av Nikoline Vågen Willadssen & Magnus Hørnes

Espen Schaanning er professor emeritus i idéhistorie ved Universitetet i Oslo. Han har særlig jobbet og skrevet om institusjonaliseringen av barn og voksne. I dette intervjuet får vi høre professorens egne synspunkter på når, hvorfor og hvordan oppveksten nå har havnet i institusjoner. – Ja, det er jo en jævla interessant historie, uttrykker Schaanning.

Du har skrevet mye om institusjonalisering av oppveksten. Når og hvordan skjedde dette?

Ja, altså jeg tror noe av det mest sentrale er skolen. Den vokser fram utover på 1800-tallet. Du får konfirmasjon på 1700-tallet, men det med allmueskolen og organiseringen av den kommer utover på 1800-tallet og da skjøt det virkelig fart. Ikke bare skolen, men for eksempel botsfengselet i 1852, og asylet på Gaustad i 1855. Det var sterk tro på institusjonen, og det har bare tiltatt og tiltatt, i alle fall når det gjelder barn og unge; denne institusjonaliseringen av barndommen hvor man samler barna på et bestemt sted, og forvalter mye av deres liv, store deler av dagen. Man rykker dem løs fra foreldrene og hjemmet, og inn i bestemte bygninger.

Hvordan så oppveksten ut før skolen ble noe alle måtte gjennomføre?

Ja, altså det store grosset, er jo bønder. Så da hjelper jo barna til, helt fra de er små. De er en del av husholdet og får etter hvert mer og mer krevende oppgaver innenfor det. Det var grunnen til at skolen på denne tiden også vekket en god del motstand hos befolkningen. Du tar jo arbeidskraften bort fra dem. Så er det selvfølgelig litt annerledes for overklassen, for de har jo guvernanter, eller de kan sende barna på privatskoler, for eksempel. Så kommer en, jeg kan godt kalle det for en demokratiseringsbølge, hvor man i økende grad vil ha alle inn i samme skole. En grunntanke bak det er jo at man vil opplyse alle barna til å bli demokratisk innstilte borgere, altså som deltar i demokratiske beslutningsprosesser og sånt, ikke sant? For å kunne stemme så må du jo ha bestemte kunnskaper. Så den siden er jo med utover 1800-tallet og fremover. Også sånn fysisk og psykisk fostring, at det er en slags form for oppdragelse, kan du si.

Selv om spanskrøret og andre fysiske avstraffelser blir forbudt i klasserommet, betyr jo ikke det at straffene blir borte. Tvert om. De intensiveres jo, men bare med psykologiske midler.

Men selve skoleinstitusjonen var vel ikke veldig demokratisk anlagt? Jeg tenker på arketyper som Bjørneboe-læreren, linjaler over fingrene og høye katetre.

Nei, nei, innenfor sånne institusjoner så er det jo alltid noen som har autoritet. Det gjelder jo i fengsler og asyl så vel som på skolen. Så lærere har jo alltid hatt autoritet og makt. Hvorvidt skolen generelt var despotisk er jeg usikker på, det var sikkert svært forskjellig fra skole til skole, men man har hatt mye fysisk avstraffelse til rådighet. Det blir vel avskaffet på 30-tallet eller noe sånt, i loven i alle fall.

Hva er grunnen til det? Når ble det utenkelig å slå barn?

Ja, det er jo en jævla interessant historie. For eksempel fremveksten av fengselet, det er jo en lang prosess fra begynnelsen av 1800-tallet og fremover. Det som er hovedgreia med fengsel, det er at straffen skal være psykisk og ikke fysisk. Den fengslede skal være lei seg, og det er straffen, isolasjonen. Det er tilsvarende på skolen. Selv om spanskrøret og andre fysiske avstraffelser blir forbudt i klasserommet, betyr jo ikke det at straffene blir borte. Tvert om, de intensiveres jo, men bare med psykologiske midler. Alle vet jo det, at de maktmidlene som skolen sitter på er karakterer. Man sier hele tiden at det ikke finnes noe viktigere enn å gjøre det bra på skolen. Og hvis du gjør det dårlig, så betyr det at du ikke vil komme deg frem her i livet. Så dårlige karakterer kan man straffe med. Det er på en måte det beste middelet du har til å disiplinere elevene. Et annet eksempel er fraværsgrensen som også er et disiplineringsmiddel.

