært dekorert med skulpturer og inngraveringer som skulle fange oppmerksomheten til forbipasserende, enten de kun var på vei forbi, eller om de hadde graven som sin destinasjon. Plasseringen langs veiene var derfor god for å gi tilgang til besøkende. De dødes by, nekropolis, var som en parallell til de levendes by, både i størrelse og mangfold av sosiale ulikheter og ambisjoner.

Typene av romerske graver var dermed varierte, fra enkle graver med en gravstein, til store graver felles for en familie eller frivillige organisasjoner, såkalte columbaria, til hus-graver og store mausoleer.¹³

Etter en begravelse skulle graven bli besøkt med jevnlige mellomrom. Den skulle bli dekorert, og gaver med vin og mat skulle bli gitt. Spesielt viktig var bursdager, dødsårsdager og visse festivaler. Ved gravene kunne det være inkludert designerte steder for blant annet matlaging. Det er for eksempel arkeologisk evidens for brønner, ovner, sitteplasser, og spisesaler ved graver.¹⁴

For Hope er det disse festivalene, gavene og innskriftene, hjulpet av utstyret ved dem (sitteplasser, brønner, osv.), som trekker de levende til de gravstedene og gir de døde en stemme.¹⁵ De døde var heller ikke kun passive deltakere i disse ritualene. Ved flere graver er det funnet rør av terrakotta som leder inn i graven for å gi mat og drikke til den avdøde. Ved enkelte graver gikk til og med dette røret direkte inn i munnen til den døde. Disse rørene er ikke kun funnet i graver til mer velstående, men også til de mindre velstående, og både ved kremasjon og inhumasjon (det vi kaller begravelse). I tillegg kunne gravene inkludere ting som smykker, mynter, potter, og lamper.¹⁶

De døde kunne få folk til å reise ut av byen og til gravplassene, men de kunne også bli glemt. Gravene var hellige religiøse steder, beskyttet av loven, og loven kunne straffe de som drev hærverk ved dem. Likevel kunne gravstener bli dekket med graffiti eller brukt som byggematerialer. For å hindre dette kunne gravinnskrifter inkludere egne trusler og advarsler. Dette kunne være ordre om å betale en bot til byen, spirituelle trusler, eller forbannelser. En annen måte å forsikre seg om at graven skulle bli godt ivaretatt var å sette av penger, enten til vakter for å beskytte den, eller til å bruke på reparasjoner og vedlikehold. Noen graver inkluderte egne hager (cepotaphium). Avlingene fra disse kunne bli brukt til minne om den døde, eller bli solgt for vedlikehold av graven.¹⁷

De døde var ikke kun til stede ved gravene, deres minner ble også værende i de levendes landskap. Byen var fylt med portretter og statuer, inskripsjoner og bygninger, og de levende bar på de dødes arvestykker. Sammen med graven var disse tingene en del av de dødes ettermæle. Hope foreslår at i Roma, som en by bevisst på sin egen arv, og hvor denne fortiden ble brukt til å rettferdiggjøre nåtidens handlinger, var de døde en del av den kollektive bevisstheten, og de hadde en pågående kraft. Byen, og kanskje spesielt gravplassene, utgjorde et milieux de mémoire (omgivelse av minner), for å bruke Pierre Noras begrep. Byen var hele tiden omgitt av de dødes minner, og de døde var med på å forme byens nåtid og fremtid. Som individer kunne dermed de døde bli glemt, men som en kollektiv enhet hadde de en kontinuerlig innflytelse på byen, og de fortsatte deres kamp mot å bli bortglemt.¹⁸

Dødens ulikheter: Klasseforskjeller etter livets slutt
Avslutningsvis er det viktig å inkludere at det var store forskjeller i ritualer, tradisjon, og praksis på tvers av sosial og økonomisk status i det romerske samfunnet. Begynner vi på bunnen av den sosiale orden vet vi rett og slett ikke hva som skjedde med dem etter deres død. De levningene vi har i dag utgjør kun en liten del av alle de dødsfallene som fant sted. Vi kan heller ikke se noen utvikling i typen arkitektur som ble brukt for deres graver, de måtte sannsynligvis ta i bruk de enkleste av monumenter.¹⁹ Det er mulig disse personenes kropper ble lagt igjen for å råtne, eller at de ble fraktet til anonyme groper for å bli begravet der.²⁰

Det var vanlig for folk uten noe håp om å ha nok penger til sin egen grav eller begravelse å lage egne begravelsesklubber (collegia). Medlemmene måtte jevnlig betale bidrag til kollegiet, og disse midlene kunne bli brukt til begravelser og hedring. Disse var likevel kun egnet for de som hadde i alle fall noe penger å avse til dette. Noen kollegier kunne selge tomme graver til utenforstående som ikke offisielt var medlem. Disse klubbene kunne derfor sikre at folk hadde råd til å bli husket av samfunnet sitt og sikre dem en videre tilværelse.²¹

Noen grupper, som for eksempel mange frigjorte slaver, brukte gravene sine til å vise frem, konstruere, og feire sin identitet. Ved mange av gravene til frigjorte slaver var det portretter av dem iført toga, noe som ble nektet dem da de var slaver.²² For eliten og de mer velstående var praksisene varierte, og de endret seg stadig gjennom tiden. De kunne for eksempel være store, mer unike mausoleer, slik som Augustus’ Mausoleum eller Cestiuspyramiden, tempelgraver som slører linjene mellom det menneskelige og det guddommelige, eller de kunne være mausoleer med utseende til hus, fullt med interiør og møbler både for de døde og de levende. For mange av de mest velstående var ikke alltid graven det viktigste middelet for å bli husket. De kunne få store offentlige byggverk dedikert til seg. For eksempel ble et helt forum dedikert til Caesar eller Trajan, og en utallig rekke byggverk var og er assosiert med Augustus. Noen så på litterære verk som enda mer permanente monumenter. For dem kunne ord vare evig, selv om byggverk og monumenter forfalt.²³

