Skrevet av Frøydis Vangsøy

Marcel Proust (1871-1922) er mest kjent for romansyklusen På sporet av den tapte tid (1913-1927), som strekker seg over nærmere 3000 sider. Romanen åpner med en erindring knyttet til smaken av en liten fransk kake, den legendariske madeleinekaken, som i ettertid er blitt stående som en av de mest kjente gjenstander innen fransk litteratur – kanskje hele den vestlige litterære kanon overhode? Med hjelp fra Knut Stene-Johansen og Smakens politikk^[1], en hyllest til smaken i papirform, skal jeg bevege meg inn i Prousts skildringer og utforske hva maten formidler oss og forbinder oss med. Knut Stene-Johansen er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, og Smakens politikk går i dybden av hva smak, i den brede betydning av ordet, betyr for oss på et filosofisk, estetisk, men også fysiologisk plan. Hvilken funksjon har denne madeleinekaken, samt andre autentiske franske matretter, for samlivet og fellesskapsfølelsen i første del av Prousts mesterverk? Hva gjør disse måltidsskildringene så fascinerende?

En enkel sanseopplevelse vekker noe til live i Prousts mesterverk, og et hav av minner fyller jeg-personen. Proust ”iscenesetter et kulinarisk møte mellom sansing og erindring”^[2] ved hjelp av den lille småkaken, og tar oss med på en reise gjennom tiden. Han viser hvordan smaken av en småkake kan utløse en vanvittig erindring om jegets barndom, nærmere bestemt i Combray, en liten fransk landsby, hvor jeget tilbrakte sine somre sammen med familien hos den nevrotiske og sengeliggende tanten, Léonie. Smaken får ham til å huske på henne:

”Denne smaken, det var smaken av den lille biten madeleinekake som min tante Léonie pleide å gi meg når jeg kom for å si god morgen til henne på værelset hennes hver søndag morgen i Combray (for den dagen gikk jeg ikke ut før vi skulle gå til messe) og som hun hadde dyppet i sin egen kopp med vanlig te eller lindete. Synet hadde ikke talt til min erindring før jeg hadde puttet den i munnen [..]”^[3]

Småkaken vekker til live et gjenglemt minne. Det vekkes ikke til live ved hjelp av synet eller andre sanser, men av smaken. Kombinasjonen av småkake og lindete gir helt spesielle assosiasjoner til jeg-personen, som graver frem bit for bit fra dypet av minner. Når først dette minnet har vellet fram fra sanseopplevelsen, kommer de andre strømmende etter, og slik starter reisen gjennom minnene. De lange skildringene som Proust er blitt så kjent for, baserer seg på disse erindringene, de baner vei og maler fram en tapt tid. Bit for bit, som et puslespill, drar jeget fram assosiasjon etter assosiasjon, og maten blir et av bindeleddene.

Maten og måltidet blir hos Proust umiddelbart knyttet til økonomiske og sosiale forhold. ”Smaken er fysiologisk så vel som estetisk, og samtidig uttrykker den en grunnleggende sivilisatorisk kode, dannelsen”,^[4] skriver Stene-Johansen i Smakens politikk. Det er en typisk borgerskapsdiett vi møter på landstedet i Combray, og maten får flere funksjoner i romanen. Den skildrer en tilværelse som ikke mangler noe verken fra eller til, og små hint, som hvilken type flyndre som velges (fordi den er vanskelig å få tak i og derfor dyrebar kost) forteller oss mer om nettopp dette. Også hvem som tilbereder maten, tante Léonies hushjelp, Françoise, sier noe om hvor på rangstigen familien ligger. En passasje om Françoises kokkekunster utdyper mer om borgerskapet i Frankrike – den skildrer tradisjon, kultur og, ikke minst, fellesskap:

”For til det faste grunnlag av egg og koteletter, poteter, syltetøy og småkaker som hun ikke engang kunngjorde for oss lenger, føyde Françoise til nye ting – alt etter markens og frukthagens grøde, havets delikatesser, markedets tilfeldigheter, naboenes elskverdighet og sitt eget geni, med den følge at man i vår meny, liksom i skulpturene fra det trettende århundres kirkeportaler, kunne se avspeilet årstidenes gang og livets tildragelser: en slettvar fordi fiskehandleren hadde garantert at den var fersk, en kalkun fordi hun hadde fått øye på en som var særlig pen på markedet i Roussainville-le-Pin, ville artisjokker i margsaus fordi hun ennå ikke hadde servert oss det på denne måten, en lammestek fordi landluften gir appetitt og vi jo hadde god tid til å fordøye den innen klokken ble syv, spinat for å variere litt, aprikoser fordi det ennå var en sjeldenhet, rips fordi det om fjorten dager ville være slutt på dem, bringebær som Monsieur Swann hadde kommet innom spesielt med, kirsebær som var de første på tre år fra treet i hagen, en kremost som jeg den gang var spesielt glad i, en mandelkake fordi hun hadde bestilt den dagen før, en brioche fordi det var vår tur til å spandere den; og når alt dette var fortært, så fikk vi – spesielt komponert for oss, men særlig tilegnet min far som simpelthen elsket det – en crème au chocolat, omhyggelig tilberedt av Françoise personlig, luften og lett som et leilighetsverk hvor hun hadde nedlagt hele sitt talent.”^[5] 