Er formålet med fraværsgrensen rent disiplinerende, er det ikke noe læringsutbytte med den?

Den har jo sine gode sider også, fordi det er viktig for læringsutbytte at alle er til stede. Slik er det her på universitetet også. Selve formålet med seminarundervisningen er at studentene skal kunne diskutere pensum seg imellom, og ikke bare alene. Så tilstedeværelse er viktig for læringens del på den måten. Men det er ikke slik fraværsgrensen blir begrunnet og praktiseres. Sånn som fraværsgrensen fungerer nå, stryker man hvis man er for mye borte, selv om prestasjonen ellers er bra. Det ligner på hvordan det til tider kunne være på 1960-tallet, da man kunne få dårlig karakter i matte for å kaste snøball i skolegården.

Dette økende fokuset på prestasjon og karakterer, når skjer det?

Ja, det har vært sånn hele tiden, men det har blitt mer og mer press. Da jeg vokste opp så var det de færreste som kom inn på gymnaset. De som ikke kom inn på gymnaset, gikk gjerne på yrkesskole eller noe annet, men de kunne jo komme seg opp og fram likevel. Så det å ikke gjøre det bra på skolen var ikke så farlig. Mulighetene var ganske store. Men nå får du knapt nok en jobb i kassa på Rema, uten at du har et eller annet papir. Så nå kreves det at du har gått på skolen. Og det betyr at det er enda viktigere å gjøre det bra der.

Har institusjonaliseringen medført at oppveksten varer lenger? Trenger man virkelig en mastergrad for å kunne kalle seg voksen?

Ja, og det strekker seg begge veier. Før i tiden så var det nok med videregående, men i dag må du ha master, og etter hvert så må du ha doktorgrad for i hele tatt å komme deg videre. Så det er jo denne mastersyken man snakker mye om nå. Men det som jeg har vært mest opptatt av, det er den andre veien, altså barnehagen. Dette veldige presset om å gjøre det godt på skolen, det starter helt ned i barnehagen. Og det er for så vidt veldig forståelig. For hvis man ser på skolen som en konkurransearena, som det nå har blitt, så er det klart at når barna starter i første klasse, skal ingen ha verken handikap eller fordeler. Da skal alle være like når startskuddet går slik at alle får like muligheter. Allerede her ser vi antydningene til et meritokratisk system hvor de som gjør det best ut ifra deres intelligens eller arbeidsvilje, seirer. Da blir det veldig viktig å kartlegge hvert enkelt barn i barnehagen for å se hvem som eventuelt henger etter. Og det går helt ned til ett års alder hvor de sjekker hvem som er best på matematikk og norsk. Altså språkbruk og telling og sånt. Dette sammenligner de med normalitetsskjemaer eller andre programmer de benytter. Og det er gjort med gode intensjoner for allerede her legger man grunnlaget for om man faller ut av systemet eller ikke.

Så hva er det som kan være problematisk med dette?

Det er jo det at det hele hviler på et paradoks. På den ene siden oppfattes alle barna som likeverdige, samme hvilket kjønn, hudfarge eller bakgrunn, men straks de kommer inn i institusjonen blir de gjenstand for en rekke interne hierarkier og plassert på en normativ skala etter å ha blitt vurdert med en rekke måleinstrumenter. På skolen er jo det veldig utpreget. At det er noen som er gode, og det er noen som er dårlige, og det betyr jo at man setter en verdi på hvert enkelt individ. Det viktigste på skolen er å gjøre det bra i de ulike fagene, og hvis du ikke gjør det, så blir du mindre verdsatt. Du er mindre verdt, målt med de kriteriene som skolen opererer med, og det blir veldig hjerteløst overfor dem som hele tiden er bakerst.

Men hvorfor oppstod dette meritokratiet i skolen?

