Døden er uunngåelig. Om enn man tror på oppstandelse eller et evig liv etter døden, så er det et faktum at vår tid på jorden er midlertidig. Med andre ord: døden angår oss. Men én ting er ganske sikkert, uansett hvilke assosiasjoner du holder knyttet til ordet døden er de mest sannsynlig påvirket av hvordan de rundt deg i ditt miljø og samfunn forholder seg til det. Døden inntar ulike roller i ulike kulturer og religioner, og hvordan vi forstår døden er også sterkt knyttet til dette. Det er vår forståelse og frykt som har bidratt til å forme disse tradisjonene. Myter og fortellinger er å finne i alle verdens religioner. Slike fortellinger finnes i stor grad for å forenkle komplekse temaer. Det er enkelt nok å forstå hvorfor vi finner disse direkte beskrivelsene og personifiseringene i fortellinger og myter. Disse bidrar til å gi en konsekvent forestilling av konsepter som videre bidrar til narrativet om vår menneskelige reise. Rettere sagt: å personifisere døden gjør et abstrakt fenomen mer konkret. Det som reiser seg som et mer interessant spørsmål er hvordan døden blir beskrevet. Hvilke egenskaper gir vi den og hvorfor?

Det er særlig én ikonisk skikkelse som har stått som et mer universelt symbol for døden i lang tid. Det er selvfølgelig Mannen med ljåen det er snakk om; den uhyggelige og beinete mannen i svart kappe som bærer en ljå og kommer for å kreve tilbake livets lån. Det er innlysende å trekke fram Mannen med ljåen når en skal snakke om døden i mytologisk og historisk forstand. Ikke bare er han et kjent historisk symbol på det vi frykter mest, men han har også hatt en strålende karriere innen populærkultur, og er å finne i alt fra tegneserier, filmer, musikk og kunst. Hva er det som gjør at mannen med ljåen umiddelbart dukker opp i tankene dine når døden nevnes? Hvilke dypere betydning er det han bærer, annet enn dødens endelighet? Er det ondskap? Eller er Mannen med ljåen kun en påminnelse om en uunngåelig skjebne?

Svartedauden og middelalderen
For å forstå hvordan og hvorfor du i dag har et så klart bilde på hvordan den ljåbærende døden ser ut, må vi tilbake et par hundre år. Faktisk skal vi helt tilbake til 1300-tallet i middelalderens Sentral-Europa, der én spesifikk hendelse skulle utløse et globalt skifte rundt tanker og holdninger til døden. Da svartedauden brøt ut i Europa rundt 1346 spredte det seg en ny, nesten desperat, tilnærming til døden. Under denne perioden var ikke døden lenger noe som inntraff av alderdom eller menneskelig påvirkning, men noe som var over alt, hele tiden. Menneskeliv ble høstet på kryss og tvers, og folk levde i frykt, uvitende om når deres tid skulle komme. Med andre ord ble døden en konstant tilstedeværende trussel i menneskers liv. Europa mistet ca én tredjedel av sin befolkning i rasende fart, og i mangel på medisinske forklaringer, spredte det seg tanker om en ond kraft som hadde kommet for å utslette menneskeheten.

En reaksjon på denne krisetiden ble en kraftig økning i religiøsitet, der tanker om at pesten var en del av Guds større plan for renselse og fornyelse av hans skaperverk spredte seg. Dette bidro videre til en kollektiv angst og bevissthet over menneskers egen dødelighet, og for mange ble det en øyeåpner for å leve et mer moralsk liv. I det nye testamentet kan man lese om «såmannen» og lignelsen om ugresset i åkeren, der Jesus forklarer hvordan åkeren er verden, det gode kornet er mennesket, ugresset er sådd av djevelen og høsten er verdens ende.¹ Det står skrevet: «Og slik som når ugresset blir sanket sammen og brent på ilden, slik skal det gå ved verdens ende.»² Dersom det virkelig var slik at den endelige høsten hadde kommet, og Guds plan om å dømme verden, der de troende og ikke-troende skulle bli adskilt, var iverksatt, hastet det for folk å skaffe seg Guds tilgivelse. En flom av religiøs praksis spredte seg under Sentral-Europas høymiddelalder, og flere praktiserte askese og betalte bot for sine synder. Det fantes ingen garanti for et fullt og langt liv, og dette ble også et viktig verktøy for kirken, som oppfordret troende til å leve i tråd med moralske og kristne idealer. Avlat ble en verdifull ressurs for kirken, som ved utgangen av middelalderen eide nesten halvparten av all jord i Norge³, og menneskers frykt for hva som kunne skje etter døden, bygde seg opp. Som et resultat av alt dette, ble idéen om døden som noe en skulle frykte tilføyd et nytt element: døden var en nødvendighet for Guds plan om gjenfødelsen av menneskeheten.

