Hva er egentlig kjernefamilien, eller rettere sagt, hva har den blitt? I dag ser vi en stadig større aksept for familier som ikke faller innenfor betegnelsen «mor, far, barn», samtidig som stadig flere ekteskap ender i skilsmisser, og flere velger å aldri inngå ekteskap. Likevel er det fortsatt mange som jakter etter «kjernefamilien», og de som klarer å skaffe seg den har en tendens til å tviholde på den, uansett hvor mye den ser ut til å vakle. Ved de fleste aspekter i livet finnes et ønske om å fremstå på et bestemt vis, også i familielivet, men det kan se ut som at det tradisjonelle idealet om kjernefamilien har blitt nedgradert til en fasade man ønsker å opprettholde. I denne teksten ønsker jeg å undersøke kort hvilken rolle kjernefamilien har hatt gjennom historien og hvilken rolle den har i dag. Jeg ønsker å særlig se på de mer dysfunksjonelle familiene, og undersøke hvilke konsekvenser det kan ha for barna som vokser opp i dem. Hvorfor tviholder vi på tanken og idealet om noe som helt klart henger i en tynn tråd, og som kanskje ikke burde vært i utgangspunktet?

Kjernefamilien er betegnelsen som brukes om den innerste sirkelen i familien – foreldre og barn. Selv om dette er samlivsformen som vi i dag ser som den mest ordinære, og som norske politikere liker å påpeke at Norge består av, er det en relativt ny «versjon» av familien. Tidligere, helt frem til andre verdenskrig, var det normalt å bo med den utvidede familien. Dette kunne inkludere besteforeldre, onkler og tanter. Familien og oppdragelsen var et fellesskap hvor alle bidro, og det var heller ikke unormalt for ugifte familiemedlemmer å hjelpe til med barnepass og annet arbeid i hjemmet. Det er fra her vi kjenner ordtaket, “Det krever en hel landsby”. Etter andre verdenskrig så man imidlertid en endring i familiestrukturen. Familiene ble mindre, og husstanden ble gjerne redusert til foreldre og barn.¹

Etterkrigstiden ble husmødrenes æra, både på grunn av manglende barnehageplasser, men også fordi en god andel kvinner så det som et gode å slippe lønnsarbeid på toppen av det krevende arbeidet i hjemmet og barneoppdragelsen. Husmødrenes arbeid ble svært verdsatt, og staten satte i gang prosesser for å gjøre hverdagen deres lettere. Modernisering av hjemmet og en økning av kunnskap om hjemmets oppgaver i skolen ble politiske spørsmål, og husmorskolen ble for mange en selvfølge etter gymnas. Staten innførte også skattelettelser for de hjemmeværende kvinnene.² Det skulle altså lønne seg å være husmor, da dette var ansett som det mest gunstige for familiene.

Som følge av den store økningen av hjemmeværende husmødre på 50-tallet, var majoriteten av kvinner nå økonomisk avhengige av sine menn, noe som gjorde det svært vanskelig å forlate partneren. Det kan tenkes at en stor andel kvinner ble værende i dysfunksjonelle ekteskap mye lengre enn nødvendig, kanskje også livet ut på grunn av dette. I tillegg til den åpenbare økonomiske ulempen ved å gå fra sin partner på denne tiden, var bildet på «kjernefamilien» blitt så stadfestet, at de sosiale forventningene også holdt familiene sammen. I sjiktet mellom 1970- og 1990-årene så man igjen en ny vending innenfor familiens rammer. Færre par giftet seg, og flere barn ble født utenfor ekteskap. Dette var imidlertid ikke et problem, men ettersom samboerskap var mindre stabilt og permanent enn ekteskap, ble det lettere for foreldre og partnere å gå fra hverandre. I denne perioden steg prosentandelen eneforsørgere betydelig, noe som også åpnet opp for potensielle steforeldre og stesøsken i familiebildet.³ Perioden var altså viktig for introduksjonen av “den moderne familien”, selv om gifte par med barn enda utgjorde majoriteten av de forskjellige variantene av samliv…