Meritokratiet er først og fremst en ideologi som skal begrunne den ulike fordelingen av penger, makt og prestisje. Tidligere var det jo sånn at dette ble fordelt ut ifra hvilken stand du tilhørte. Hvis du tilhørte overklassen, så hadde du visse privilegier som ikke var begrunnet i annet enn at du hadde rett slektslinje og sånt. Hvis du eksempelvis var en Løvenskiold eller en Treschow, så var det helt rett og rimelig at du hadde mye penger, at du hadde mye makt og satt på Stortinget. I opplysningstiden begynner man å gi andre begrunnelser for den ulike fordelingen av penger, makt og prestisje, og da kommer meritokratiet inn. Det er ikke lenger din stand, slektsbakgrunn eller sosiale posisjon som skal avgjøre om du har får mye penger og makt. Det må være at du fortjener det, og det betyr at du enten er veldig intelligent og flink og kan hevde deg på de kriteriene det måles etter. Problemet med det er jo at både viljestyrke og intelligens er jo delvis medfødte egenskaper, så det blir ikke mer rettferdig av den grunn. Det kan være mer nyttig for samfunnet, men det er jo ikke i seg selv noe mer rettferdig. Er man født dum og med dårlig viljestyrke, betyr ikke det nødvendigvis at du fortjener et dårligere liv.

Nei, nei.

Det ligger jo noe veldig paradoksalt her, fordi man sier at skolen skal utjevne sosiale forskjeller, men meritokratiet forutsetter forskjeller. Hele poenget med meritokratiet er at noen skal få mer penger, makt og prestisje fordi de er flinkere og har mer viljestyrke enn andre. Så det er ingen sosialt utjevnende mekanisme i meritokratiet. Det eneste man kunne tenke seg, og som man ofte sier, er at de som kommer fra dårligere kår får sjansen til å hevde seg i toppen. Så håper man at barn av renholdsarbeidere kan bli direktører, advokater og leger. Men skal det ha noen logikk, så må jo eventuelt barna til legene, advokatene og direktørene bli renholdsarbeidere da, ikke sant? Det er den ideologien man har holdt seg med helt fra mellomkrigstida og man holder på med det fremdeles, men det fungerer ikke. Skolen sementerer og forsterker sågar de sosiale forskjellene.

Skolen blir jo på en måte et apparat som legitimerer den ulike fordelingen av penger, makt og prestisje.

Har skolen blitt blind på de ulikhetene den selv bidrar til?

Ja, og det er veldig typisk for alle institusjoner. Hvis vi ser på speiderbevegelsen for eksempel, så har speiderne uniform. En viktig ting med uniform er at alle skal stilles likt, på sett og vis. Om noen kommer fra veldig dårlige kår, så kan du se det med en gang på hva slags klær de går med, og det samme hvis man kommer fra bedre kår. Og da skiller de seg jo allerede ut og fra hverandre. Men hvis alle går med uniform, starter alle på lik linje, og med samme verdi. Men hva er det som skjer innenfor de ulike speiderbevegelsene? Jo, straks så starter man med alle mulige slags oppgaver, og så er det da noen som blir patruljefører, og noen som blir assistenter. Alle skal da forsøke å ta flest mulig merker. Alle skal ha første-, andre- og tredjegraden. De skal ha snorer i ulike farger, og så videre. Da blir det plutselig et hierarki innenfor speiderbevegelsen. Og det terpes hele tiden på at «du e’kke no ordentlig speider før førstegraden» og så videre. Det blir en verdsetting av individene på en sånn normativ skala innenfor bevegelsen. Og det baserer seg på helt andre kriterier enn det som er utenfor speiderbevegelsen. Det blir interne kriterier. Akkurat som på skolen. Der innfører du masse kriterier for hvem som er gode og dårlige, som du ikke finner utenfor skolen, i familien eller på gata, eller andre steder.

Blir man på en måte vant til den typen verdsetting og hierarkisering?

Ja, skolen blir jo da på en måte et apparat som legitimerer den ulike fordelingen av penger, makt og prestisje. Nettopp fordi de som uteksamineres med gode karakterer og kommer inn på legestudiet eller andre prestisjestudier, fortjener det, fordi de har fått så gode karakterer.Og så får de da mye penger, makt og prestisje og blir advokater og alt sånt. Da er skolen med på å legitimere at «sånn skal det være», ikke sant? Så skolen blir en instans som ikke bare sementerer ulikheten i samfunnet, men også legitimerer den.

Men ser du tilbake på din egen barndom som et alternativ her, eller tenker du at ting er for annerledes nå? Dette presset du snakker om, gjør at det ikke går an å gå tilbake?