Den personifiserte døden
Som følge av pesten og den påfølgende religiøse oppblomstringen kom det flere personifiseringer av døden innen kunst og religion, der døden nå ble representert på nye måter. Dance macabre, livets dans, er et eksempel på hvordan døden nå ble fremstilt som en universell kraft, som ikke så forskjell på sosial rang eller rikdom. Flere avbildninger av dance macabre viser hvordan barn, bønder og konger, alle danser mot samme skjebne. Dette skiftet innenfor kunsten, som viste at alle uavhengig av status skulle møte døden, reflekterte en grunnleggende endring i synet på døden. Midt i en tid preget av sterke sosiale skiller og hierarkier, forsterket dette budskapet en dualitet: frykten for det ukjente ble balansert med et trøstende element. Livets dans skulle symbolisere både vår dødelige natur og vårt korte liv, men også at vi alle skal ende opp døde, uavhengig av våre sosiale roller og klasser. Denne tankegangen fant også gjenklang i den gamle latinske frasen Memento mori.⁴ Frasen var under antikken en påminnelse som oversettes til «husk at du skal dø». For stoikerne var ikke døden en fiende, men en påminnelse om å verdsette det livet man har. Memento mori ble dermed brukt som en oppfordring til å reflektere over døden, ikke som noe som skulle fryktes, men som skulle aksepteres. I middelalderen fikk memento mori en teologisk dimensjon. Dødens tilstedeværelse ble uunngåelig ettersom sykdom spredte seg, og påminnelsen om at du skulle dø var mer relevant enn noen gang.

Oppfatningen av døden utviklet seg stort utover denne tiden, og den skiftende forståelsen av døden førte til stadig nye teologiske og kulturelle personifiseringer av den. Personifiseringer og skildringer av døden varierer fra religion til religion, og dødsguder finnes i alle varianter. Fra de første religionene vi finner spor av ser vi personifisering av forskjellige fenomener. Forfedrene våre gjorde solen, månen og kjærligheten om til guder, og naturligvis ble også livets største mysterie, døden, avbildet på samme måte. Døden har gjennom historien blitt representert på mange ulike måter – gjennom gresk og romersk mytologi, kristent krusifiks, europeisk folklore eller metaforiske kunstverk. Felles for disse representasjonene var at døden ble symbolisert som noe naturlig, tidvis trøstende, rettferdig eller passivt. Den greske dødsguden Thanatos er et eksempel på en slik allegori.

I motsetning til den moderne fremstillingen av døden vi ser i dag, der døden ofte blir fremstilt som et onde, ble Thanatos i antikken fremstilt på en mer passiv måte, der han ikke var ond, men eksisterte for å opprettholde balanse og orden i etterlivet. Selve svartedauden ble personifisert som skikkelsen Pesta, som ikke var en skikkelse som symboliserte døden i seg selv, men som var en fremstilling av svartedauden og epidemier. Pesta, som ble fremstilt som en gammel dame, bar på en sopelime og en rive: «Hun gik og bar paa en Rive og en Lime. Der hun rakede med Riven udenfor Døren, blev nogen igjen; men der hun sopte med Limen, fik alle Sygdommen og strøg med.»⁵ Pesta ble dermed et uadskillelig element av folketradisjonen som illustrerte den tragiske realiteten av svartedauden, og nok et eksempel på hva personifiseringen av døden kan se ut som.