De døde var en del av byen, men alle hadde ikke like mye påvirkningskraft til å forme den etter sitt ønske. Eliten var i størst grad en del av byens milieux de mémoire. De mindre velstående kunne bare håpe på å være en del av den fra byens ytterkanter, på gravplassene langs veiene. Det er derfor mulig å stille spørsmål ved den kollektive innflytelsen de døde hadde på byen. De var ikke én gruppe, ulikhetene varte også etter døden.

Konklusjon
I antikkens Roma var det mange forskjellige syn på hva som skjedde etter døden. For noen var døden endelig, for andre stod en tanke om et nytt liv, enten i underverdenen, i Elysium, eller i et himmelsk rike sterkest. Andre fryktet at de døde kunne hjemsøke dem om de ikke ga dem det de trengte av gaver, mat og vin. Dette mangfoldet av tro og ikke-tro trenger ikke være motsigende. Linjene mellom dem var vage, og folk kunne tro på tilsynelatende uforenlige ting. Angsten og usikkerheten romere hadde rundt de dødes videre eksistens samt sin egen død må ha vært reell, og bør ikke underdrives. I Roma kunne spøkelser vandre rundt i byen og hjemsøke de levende, og de døde krevde at levende anerkjente og tok vare på dem.

De døde formet byen på to måter. For det første formet de den gjennom hvordan de var med på å skape et milieux de mémoire, en by der de dødes minner formet byens nåtid og utvikling gjennom graver, monumenter, bygninger, innskrifter, og litterære verk. De døde krevde å bli lagt merke til, og de tok del i byens utvikling. Denne påvirkningen var likevel ikke lik på tvers av sosial og økonomisk status.

Den andre måten de var en del av byen er i en mer konkret forstand. De døde fikk de levende til å trekke ut av bykjernen og til byens utkanter. Deres monumenter og innskrifter krevde oppmerksomhet og ettersyn av de levende. De døde kunne tilby de levende områder og utstyr slik at de levende kunne hedre og ta vare på dem. Dette kunne de gjøre med griller, sitteområder, eller hager. De kunne også betale levende til å vokte over graven, eller til å reparere og vedlikeholde den. På den andre siden kunne de true de levende med bøter eller hjemsøking. De døde krevde at de levende anerkjente dem og tok vare på dem, og de var en del av Romas landskap og samfunn.

Sluttnoter

1. Valerie Hope, Roman Death (London: Continuum, 2009), 12. ↩︎
2. Lucr. On the nature of the universe, 3.865-869. ↩︎
3. Valerie Hope, «Funerary Practice in the City of Rome», i A companion to the city of Rome, redigert av Claire Holleran og Amanda Claridge (Chichester: Wiley Blackwell, 2018), 395. ↩︎
4. Hope, «Funerary Practice», 395; Hope, Roman Death, 115. ↩︎
5. Hope, Roman Death, 80. ↩︎
6. Hope, Roman Death, 100; Ov. Fast. 533-570. ↩︎
7. Hope, Roman Death, 99; Ov. Fast. 429-444. ↩︎
8. D. Felton, Haunted Greece and Rome (Austin: University of Texas Press, 1999), 13-14. ↩︎
9. Hope, Roman Death, 112. ↩︎
10. Hope, Roman Death, 19 & 105. ↩︎
11. Hope, Roman Death, 110-112. ↩︎
12. Leonard V. Rutgers, «Cemeteries and Catacombs», i The Cambridge companion to ancient Rome, redigert av Paul Erdkamp (Cambridge: Cambridge University Press, 2013), 516; Susan T. Stevens, «Charon’s Obol and Other Coins in Ancient Funerary Practice», 227-228. ↩︎
13. Barbara E. Borg, «Roman Cemeteries and Tombs», i A companion to the city of Rome, redigert av Claire Holleran og Amanda Claridge (Chichester: Wiley Blackwell, 2018); Rutgers, «Cemeteries and Catacombs»; Hope, Roman Death, 153-155. ↩︎
14. Hope, «Funerary Practice», 388; Hope, Roman Death, 174. ↩︎
15. Hope, Roman Death, 184. ↩︎
16. Hope, «Funerary Practice», 388; Hope, Roman Death, mellom 84-85 (Figur 7); Rutgers, «Cemeteries and Catacombs», 515-516. ↩︎
17. Hope, Roman Death, 173-176. ↩︎
18. Hope, «Funerary Practice», 384; Hope, Roman Death, 181-184; For en kort beskrivelse av Noras begrep se Pierre Nora, «Between memory and history: Les Lieux de Mémoire», 7-9. ↩︎
19. Rutgers, «Cemeteries and Catacombs, 498-499. ↩︎
20. Hope, «Funerary Practice», 389. ↩︎
21. Borg, «Roman Cemeteries and Tombs», 405; Hope, Roman Death, 157; Rutgers, «Cemeteries and Catacombs», 518. ↩︎
22. Hope, Roman Death, 164. ↩︎
23. Borg, «Roman Cemeteries and Tombs», 408-412; Hope, Roman Death, 35; Rutgers, «Cemeteries and Catacombs, 498-506. ↩︎