Ja, nei, gå tilbake, hehehe. Det er et godt spørsmål. Men man må være veldig forsiktig med å romantisere fortida. Jeg tror heller man må begynne å stille de grunnleggende spørsmålene om igjen. Hva er et godt liv, og hva er et godt liv for barn og unge? Hvordan kan vi organisere barndommen på en sånn måte at alle barn får et godt liv? Da kan vi ikke operere med institusjoner som graderer barn på en normativ skala der noen er gode og noen er dårlige. For da driver man allerede og lager forhold som gjør at noen faller igjennom. Så spørsmålet er hvordan man gjør det, da. Det er masse man kunne tenke seg. For eksempel at man brøt opp skolen på en måte og tok vekk mye av disse her voldsomme «måloppnåelsesgreiene» som man har nå. Jeg pleier ofte å si at man kunne operere med en måloppnåelse som er såpass lav, at alle kan klare det. Som når det gjelder sertifikat for eksempel. Da legger man lista såpass lavt, at man regner med at alle kan klare det. Riktignok er det noen som må ha noe mer teori enn andre, noen må ha flere kjøretimer og sånn, men alle som vil, kan egentlig få det til. Og tilsvarende på skolen: Man kan legge lista såpass lavt, at stort sett alle klarer det i løpet av de årene man er der. Og da frigjøres veldig mye tid til å gjøre andre ting. Sette i gang prosjekter, hente inn folk som har kompetanse fra forskjellige områder, og la folk holde på med forskjellige ting hele tida. Ha en annen form for oppvekst, gjerne i skolens regi da. Så jeg vil ikke si at det nødvendigvis må være sånn som det var før. Men man kan begynne å tenke litt annerledes. Rett og slett.

Det er mye spennende her. Nå begynner vi kanskje å gå litt utenfor det idéhistoriske. Nå snakker vi jo mye om framtida og nåtida og alternativer.

Jo da, men denne institusjonaliseringen av barndommen har vært en så skremmende utvikling, og den bare tiltar og tiltar. Et sted man kan starte for å illustrere dette poenget, kan være å se på når barnehagen etter hvert begynte å bli aktuell, og noe som stadig flere barn var i. Og det er jo ganske betegnende hvordan for femti år siden så var det jo sånn: «Se på Russland. Se på østeuropeerne. Der sender de små barn i barnehager. Alle sammen. Og terper på fag og sånt. Det er jo forferdelig.» Dette framsto liksom som marxisme på sitt verste, og så går det ikke mer enn femti år, og så er vi akkurat der selv. På 80-90-tallet begynner man å tenke på barnehagen som det første trinnet i utdanningsløpet. Det gir ingen mening å ha barnehagen som det første trinnet i utdanningsløpet når det bare er to prosent av barna som går der. Det er først mulig når de aller fleste går der, ikke sant? Og det gjør de nå.

Ikke sant.

Denne veldige institusjonaliseringen av barndommen ble legitimert med at det var best for de voksne. Altså, kvinner skulle ut i jobb, og de måtte ha et sted å plassere barna. Barnehagen var et sånt sted hvor man da kunne plassere barna. Men gradvis får barnehagen en annen mening. Man begynner å tenke på barnehagen som et sted hvor man skal forberede barna på skolen og forberede dem til å lære. Da våre barn gikk i barnehagen husker jeg at en nyutdannet barnehagelærer forsøkte å lære noen av barna å lese. Hun fikk virkelig smekk på fingrene, for det skulle man jo ikke drive med i barnehagen. Barnehagen skulle være helt fri fra alt som har med skole å gjøre. Nå er det tvert om sånn at til og med lekingen skal være pedagogisk. Barnehagen er blitt mer og mer et læringssted. Nå er det blitt sånn at barna må komme i barnehagen, for om de ikke er i barnehagen, blir de kanskje ikke gode på skolen. Det gir selvfølgelig oss som foreldre en slags god samvittighet. At vi ikke plasserer barna i barnehagen for at vi selv kan jobbe, men for barnas egen skyld, ikke sant? Det er en veldig typisk ting historisk sett, det at ulike institusjoner får ulik mening etter hvert som tiden går. Institusjonen begrunnes på en ny måte enn tidligere, og den blir stadig tillagt nye meninger.

Jeg tenker tilbake til det du snakket om innledningsvis med at barn var aktive medlemmer på gården før skolen kom. Kan en tenke seg at institusjoner som barnehagen og skolen skaper et tydeligere skille mellom å være barn og voksen?