Mannen med ljåen er et samlebegrep, der mange kulturer og religioner har sin egen versjon av ham. Det vil si at Mannen med ljåen ikke i seg selv er én skikkelse, men mange eksempler på disse. Litt som at alle heter Barbie og Ken i Barbieland, så er også alle dødsgudene som sådan Mannen med ljåen.⁶ I kristendommen ble dødens nødvendighet akseptert gjennom troen på oppstandelsen, mens kunst og folklore ofte lot døden opptre i sykluser som speilet naturens vekst og forfall. Og selv om døden også i antikken ble ansett som noe fryktet og ukjent, var det først i møte med pestens ødeleggelser at denne allegorien fikk en ny dimensjon, med en mer skremmende og konkret form. Mannen med ljåen, slik vi kjenner han i dag, er en syntese av disse eldgamle fremstillingene kombinert med middelalderens forståelse av døden. Tidlige illustrasjoner av Mannen med ljåen fremstilte ham som et ubarmhjertig skjelett, inspirert av de groteske synene av råtne lik som lå spredt om i gatene mens pesten herjet. Senere skulle han bli ikledd den svarte kappen som symboliserte mørket, mysteriet og skyggene døden gjemte seg bak. Denne kappen fremhevet døden som en mystisk gåte, som selv de klokeste og mest lærde måtte erkjenne sin uvitenhet om. Ljåen, som ble hans mest ikoniske kjennetegn, stod som et parallelt symbol på hvordan døden høstet menneskeliv slik en bonde høstet korn på en åker, uavhengig av kornets høyde. Skildringen av Mannen med ljåen har dermed dype røtter i Matteus 13, men det er viktig å bemerke seg at denne lignelsen, som primært er en metafor for menneskets valg om å enten motta eller avvise Guds ord, viser hvordan de troendes liv kunne bli spart i denne sammenhengen. I kontrast tilbyr Mannen med ljåen ingen slik nåde, og symboliserer heller likheten i døden. Mannen med ljåen var en ny og radikal personifisering av døden. Han var ingen gud eller martyr eller fallen engel⁷ som var pliktet til å vokte dødsriket eller hadde fått en bestemt oppgave i etterlivet. I stedet ble han selve manifestasjonen av døden, symbolisert som en aktiv kraft og som en advarsel og påminnelse – et Memento mori. Mannen med ljåen var på denne måten ikke bare en avslutning på livet, men en påminnelse som fulgte alle. Han var alltid nær, og minnet folk på at livet ikke var mer enn en kortvarig dans mot det uunngåelige – en siste dans der hvert trinn ledet mot den samme mørke skjebne.

Mannen med ljåen – en evig følgesvenn
Mannen med ljåen kan oppfattes som en konkret fremstilling av menneskets eksistensielle angst. Han har, som tidligere nevnt, oppstått ut ifra det mennesket har ansett å være ondt, truende og dødelig og han er et symbol på en universell dødsangst. Hvordan har det seg at vi i dag fortsatt ser Mannen med ljåen som en representasjon av døden? Hans eksistens er tett knyttet opp til vårt behov for å konkretisere frykt og ting vi ikke helt klarer å forstå. Selv om vi i dag har gjennomgått både vitenskapelige fremskritt og har mer rasjonelle tilnærminger til døden, så har Mannen med ljåen overlevd og vedvart i vår egen tid. Dette vitner kanskje om vårt behov for å forklare abstrakte fenomener. Det er interessant å merke seg at selv om samfunnet har gått videre, og menneskeheten har utviklet seg enormt gjennom vitenskapelige, teknologiske og medisinske revolusjoner, så har ikke vår grunnleggende holdning til døden gjennomgått den samme endringen. Til tross for at vi i dagens samfunn har i stor grad fjernet religiøse aspekter fra hverdagen vår, og vi lever i en stadig mer sekulær verden, har denne dødens skikkelse forblitt et velkjent symbol. Mannen med ljåen har beholdt rollen som dødens forvalter, selv i det sekulære samfunn der man lever helt uten et religiøst rammeverk. Han dukker stadig opp i populærkulturen – i filmer, litteratur og videospill – hvor han ofte fremstilles med menneskelige trekk. Mannen med ljåen, som opprinnelig symboliserte grusomhet, død og frykt, kan i dag bli vist som klønete, sarkastisk og til og med vennlig. Hva sier dette om vårt forhold til døden i dag?

