De gamle egypterne drakk seg målbevisst sanseløse og spydde med glede i religiøse ritualer. Det fastslår Geir Magne Staurland skråsikkert etter å ha lest en kort bok om menneskets uforanderlige kjærlighet til rus.
Tekst — Geir Magne Staurland
Ingen har nok noen gang fortalt deg at grunnen til vi mennesker ble bønder kan ha vært for å kunne ruse oss. Kanskje var det faktisk slik at menneskeheten tok steget fra omflakkende nomader til fastboende bønder først og fremst for å føle den lille gledelige varmen spre seg ut til tåspissene, den man føler når man skyller ned en gyllenbrun bjørnunge for første gang på lenge.
At vi slo oss til rette for å drikke, ikke dyrke mat, er en seriøs vitenskapelig teori som Mark Forsyth presenterer i den vittige populærhistorieboken The Short History of Drunkenness.
Forfatteren av boken kan best beskrives som en svært skrivefør journalist-gått-historiker. I realiteten har han endt opp som en kvasi-historiker, og som en sterk formidler som ikke ønsker å la den fulle og hele sannheten stå i veien for en god historie.
Boken er delt opp i små, lettleste og kompakte kapitler fra Mesopotamia til det moderne Russland. Målet med den litt over 200-sider lange boken er å fremvise menneskets uforanderlige kjærlighet til alkoholrusen, og stadfeste at en moderne avholdsmann eller -kvinne er en historisk avviker av sjeldne dimensjoner.
25 000 år med alkohol
Menneskene er totalt 150 000 år gamle, og vår elsk til alkoholen teller rundt 25 000 år. Et slikt tall er alt annet enn presist, men gir en pekepinn. I årene som har gått har vi skapt de underligste sivilisasjoner og brukt alkohol på så altslags vis. De gamle egypterne drakk seg sanseløse og spydde med glede i religiøse ritualer, hvilket jeg skal fortelle om i denne teksten. Perserne debatterte alle politiske avgjørelser to ganger: en gang full, en gang edru. Grekerne så vinen som en test på egen selvbeherskelse. Vikingene så mjød som kilden til all poesi.
Mark forteller også hvordan den romerske republikken var preget av edruelighet, men utviklet seg i helt andre retninger. Uten å gå for mye inn i det kan man legge til at romerne til og med skal ha hatt et vomitorium, et sted for å spy mellom slagene. Ettersom jeg egentlig ville trodd Mark alltid lot en god historie trumfe sannheten, avslører han dette som en usann myte. Likevel: Det var ikke fjernt for romere å spy, å spy masse, før fest, for å gjøre magen klar. Dette er gjerne et av flere gode eksempler på at historien ikke alltid er en god lærer.
På den andre siden forteller Forsyth om alkohol som maktverktøy, slik man kan se i den ferske komedien The Death of Stalin, mens han i kapittelet om USAs alkoholforbud gjør en hel rekke myter til skamme og hevder at nei, det var ikke et alkoholforbud, og nei, det var ikke en fiasko, men en suksess. Formålet med lovene var å fjerne the saloons, ikke alkohol. Og the saloons, voldelige etc. som de var, ble suksessfylt rensket bort ved lovene.
Les også: Bilbrenning og kleint vær-snakk
De gamle egypternes drikkekultur
Hva Mark forteller er dypt fascinerende og kan sjokkere ethvert moderne menneske hva angår menneskehetens drikkevaner. I denne teksten vil jeg fokusere på den forbausende informasjonen som finnes på det gamle Egypt og deres sterke partytradisjoner. De hadde, til min overraskelse, et alkohol-game som ser ut til å ha overgått de fleste sivilisasjoner. Til og med, kan det se ut som, vikingene.
Det er vanskelig å si noe generelt om vikingtidens drikkevaner da det er snakk om flere hundre år, men det er langt vanskeligere å si noe om de gamle egypternes drikkevaner da det faktisk er kortere fra Kleopatra til meg selv enn det var fra Kleopatra til pyramiden i Giza ble bygget (de som bygget pyramiden ble etter alle solemerker betalt i øl).