Ja, det er liksom Ariès’ tese, og den er vel veldig kritisert, men det er mye i det. At man skaper en egen barndom som ikke eksisterte før, og at tidligere så var barn små voksne. Det var tydelig at barn i mye større grad var integrert i arbeidslivet og i samfunnslivet før skolen fikk overtaket. Man kunne jo tenke seg at barn i større grad kunne få meningsfulle arbeidsoppgaver i hjemmet igjen, som et par timer i uka å passe på en gammel bestemor som sitter på et aldershjem, for eksempel. Slik at barn også kan føle seg nyttige, i stedet for å bare være på skolen. Og de som går på skolen kan for eksempel stå for renhold og vedlikehold på skolen. En kunne vel også tenkt at dette arbeidet var lønnet. Så får barna både vist at de klarer en ordentlig jobb, og de får se hva som trengs for at livet skal gå rundt. Det er mange sånne jobber som må gjøres, rett og slett. Og at alle deltar i det, er jo en god ting.

Du nevner en rekke alternativer til å sitte på skolebenken. Selv om man har yrkesfag på videregående, kunne kanskje et slikt mangfold komme inn tidligere i skoleløpet?

Ja, jeg tenker jo det. Jeg husker at da et av våre barn gikk på skolen, så hadde de sløyd annenhver fredag. Og da gledet han seg til å gå på skolen, for det var det han syntes var moro. Han var veldig teoretisk anlagt, han er lege nå, og fordi han tok alt lett, syntes han det var gørrkjedelig. Da jeg gikk på skolen, arrangerte de på kveldstid noe som heter metallsløyd, som jeg likte godt. Dels fordi jeg valgte det selv, men også fordi det var annerledes å se hvordan man kan lage fysiske ting. Jeg synes det er veldig rart at man fremdeles holder på det dogmet om at det man først og fremst skal drive med i skolen, er det de øvre samfunnsklassene har vært vant til å drive med, nemlig lesing og skriving.

Mhm.

Det er de øverste klassene som får lov til å dominere helt. Så det som elektrikere og rørleggere og praktiske folk driver med, det er på en måte ikke verdsatt i skolen. Du kan jo velge senere, men det er ikke nødvendigvis verdsatt som en verdifull ting å gjøre, men som et avvik på veien. Sånn var det på min tid, og sånn er det fremdeles i dag; de som ikke gjør det bra nok i de teoretiske fagene, må ta til takke med de praktiske. Det er samme tankegang som underbygger forestillingen om at skolen skal utjevne sosiale forskjeller. Man vil ikke utrydde forskjellene, men sørge for mobilitet mellom klassene. For eksempel ved at barna til en renholder blir lege eller advokat, og implikasjonen der er dermed at det å være renholder ikke er bra. Selv om alle mulighetene i utgangspunktet skal være åpne for alle, så er systemet statisk. Sånn har det vært veldig lenge, og det blir mer og mer gjeldende. Det er veldig mange som lever av dette systemet og har interesse av at alt blir ved gamle. Forskere og lærere som er utdannet i systemet, forlag som lager lærebøker, og så videre. At det er så mange som har interesse av at alt er som det er, opprettholder systemet.

Det kan jo virke som at skolen skaper sine egne problemer med å presse alle gjennom samme pepperkakeform. Er kanskje det kjernen i problemet?

Ja, man kan si det. Og for de aller fleste barn så går det greit nok. Skolen er kjedelig, men greit. I dagboka mi fra da jeg var 13 kommer det fram at skolen for meg var veldig kjedelig. Men det er noen som synes det er veldig fint. Flere jeg kjenner, synes at skolen var et kjempefint sted, og noen opplever at skolen er et tilfluktssted, fordi de har det dårlig hjemme. Men så er det den gruppa som synes at skolen er noe herk, fra start til mål, ikke sant? Barn er forskjellige, og spørsmålet er hva man skal gjøre med dem som virkelig ikke trives. Og hva med dem som kjeder seg? Burde vi ikke kunne gjøre noe for å engasjere dem? Man sliter fremdeles med å koble skolen til hverdagslivet. Hvis du lærer om hvordan Napoleon kriget, eller regner noen regnestykker, eller leser om Garborg, så er det veldig vanskelig å relatere det til sitt eget liv, og hvorfor dette skal være viktig og nyttig å vite, og engasjerende for meg. På universitetet er det greit. Vi studerer idéhistorie fordi vi har interesse for det, og vi ser relevansen, ikke sant? Men for barn på skolen er det ikke så lett.