Vår frykt for døden har neppe forsvunnet eller endret seg noe særlig fra middelalderen til i dag, men våre holdninger til verden rundt oss har derimot det. Historiens tidligere religiøse, mytologiske og kosmologiske forankringer har i dag svunnet hen og blitt erstattet med det vitenskapen kan forklare. Med andre ord: den avfortryllede verden, som Max Weber (1864-1920) kalte det,⁸ har distansert oss fra vår egen dødelighet. Døden oppfattes ikke lenger som et transcendent eller spirituelt fenomen, men snarere som en biologisk prosess som er en naturlig del av livet. Og som følge av fremskrittsprosessen, der vi ønsker å tro på fremskritt og videreutvikling, passer ikke døden inn i vår visjon om dette. Likevel fjerner ikke dette faktumet at vi alle skal dø, og ønsket om å distansere oss fra dette fremstår som et forsøk på å overdøve det uunngåelige. Denne distanseringen, som kan skyldes det moderne samfunns materielle verdier og prestasjonsstreben, gjør døden til et forstyrrende element i hverdagen som står i kontrast til fortidens tilnærming til døden gjennom ritualer og tro. Døden er, og forblir, den ene tingen vi aldri vil kunne mestre eller forklare. Og kanskje er det en litt ironisk kontrast at vi, til tross for våre enorme vitenskapelige fremskritt, enda står handlingslammet ovenfor det mest fundamentale aspektet ved våre liv. Kanskje det er derfor mannen med ljåen enda finnes i våre liv; for mens vitenskapen har vist oss at Gud ikke lenger er en nødvendighet, er døden forblitt en konstant som vi alltid vil måtte forholde oss til.

Den tyske filosofen Martin Heidegger (1889-1976) formulerer i sitt verk Being and Time (1927) konseptet «Being-toward-death», og beskriver i denne passasjen at mennesket er et «væren mot døden», der vi må konfrontere vår dødelighet for å kunne leve et autentisk liv.⁹ Heidegger ønsker å vise at det er når vi først erkjenner vår egen dødelighet, at vi virkelig kan begynne å leve – fri fra illusjoner. Døden blir dermed for Heidegger ikke en fiende eller en avslutning, men en essensiell drivkraft for livets mening. Mannen med ljåen kan i denne sammenheng bli satt i et nytt lys, der han ikke bare kan forstås som en trussel, men som en nødvendighet og en påminnelse om at det er døden som gir livet mening. På samme måte viser han også at døden ikke er noe vi burde distansere oss fra, slik også de gamle stoikerne anerkjente at å akseptere døden var høyst nødvendig for å leve et meningsfullt liv. Denne logikken passer ikke nødvendigvis inn i en kultur der man aktivt unngår dette premisset, men kanskje er det Heidegger klarer å sette ord på mye av grunnen til at vi i det hele tatt distanserer oss – for å ikke eksistere kun som et «væren mot døden». Dermed fortsetter vi å holde Mannen med ljåen på avstand, men likevel nærme nok til å minnes vår dødelighet.

Når alt kommer til alt, er det ikke mye vi får gjort med verken døden i seg selv eller det faktum at vi alle går imot samme skjebne. Den er og forblir det eneste sikre løftet i våres liv. Likevel kan du finne trygghet i at denne uunngåelige sannheten også er det som gir oss forståelsen av hva det betyr å leve. Døden gir livet kontekst, og akkurat slik som man i middelalderen måtte lære seg å akseptere livets korte og usikre gang, må vi i dag forholde oss til noe vi enda ikke klarer å forstå. Og dermed forblir Mannen med ljåen en viktig del av verdens skjulte mysterier. Og når natten har senket sitt mørke slør, og du selv prøver å avduke meningen bak vår egen eksistens og døden dermed, kjenner du kanskje et hint av ham. Kanskje er det nettopp i disse øyeblikkene vi møter Mannen med ljåen, den evige høsteren – ikke som en myte, men som en uendelig påminnelse om vår egen dødelighet.