Skrevet av Mikael Breivik Taavetti

Mismot
Ligottis novelle «The Malignant Matrix» fra 2003 uttrykker på allegorisk vis forfatterens nihilisme og pessimisme, samt deres kobling til hverandre. Historien omhandler en jeg-forteller som er utvalgt til å vitne et nytt vitenskapelig og metafysisk gjennombrudd uten like. Han forventer å besøke et toppmoderne forskningsinstitutt, men instrueres i stedet til å finne utsiden av et stort og gammelt bygg. Han kommer dit alene og finner en smal dør som leder til en mørk trappeoppgang på innsiden av bygget. På bunnen av trappeoppgangen observerer han det «vitenskapelige og metafysiske gjennombruddet»:

It was a head supported by a short length of neck on which it pulled itself along like a snail, moving by inches upon the concrete floor. Its features were indistinct yet nonetheless seemed deformed or mutilated, and it was making sounds whose meaning I could not comprehend, its angular jaw opening and closing mechanically. ¹

Mørket
Mørket er også en tungtveiende gjenganger i Ligottis tekster. Hans essay «The Dark Beauty of Unheard – of Horrors» fra 2003 beskriver dens forlokkende kraft: «The dark, indeed, phenomenon possessing the maximum of mystery, the one most resistant to the taming of the mind and most resonant with emotions and meanings of a highly complex and subtle type.»³ «The dark» er altså et mysterie som ikke nødvendigvis menneskets intellekt forstår, men som appellerer til følelsene. Ligotti har lite til overs for å analysere og plassere fryktinngytende motiver i teoretiske rammeverk. Han fordømmer at en klassisk karakter som Dracula omgjøres til et sosiologisk, psykologisk og politisk studieobjekt for litteraturvitere. Dette resulterer i at karakterens mystiske tiltrekning forsvinner:

But to see this marvelous, terrifying creature reduced to a plastic Halloween mask for sexual or political repression has been a tedious outrage. The vampire attained his stature through the emotion of fear of a fantastic evil, yet how utterly he has lost it all at the heavy, hammering hands of explication.⁴

Heldigvis lider ikke mørket samme skjebne, ifølge Ligotti. Dette er fordi mørket er såpass annerledes at det ikke kan forstås på samme måte som f.eks. vampyriske skikkelser. Til vanlig bruker skrekkfortellinger mørket til å forsterke handlingens atmosfære – ofte i form av silhuetter og djerve skygger. «The Malignant Matrix» bruker f.eks. mørket til å skape en illevarslende atmosfære når hovedkarakteren går varsomt inn i bygget.

Det finnes likevel tilfeller der mørket er en mer essensiell komponent i skrekkfortellinger: «[Darkness can be] (…) the essence, far bigger than life, of that dark universal terror beyond naming which is the matrix for all other terrors.»⁵ Denne typen benyttelse av mørket forekommer i Ligottis novelle «The Shadow at the Bottom of the World» fra 1991.⁶ Novellen omhandler en anonym, amerikansk bygd som preges av en mystisk, forlenget høst. En natt merker beboerne at åkerens fugleskremsel beveger seg med voldsomme rykninger. Bygdefolket fjerner dens klesplagg, men istedenfor å se et trestykke under klærne finner de noe uidentifiserbart og svartfarget. Ved nærmere inspeksjon viser at den mørke substansen kommer fra jorda. Beboerne finner motet til å grave ned i jorda for å finne dens opprinnelse, men de mislykkes. Mørket strekker seg bare lenger og lenger ned under bakken – dens rot og rekkevidde er massiv og umålelig. Etter hvert følger handlingen Herr Marble: En gammel, eksentrisk og velkjent beboer i bygda. Han sliper kniver og ljåer til beskjeftigelse, men ønsker plutselig å drepe tilfeldige forbipasserende. Han prøver å angripe dem på åpen gate med en dolk, men de flykter vekk før han påfører dem skade. Dagen etter finner beboerne herr Marble på åkeren ved et fugleskremsel. Han er død. De ser et selvpåført knivstikk med dolken fra kvelden før. Istedenfor blod renner den samme svarte substansen som de fant i fugleskremselet. De kaster så liket ned i et dunkelt hull.