Likevel finnes det angivelig informasjon som gir oss noen holdepunkter for hva slags posisjon alkohol hadde i deres fest-religiøse sammenhenger. For eksempel sitater som dette: «For your soul! Drink, become perfectly drunk.»
Eller dette: «When they are drunk, they will see the goddess / By means of the vessel. Drink, truly. Eat, truly. Drink, eat, sing.»
«Get drunk».
Bildene som eksisterer viser ikke en mindre vulgær drikkekultur.
Hvordan øl reddet menneskeheten
Hvorfor er de så opphengt i bli drita? Svaret er simpelhten altomfattende: Øl reddet menneskeheten.
Historien går som følger: Menneskene sa noe dumt om Ra. Ra blir sur på menneskene. Ra sender sin undersått-Gud Hathor etter menneskene, utelukkende for å drepe dem alle. Ra begynner å angre på sin avgjørelse, men Hathor nekter å gi seg. Hun likte jobben. Ra er i en knipe: Hvordan skal han stoppe Hathor? Hva kan redde menneskene fra Hathors blodtørstige vrede?
Ra klekte til slutt ut planen. Han lagde 7000 pinner for landet og farget det gyldenbrune ølet rødt for anledningen. Deretter lot han det regne øl kamuflert som blod ned på jorden. Hathor gikk fem på. Hun drakk og drakk av blodet og ble, selvsagt, ravende full. Hun drakk seg fra sansene og falt i en aldri så liten høneblund. Slik unnslapp menneskeheten den absolutte utryddelse.
Binging, spying, soving
Det syntes de gamle egypterne var vært å feire. Og det er som følge av denne episoden de, ifølge Mark, satte i gang med fyllefester. Ordentlige fyllefester. Binging var en hovedregel på disse festene. Spying var obligatorisk. Å sovne på gulvet en vane.
Basert på flere dialoger går man også ut i fra at det fantes slaver på festene som var der utelukkende for å passe på de fulle egypterne.
«For your soul, drink until you’re drunk. Make festival! Listen to what your relative tells you. Don’t just sit there», sier slaven. «Give me eighteen jars of wine», svarer en eldre dame før hun legger til: «I always want to be drunk. My insides feel like straw». Deretter sier slaven til en annen dame: «Drink! Don’t be annoying. Then pass me the cup.».
Dialogene viser et kort, konsist og målrettet folk.
Alkohol som religiøst middel
Mot slutten av kvelden hadde alle de rike, velkledde egypterne, salvet i nydelige dufter, pult seg ferdige, spydd og sovnet i festsalen. Faraoen har dratt. Alle sover, bortsett fra slavene – de er fortsatt på jobb. De har en viktig jobb som gjenstår. Før solen har stått opp har de brakt en stor statue av Hathor inn i salen. Solen står opp og de begynner å tromme. De sovende festgjestene våkner sakte men sikkert, i en forvirring og forfjamselse man bare kan forestille seg.
Men det er her hele poenget ligger, det er her det religiøse framtrer, det er dette man har drukket seg sanseløs for å oppleve: Opplevelsen av å ikke skjønne hvor man er, hvem man er, hva man har gjort. Opplevelsen av å våkne som en fremmed og se solen skinne på en gigantisk Hathor som plutselig står foran og skinner foran deg.
Avsluttende ord til ettertanke
Og jeg tror det virket. Som William James skriver, og som vi alle bør ta med oss på våre barbesøk:
«The sway of alcohol over mankind is unquestionably due to its power to stimulate the mystical faculties of human nature, usually crushed to earth by the cold facts and dry criticism of the sober hour. Sobriety diminishes, discriminates, and says no; drunkenness expands, unites, and says yes. It is in fact the great exciter of the Yes function.»
Les også: Kulturindustriens ekstremalpunkt