Man kan godt synes at matte og skriving var kjedelig på skolen, men de fleste er vel glad for å ha lært dette? Og er det sånn at hvis man tar yrkesfag så bør man ikke lese dikt?

Jo, for det første er det visse ting som alle må kunne, som for eksempel å lese. Det andre premisset jeg tenker er viktig, er at alle bør eksponeres for ulike former for kunnskaper og ferdigheter. Og selv om det er kjedelig, så må du gjøre det. Men det jeg tenker man ikke bør gjøre, er å kjøre på med de samme tingene hele tiden, helt fra første klasse til slutten av videregående, og så gjør du ting som du selv ikke synes at du mestrer og heller ikke har lyst til å gjøre. Så jeg tenker at alle barn må eksponeres for det teoretiske, men man trenger ikke at alle skal kunne alt av dette helt opp til tiende klasse. Du kan for eksempel se på kravene i matematikk i tiende klasse. Jeg har mellomfag i matematikk og hadde tenkt å ta hovedfag i matematikk i sin tid, men kravene som stilles i tiende klasse, er vanskelig til og med for meg.

Men på den andre siden, kan ikke elevene som tar studiespesialisering også ha nytte av mer praktisk erfaring? Skolen tar kanskje ikke mangfoldet i utdanning så veldig seriøst?

Det tror jeg også. Jeg vet ikke hvordan dere oppfatter det, men for min del kunne ikke jeg velge å bli elektriker, rørlegger, snekker eller noe sånt. Ikke fordi jeg ikke likte det, for jeg elsker jo å snekre, jeg driver med det veldig mye, men fordi det var lavstatus. Jeg skulle jo gå på gymnaset, ikke sant? Faren min var hovedrevisor på Hydro, så selvfølgelig skulle jeg det. Det var ingen tvil om. Skulle ikke bli elektriker, jeg, ikke sant? Det var på en måte sånn det var. I dag snakkes jo slike yrker mer opp, men realiteten er jo den samme, yrkesfaglig kompetanse forblir lavstatus.

Det er nok å skape sprekker i det man anser for å være naturlig – og det tror jeg er en av idéhistorikernes viktige oppgaver; å skape den tvilen om at det vi holder på med nå ikke nødvendigvis er det rette.

Denne statusen eksisterer jo også utenfor skolen, men kan det tenkes at skolen har potensial til å bryte ned dette hierarkiet det er med på å opprettholde?

Ja, nå snakker vi om løsninger her, og jeg tenker at man kan i større grad frigjøre skolen fra å være en forberedelse til yrkeslivet. Et av barna mine har master i japansk lingvistikk. Da han startet på japansk, så kunne han ikke et eneste ord, hverken muntlig eller skriftlig. Han måtte starte helt fra scratch, og han måtte til universitetet for å gjøre det. Det var et helvetes res, selvfølgelig, men hva han da hadde gjort på skolen, var egentlig veldig lite relevant. Det meste av skoleløpet de første åtte til ti årene handler lite om hva man skal bli etterpå. Kanskje det er en idé om man overlater den saken til instansene og institusjonene som kommer etterpå, og heller bare passer på at alle får gjort mange forskjellige ting i livet?

Kan det å se på utviklingen av disse institusjonene hjelpe oss til å heve blikket og se alternativer til måten vi organiserer oppveksten i dag?

Det er nettopp det. Vi tar veldig mye ting for gitt, og et blikk på fortida kan gjøre at det som fremstår naturlig blir mindre naturlig. Det går an å tenke annerledes. Det er ikke alltid sånn at man må gå tilbake til fortida for å kopiere det. Det er nok å skape sprekker i det man anser for å være naturlig – og det tror jeg er en av idéhistorikernes viktige oppgaver; å skape den tvilen om at det vi holder på med nå ikke nødvendigvis er det rette. For hvis du ser på fortida, så kan man få et blikk for at det ikke er sikkert at det nødvendigvis må være sånn som det er. Men skolen tas jo helt for gitt, ikke sant? Det var sånn da jeg var ung også, å tenke bort skolen var helt umulig. Skolen var selvfølgelig, alle måtte jo på skolen. Nå lever vi jo andre typer liv, men det betyr ikke at vi nødvendigvis må opprettholde den institusjonen som man lagde på 1800-tallet.