Sitatet skildrer lunsjene Françoise serverer familien. Det skildrer måltider preget av variasjon, lekenhet og god tid. Her er det ikke møysommelighet, men nytelse som står i fokus. Det serveres flere retter, kalde som varme, og du går aldri fra bordet før du har spist dessert, selv om det er lunsj. Måltidet som serveres midt på dagen, lunsjen, har andre konnotasjoner i Norge enn i Frankrike. Her til lands serveres det sjeldent varm lunsj med flere retter, slik det gjerne var og er i Frankrike. Det er også vanlig å reise hjem for måltidet, slik at det kan nytes i fellesskap av familien. Måltidet knytter familien sammen, særlig på landstedet i Combray, og det er erindringen ved hjelp av smak som vekker opp disse minnene hos jeget, og som tillater ham å reise tilbake i tid.

     Beskrivelsene av maten varierer, og de spiller på svært ulike bilder, alt fra tradisjon og tro, til hverdagslige, eller til og med erotiske eller groteske bilder. Proust spiller på katolske og kirkelige bilder for å fremheve variasjonen i fransk kost: ”[…] med den følge at man i vår meny, liksom i skulpturene fra det trettende århundres kirkeportaler, kunne se avspeilet årstidenes gang og livets tildragelser”.^[6] Et annet sted i romanen sammenlignes Françoises saftige kylling med et ciborium, et kar som oppbevarer den konsekrerte vinen som brukes under nattverden. Den ”fremsto som selve duften av en av hennes dyder”, den ble båret ut på middagsbordet ”glinsende som en gullbrodert messehagel og med sin kostelige saft dryppende ned som fra et ciborium”.^[7] Skildringene av maten får også et sensuelt, eller til tider nesten seksuelt preg over seg: ”[…] det nybakte brødets varme sødme”^[8], eller: ”[…] det hele var i virkeligheten smuldret bort; tingenes former – og det gjaldt også denne lille kakemuslingen, så lubbent sensuell under sine strenge og fromme folder”.^[9] Vi finner også, om man kan kalle det, borgerlige bilder, for eksempel å sammenligne Françoises crème au chocolat med et leilighetsverk, et stykke musikk ”så luftig og lett”^[10], hvor hun har nedlagt hele sitt talent. Til slutt, en nokså grotesk framstilling av mat, eller av føde, fordi det ikke handler om mennesket, men om gravevepsen:

”[…] gravevepsen, som for å sørge for ferskt kjøtt til avkommet etter at den selv er død, kaller anatomien til hjelp for sin grusomhet og etter å ha fanget biller og edderkopper, med en eventyrlig innsikt og behendighet gjennomborer nervesenteret på dem og slik lammer bevegelsesevnen, men ikke de andre livsfunksjonene, slik at det paralyserte insektet […] skal forsyne de fremtidige larvene med et føyelig og ufarlig vilt som er ute av stand til flukt eller mostand, men som slett ikke er bedervet […]”^[11]

Denne framstillingen sammenlignes med hushjelpen Françoise, som er svært overbeskyttsom ovenfor hennes egne. Proust sammenligner henne med en veps og knytter behendig aspektet til mat, som den kokken hun er.

For Marcel Proust er ”smaken alle tings målestokk”, samtidig som den er hans erindring, skriver Stene-Johansen. Dette er uttalt med referanse til Paul Valéry og hans tanker rundt den filosofiske sentensen ”mennesket er alle tings målestokk” (som stammer fra Protagoras),^[12] utdyper han. Det er som Proust selv skriver i starten av På sporet av den tapte tid: ”[…] når intet er tilbake av en forgangen tid, når menneskene er døde, når tingene er gått til grunne, vil duften og smaken ennå bestå; spinkle og ulegemlige, men mer levende, mer utholdende og trofaste”.^[13] Smaken er målestokken for alt – den blir uerstattelig, og lever videre utenfor oss selv og opphører ikke å eksistere. Han personifiserer smaken og duften. De er ikke bare menneskelige sanser lenger, men har fått nytt liv, utenfor mennesket som innehar disse sansene. Smaken blir helt essensiell for at historien kan få utfolde seg. Samtidig viser den distinkte kulturelle betingelser for borgerskapet:

”Smaken er totalt sett kombinasjonen av sanselige, fysiologiske funksjoner og kulturelle, sivilisatoriske distinksjoner og preferanser. Et sosiologisk perspektiv ville sikkert kunne avdekke hvordan de ulike rettene som nevnes, alle kan fungere som sosiale og kulturelle markører for tilhørighet, utover det generelle perspektiv at passasjen i stor grad uttrykker nettopp en sentral fransk identifikasjon til mat og måltid.”^[14]

Dette utdyper Stene-Johansen til passasjen om Françoises kokkekunster, som nevnt tidligere. Betydningen av matskildringene i Prousts hovedverk er ikke bare nødvendig for jeg-personens erindrings skyld, men også betydningsfull for hans tilhørighet og identitet utover i romanen. Jeget identifiserer seg og tilhører. Det handler ikke kun om mat, men om felleskapet. Det å nyte mat sammen. Måltidet er en viktig del av dagen for hele familien, også for den tjenestevillige og disiplinerte Françoise. Maten binder familien og tiden sammen. På tross av flere uoverensstemmelser både på kjøkkenet og i de andre rommene i huset, er måltidet rundt bordet alltid skildret fredfullt og hyggelig – det er et sted for god diskusjon og liv. Det er også rundt bordet jeget får høre siste nytt om naboene (Swanns og Vinteuils), og det er tydelig at han fra en tidlig alder har lært seg å lytte og observere under disse måltidene.

Françoise, dog tjenestevillig og disiplinert, viser med årene sitt sanne ansikt for jeget, som stadig blir eldre. Også her knyttes aspektet til hennes matlaging: ”[…] jeg var like ved å ønske at man øyeblikkelig skulle avskjedige Françoise, men hvem skulle da gi meg slike glohete varmeflasker, lage slik duftende kaffe, for ikke å si … hvem skulle steke slike kyllinger?”.^[15] Hun har nettopp halshugget en kylling og jeget er forferdet over hennes måte å utføre dette på. Det viser seg at bak hennes mange dyder, skjuler det seg også hemmeligheter:

”Selv oppdaget jeg litt etter litt at Françoises mange fortrinn, hennes fromme og salvelsesfulle mine, dekket over mange kjøkkentragedier, på samme måte som historien ofte åpenbarer at konger og dronninger som er blitt fremstilt med foldede hender på kirkenes glassmalerier, har hatt en regjeringstid preget av blodige begivenheter.”^[16]

Det er interessant å se hvordan Proust beskriver personer ut fra deres tilknytning til ulike matvarer, slik han også gjør med naboen Swann: ”[…] denne første Swann som bader i en atmosfære av ferie og lediggang, og som dufter av det store kastanjetreet, av bringebærkurver og en anelse estragon”.^[17] For Proust er virkelig smaken alle tings målestokk, det er et gjennomgående tema, og det forteller oss spesielt mye om Frankrikes borgerskap på denne tiden. Mat knyttes hele tiden opp mot dette aspektet; hvem kan og kan ikke inviteres, hva er lov og ikke lov å servere, og viktigst av alt, hvorfor er det slik? Enda et utdrag om Monsieur Swann kan fortelle oss mer om dette: ”Man sjenerte seg ikke for å sende bud etter ham for å be om oppskriften på gribiche-saus eller ananassalat til større middager hvor han ikke ble buden, for man syntes ikke han var betydelig nok til å inviteres sammen med gjester som kom i huset for første gang”.^[18] Dette skyldes hans fremtredende oppførsel utenfor Combrays ”fire vegger”, nærmere bestemt i Paris’ selskapsverden, hvor det blir klart at han kjenner både hertuger og prinsesser – mennesker utenfor hans klasse:

”Min grandtante derimot ga denne nyhet en fortolkning som var lite smigrende for Swann; en person som søker sin omgang uten den kaste han er født inn i, utenfor sin ”klasse”, undergikk nemlig i hennes øyne en slem deklassering. Det forekom henne at man med et eneste slag ga avkall på fruktene av alle de gode forbindelser med ansette mennesker som forutseende familier hadde samlet opp […]”^[19]

