Samtidig som Frankrikes president Emmanuel Macron har fått et politisk løft i koronakrisen, møter han kraftig kritikk fra landets intellektuelle. De mener han spiller på en uansvarlig krigsmetaforikk i kampen mot viruset og slik maner befolkningen til en kamp mot seg selv. Tidligere president for Leger uten grenser mener Macron «diskvalifiserer all debatt».
Tekst: Eilif Guldvog Hartvedt.
Etter noen tunge år preget av motstand og opprør i befolkningen, har koronakrisen revitalisert Frankrikes president Emmanuel Macron. Han holder igjen visjonære taler for befolkningen og har de siste månedene framstått som en slagkraftig leder med stor vilje. Da han annonserte nedstengningen av Frankrike den 16. mars erklærte han ildfullt at landet sto i «krig mot koronaviruset». «Vi er i krig, en helsekrig. Vi kjemper ikke mot en armé eller en fremmed nasjon. Fienden er her hos oss, usynlig, ugripelig og på frammarsj.» Igjen satt han rolig foran kamera og snakket til en samlet befolkning etter flere år med gilets jaunes og massedemonstrasjoner mot en omstridt pensjonsreform. Macron snakker nå om «la France unie», et forent og samlet Frankrike som president Francois Mitterand med stor suksess brukte som sitt slagord under valgkampen i 1988. Alle reformer og alle interne kontroverser legges til side, blant annet den nevnte pensjonsreformen.
En krig mot seg selv
Krigsretorikken har vært et effektivt virkemiddel for å få befolkningen til å innse alvoret. Samtidig har han møtt kraftig kritikk fra landets intellektuelle. Semiolog Cécile Alduy sier at retorikken hans riktignok har hatt en stor virkning, men den er «etisk og politisk problematisk». Hun mener det framstår som hyklersk å snakke om å gå til krig mot en pandemi mens man i virkelige kriger som har rast de siste årene, som i Syria og Libya, har stått som passive observatører, eller aktive aktører som slipper bomber på sivile, sier hun.
Også Michaël Fœssel, professor i filosofi ved École polytechnique har uttalt seg og skrevet en analyse av presidentens krig mot «den usynlige fienden». Fœssel skriver at i denne krigen blir den «usynlige fiende» personifisert og gjort synlig hver gang en «mulig smittebærer» ikke er «på sin plass», det vil si hver gang et menneske beveger seg rundt i gatene. Den usynlige fienden blir slik helt synlig, fortsetter Fœssel:
Hver gang man nøler med å gå en tur ut i gatene, eller man tar en liten omvei i møte med en forbipasserende, viser viruset seg gjennom en helt konkret erfaring: enten som faren de andre representerer for oss, eller som frykten for selv å være en trussel for andre. Slik blir det usynlige synlig overalt – man ser ikke annet.
Krigsstrategien myndighetene kjører blir dermed en radikal overvåkning av befolkningen for å verne folket fra seg selv, en strategi filosofen framstiller som på samme tid «uunngåelig og skandaløs». Uunngåelig, fordi man ikke har andre måter å håndtere krisen på; skandaløs fordi borgernes frihet blir offer for myndighetenes krig.
Dermed, konkluderer han, blir det som skiller koronakrisen fra andre kriser og trusler vi har kjent på de siste tjue årene, som klimakrisen og den vedvarende frykten for terrorisme, at pandemien faktisk rammer alle:
Vi kan «være Charlie» uten å være ofre for et attentat, vi kan kjenne oss igjen i «gilets jaunes» aggresjon uten å ha stått til kamp i en eneste rundkjøring, og vi kan ergre oss over klimaendringene uten å leve med vann opp til føttene. I alle disse hendelsene engasjeres vi som følge av en rasjonell forståelse av imaginære medlidenhet. Med koronaviruset dreier det seg ikke lenger om et engasjement, men om å klyve om bord.
Med andre ord har vi gått fra en passiv posisjon hvor vi rasjonelt kan forstå andre menneskers lidelse, til en aktiv posisjon hvor vi selv er en del av problemet og dermed ikke lenger kan forholde oss rasjonelt distansert til det. Der vi tidligere rasjonelt kan sympatisere med ofrene og de pårørende i angrepet på Charlie Hebdo, kan vi ikke rasjonelt sympatisere med ofrene for covid-19, ettersom vi selv både er ofrene og trusselen. For Michaël Fœssel står Macrons erklærte «krig mot korona» som et oppsummerende paradoks av vår nåværende stilling: Denne krigen går ikke, som presidenten sier, mot en «usynlig fiende» – det er en krig mot oss selv.
Katastrofen
Grunnleggeren av Leger uten grenser Rony Brauman går hardere ut mot Macrons krigsretorikk. I et intervju med L’Obs sier han at «krigsmetaforen tjener til å diskvalifisere all debatt». Konsekvensen av å bruke krigsmetaforer i helsekriser, er at man fjerner sykdommens egentlige vesen, sier han. Vi befinner oss i en katastrofe, ikke en krig. Krigsretorikken nører opp under en forståelse av at epidemien er en tilstand av «alle mot alle», sier Brauman. «Når jeg hører Macron avslutte sin tale den 23. mars ved å si at vi ‘ikke bøyer oss for noen ting!’ blir jeg forbløffet. Bøye oss for hva? For hvem?»
Ved å erklære krig mot viruset følger også en rekke uheldige begreper som gir en upresis betegnelse av hva vi står ovenfor, skal vi tro Brauman:
Å kalle helsearbeiderne for ‘helter’ er særlig uheldig. Dette begrepet har noe perverst ved seg, og det visker ut årsaken til at vi befinner oss i denne krisen … En helt ønsker ikke fridager for å ta seg av barna sine eller en anstendig lønn. Man vet at en viktig grunn til at sykehusene har blitt tømt de siste tiårene er uanstendig betaling av helsearbeiderne. Når man stempler disse som helter underslår man deres krav om bedre arbeidsforhold.
Den tidligere presidenten av Leger uten grenser går også hardt ut mot måten regjeringen og departementene kommuniserer krisen til befolkningen, en infantiliserende retorikk han mener ikke tar på alvor at franske innbyggere er selvstendige reflekterende mennesker som klarer å ta egne vurderinger og slutninger.
Veien videre
Til tross for kritikken er Brauman positiv til mange av tiltakene som er iverksatt for å få landet gjennom krisen. Gjennom de enorme økonomiske krisepakkene, nedstengningen av store deler av landet og portforbud i store byer, mener han myndighetene har klart å balansere de tre store problemene man rammes av i en pandemisk krise, nemlig forholdet mellom økonomisk sikkerhet, borgernes frihet og hensyn til borgernes helse. Samtidig er Brauman langt fra den første som hevder at Macrons regjering holder en nedlatende kommunikasjon med befolkningen. Når Macron og statsminister Edouard Philippe gradvis går mot en gjenåpning av landet fra midten av mai, knyttes det stor spenning til hva som vil skje politisk når lander åpner igjen for fullt. Vil turbulensen som har preget Frankrike de siste årene gjenoppstå, eller har Macron fått tillit fra befolkningen slik at han kan få gjennom mange av de omfattende reformene han gikk til valg på?
Eilif Guldvog Hartvedt tar master i idéhistorie med fordypning i fransk tenkning ved UiO.
Les også:
Italiensk filosof: – Terskelen som skiller menneskeheten fra barbariet er krysset.