Selv om det i dag er lettere for både kvinner og menn å skille lag, tror jeg en rekke av disse sosiale forventningene enda henger igjen. Det er ikke en nyhet at antall skilsmisser fortsetter å vokse, men det er heller ingen hemmelighet at mange familier ikke har det på langt nær så fint som de får det til å fremstå, og at de holder sammen på tross av dette. Psykolog Sondre Risvold Liverød skriver i en artikkel om det som heter «lukkede familier». Disse familiene har gjerne blitt pålagt en felles enighet av enten foreldre eller andre familiemedlemmer om at man ikke snakker om seg selv eller familien til utenforstående. Dette er gjerne fordi det har hendt noe skamfullt som ett eller flere familiemedlemmer ønsker å holde innenfor familiens fire vegger. Det kan variere fra generelt dårlig stemning til mer alvorlige hendelser, og selv om det i utgangspunktet kun er denne «hemmeligheten» familien ikke snakker om, utvikler det seg gjerne en tendens hvor familiemedlemmene ikke deler noe om seg selv eller familien til verden rundt. Relasjonene i familien bygges på lojalitet, og brudd på denne lojaliteten kan føre til voldsomme reaksjoner og skaper gjerne et giftig miljø innad. Mennesker som lever i slike familier kan ha lett for å få en overfladisk tilnærming til andre og unngår gjerne dypere sosial kontakt. Enkeltindividene har gjerne vansker med å inngå betydningsfulle relasjoner, noe som gjør det vanskeligere å dele problemene sine med noen andre enn familien. Dette kan igjen føre til en slags vegg mellom familien og omverden, og denne typen isolasjon fører gjerne til symptomer på depresjon og angst på sikt.⁴ Den stadige forverringen i unges psykisk helse er et svært dagsaktuelt tema, og selv om bidragsyterne og årsakene til dette er mange, er jeg ganske sikker på at problemer innad i familien også har en plass i regnestykket.

Kjernefamilien har altså en historie her til lands, og de sosiale forventningene rundt den henger utvilsomt igjen enda. Min interesse fanges likevel av spørsmålet om hvorfor. Hvorfor velger to voksne mennesker å holde sammen når de ikke har det bra? Handler det om hvordan man vil fremstå overfor andre mennesker, eller føler man denne forventningen fra andre på kroppen? Om dette er tilfellet lurer jeg på hvordan noen kan velge å fremstå på et bestemt vis ovenfor egen lykke? Altså, ikke lykke i kortvarig form, men hverdagslig, generell tilfredshet. Hvordan kan et menneske nedprioritere egen tilværelse basert på utenforstående forventninger? Jeg tror ikke at disse forventningene kommer utenfra. Jeg tror vi maner dem frem innenfra, hvis grunner enda er uklare for meg. Selv om det kan høres ufornuftig ut, er det ikke uvanlig at vi skaper realiteter i våre hoder, selv om det slett ikke er sannheten. At det er ufornuftig kan jeg stille meg bak.

Det er nok flere som har hørt argumenter for at foreldre holder sammen «for barnas beste». Selv om det er mulig å forstå hvor dette kommer fra, mener jeg disse argumentene ikke holder mål. Er det faktisk det beste for et ungt menneske å vokse opp i en familie hvor man kanskje ikke snakker sammen annet enn på et overfladisk nivå, og hvor kjærlighet er en fraværende faktor? Hva lærer det barna om relasjoner til andre, og hvordan man behandler medmennesker? Psykologien har vist oss at forholdene i barndommen er relativt avgjørende for hvordan vi blir som voksne, og jeg tror at det å vokse opp i en dysfunksjonell familie setter dypere spor enn det vi er klare over. Uten å ha noen studier i ryggen har jeg en personlig formening om at dette på ett eller annet vis må bunne i en form for egoisme. Hvordan kan man sette sine barns fremtid på spill, og deretter overbevise seg selv om at det er til deres eget beste? Kommer vi igjen tilbake til faktumet at vi til syvende og sist ønsker å fremstå på et bestemt vis? På en annen side er det kanskje ikke så svart-hvitt som at det bunner i egoisme, men heller en frykt for å fremstå egoistisk. En frykt for spørsmålene som kan oppstå om man velger sin egen lykke ovenfor barnas, selv om dette ikke nødvendigvis trenger å være tilfellet. Kjernefamilien og dens baksider består altså av et bredt spekter av historiske, samfunnsmessige og psykologiske faktorer. Jeg setter enda spørsmålstegn ved hvorfor mennesker i ulykkelige ekteskap velger å holde sammen, og denne teksten var kun et ydmykt forsøk i å nøste opp i egne spekulasjoner, samt se problematikken i en historisk kontekst.

Sluttnoter:

1. Hagemann, Gro. «Husmorparadiset» Norgeshistorie. 2015. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1804-husmorparadiset.html ↩︎
2. Ibid. ↩︎
3. Benum, Edgeir. «Nye familiemønstre» Norgeshistorie. 2015. https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1941-nye-familiemonstre-.html ↩︎
4. Liverød, Sondre R., «Dysfunksjonelle familier del I» Webpsykologen. 2011. https://www.webpsykologen.no/artikler/dysfunksjonelle-familier/ ↩︎