Mennesker som dette, såkalte klatrere, hentyder til en oppførselskodeks som ikke passer inn – det er uhørt å forsøke å bestige grensene som er satt for din klasse. Slik oppførsel tyder på en selvtillit som ikke passer for ham, det er usømmelig. Swann behandles derfor deretter av familien, til tross for at hans avdøde far hadde nære bånd til jegets bestefar: ”[…] borgerskapet på den tid hadde et nærmest hinduistisk syn på samfunnet, som sammensatt av lukkede kaster hvor man fra fødselen av blir anvist den plass som foreldrene inntar og hvorfra ingenting i verden […] kan heve noen opp og inn i en høyere kaste”.^[20] Proust bruker disse mat- og måltidsskildringer og knytter dem opp mot de sosiale kodeksene, om det så er Françoises eller Swanns oppførsel, eller jegets egne erfaringer, og hans forhold til for eksempel kulturelle begivenheter, som musikk, teater og kjente malere: ”[det] strømmet en matlukt som ennå kan stige opp i meg, med like ujevne mellomrom og like varm – det ville være å etablere en kontakt med det hinsidige som var enda mer fabelaktig overjordisk enn det ville være å bli kjent med Golo og å kunne slå av en prat med Geneviève av Brabant”.^[21] Geniève av Brabant er en heltinne fra en middelaldersk legende, og sagnet ble oppvist som en såkalt opéra bouffe, lett opera, første gang i Paris i 1859, og er mest sannsynlig den Proust også henviser til.

Jeg håper at jeg har klart å vise at det er mer enn nok eksempler på utstrakt bildebruk knyttet til mat og måltider i Prousts første bind av På sporet av den tapte tid. De autentiske franske matrettene spiller på katolske symboler, velkjente kunstnere, musikk, tradisjon, landliv, kultur, sosiale kodekser, dannelse, og ikke minst, erindring. Men hvorfor er disse mat og måltidsskildringene så fascinerende for dette verket? De skisserer blant annet det franske borgerskapet på en utrolig gjennomført måte, for selv om det er et stødig borgerskap, er det også et borgerskap i stadig endring. Det skisserer et fellesskap, men samtidig følelsen av å ikke være en del av dette fellesskapet. Det skisserer oppvekst og dannelse, og det er tydelig at jeg-personen har lært sine matvaner, matassosiasjoner, sine sosiale kodekser, sin kunst og musikksmak i tråd med borgerskapets konvensjoner – og Proust bruker aktivt maten og smaken til å framkalle og illustrere dette. Det er rett og slett gjennomgående. Smaken er alle tings målestokk og den brukes i alle mulige kontekster i første del av dette fantastiske mesterverket.

Så hvorfor spiser vi i fellesskap? Hva er dette behovet for å nyte mat sammen med andre mennesker? Som Kant også har uttalt seg om maten og måltidets fortreffelighet (og som jeg behendig siterer fra Stene-Johansen): ”Det finnes ingen situasjon hvor sanselighet og forstand, forent i én nytelse, kan bli forlenget så mye og så ofte med velbehag, – som et godt måltid i godt selskap”.^[22] Det er noe fundamentalt for oss mennesker når det kommer til det å nyte mat i lag med andre mennesker. Selskaper, bursdager, høytider og middager er på mange måter også svært nostalgisk. Du er født og oppvokst inn i dette, du nærer deg av denne tryggheten til andre, og du gleder deg til neste feiring. Og du stopper opp.

Hvorfor er dette aspektet om å nyte mat i fellesskap viktig å filosofere litt mer over i dag? Kommer det lysere tider for det kulinariske fellesskapet vi setter så høyt? Jeg håper, og tror, vi ses på neste Molo-fest. Jeg skal personlig servere deg den mest kulinariske chipsen som finnes.

---

[1] Stene-Johansen, Knut. Smakens politikk. Oslo: Scandinavian Academic Press, 2019. 

[2] Ibid., 337.

[3] Proust, Marcel. Veien til Swann, bind 1 av På sporet av den tapte tid, oversatt av Anne-Lisa Amadou. Oslo: Gyldendal, 2014, 56.

[4] Stene-Johansen, Smakens politikk, 340.

[5] Proust, Veien til Swann, bind 1 av På sporet av den tapte tid, 83.

[6] Ibid., 83.

[7] Ibid., 139.

[8] Ibid., 59.

[9] Ibid., 56.

[10] Ibid., 83.

[11]Ibid., 141.

[12] Stene-Johansen, Smakens politikk, 334.

[13] Proust, Veien til Swann, bind 1 av På sporet av den tapte tid, 56-57.

[14] Stene-Johansen, Smakens politikk, 340.

[15] Proust, Veien til Swann, bind 1 av På sporet av den tapte tid, 139.

[16] Ibid., 139.

[17] Ibid., 27.

[18] Ibid., 25-26.

[19] Ibid., 28.

[20] Ibid., 23.

[21] Ibid., 58.

[22] Stene-Johansen, Smakens politikk, 95.