Mørket er sentralt i «The Shadow» fordi det katalyserer handlingens mystiske hendelser. Man ser dermed et tydelig eksempel på hvordan mørket kan forstås som en metafysisk og abstrakt kjerne som gir opphav til skrekkfortellingers konkrete hendelser. Handlingen har også en forvillende effekt på leseren fordi mørkets vilje og virke er uforståelig. På samme måte som «The Malignant Matrix» uttrykker at vitenskapelige og filosofiske gjennombrudd ikke kan forklare kosmos’ mysterier, er også de overnaturlige hendelsene i «The Shadow» uforklarlige.

Mystikk
Hittil er det synlig hvordan Ligottis skrekkfortellinger omstreifer i det uforklarlige og ubegripelige, altså det mystiske. Ifølge litteraturviteren Brad Baumgartner er også mystikk til stede i Ligottis fiksjonstekster via en «pessimystical discourse»:

If philosophical pessimism is, for Ligotti, a way of knowing, then fiction is, accordingly, his textual medium to convey it. His horror fiction is itself a form of purgative contemplation, one that utilizes a logic of negation – what we termed earlier as “pessimystical discourse” – to situate readers within a non-experience that continually destroys its own substance: readers see the weirdly reflected image beheld in the liminal darkness of non-experience.⁷

«Non-experience» uttrykkes i Ligottis filosofiske prosabok The Conspiracy Against the Human Race. Her beskrives våre liv som «something that should not be, which means that what (…) should be is the absence of life, non-being, the emptiness of the uncreated.»⁸ Dette er i henhold til Ligottis nevnte overbevisning om at liv ikke burde eksistere. Han beskriver altså tanken om denne (ideelle) livløse tilstanden, litt tungvint, som «værende av det ikke-værende». Det ikke-værende forstår jeg som en tilstand der menneskets fenomenologiske erfaringer og sanseinntrykk umuliggjøres fordi vi ikke er til stede. Fordi mennesker, med hjelp av tenkning, likevel kan skape forestillinger utenfor det sanselige gitte, er det mulig å forestille seg en tilstand der vi heller ikke eksisterer. Det ikke-værende er slik sett værende i kraft av vår evne til å tenke abstrakt.

«Værende av det ikke-værende» er også til stede, med mystiske overtoner, i «I Have a Special Plan For This World». Dette er et dikt som finnes akkompagnert med musikk av bandet Current 93 i en utgivelse fra år 2000.⁹ Diktet er en monolog der jeg-karakteren (kanskje Ligotti selv?) beskriver en dyster og kryptisk plan med formål om å frembringe «væren av ikke-væren». Hovedkarakteren sier at planen gjennomføres med nektelse av verdslige relasjoner, bestrebelser og frykter. Planen ledsages med henvisninger til det uutsigelige og mørke: «And as twilight passed into the evening I felt my special plan for which there are no words moving towards a greater darkness».

Videre påpeker Baumgartner tydelige paralleller mellom Ligottis fiksjonstekster og «apofatisk mystikk».¹⁰ Innenfor apofatisk mystikk knyttes vår ontologiske dimensjon til det guddommelige via språk, men den førstnevnte kan likevel ikke beskrive det sistnevnte direkte via språk. For eksempel formulerer den spanske middelalder-mystikeren Johannes av korset (1542 – 91) sitt møte med Gud som en uutsigelig erfaring som ikke kan vites med ord, men kun, paradoksalt nok, via ikke-viten.¹¹ Apofatisk mystikk benytter også metaforer relatert til mørket for å beskrive Gud: Eksempelvis uttrykker mystikeren Dionysios Areopagita at nektelse av verdslige tilknytninger fører til et møte med Gud i mørket.¹² Ligottis dikt gjør noe liknende: Fordi planens formål ikke kan beskrives med språk, henviser han til det uutsigelige og mørket for å gi inntrykk av menneskets ikke-væren.

Mørket har, slik diskutert, en mangefasettert funksjon i Ligottis forfatterskap. Mørket i forhold til hans apofatisk-inspirerte mystikk er kun én av måtene dette anvendes. Også hans litterære produksjon kan, på et generelt nivå, beskrives som et dystert og mørkt bidrag til både skrekklitteraturens og filosofiens mindre kjente hjørner. Mørket ledsager også de andre bestanddelene fra Ligottis «treenighet», mismot og mystikk. Dette essayet har forhåpentligvis vist hvordan han benytter bestanddelene, i forskjellige sammenhenger, til å uttrykke sitt foruroligende – men også dypt fascinerende – livssyn.

---