Juha Soininen (2020) 360 s.

Tekst: Morten Haave

Eurodance er en elsket og utskjelt musikksjanger, for å bruke et forslitt uttrykk. Med glansdager fra 1992 til 1996 er det en sjanger som mange studenter i dag ikke vil ha opplevd på nært hold. Likevel skal det godt gjøres å ikke ha hørt om, og kanskje sunget med på i smug, store navn som Scooter og Aqua.

Sjangeren

Å definere sjangeren er imidlertid noe mer komplisert enn å henvise til Scooter og Aqua, skal man tro Juha Soininen, som er aktuell med boka Move Your Body 2 the 90’s. Soininen er finsk og har vært «a buff for over 25 years» (s. 14). Ifølge ham tilhører Scooter en annen sjanger, nemlig happy hardcore – med viktigste kjennetegn at tempoet er høyere. Aqua er på sin side bubblegum dance, en sjanger som oppstod i kjølvannet av eurodancen og i større grad var markedsført mot barn.

Kritikerne kaller eurodance for billig, tacky, harry og ikke minst maskingenerert – mens Soininen omtaler sjangeren varmt. Først bør definisjonen av sjangeren spikres, nemlig at eurodance er elektronisk musikk på 120–150 slag i minuttet som typisk består av synth-melodilinjer, kanskje sampler, kvinnelig sang og eventuelt mannlig rapping. Eurodancens viktigste opphavsland var Tyskland, Italia og Sverige, i den rekkefølgen.

Språkbruk

Juha Soininen skriver som entusiast og ikke fagperson, og skal ha ros for at boka har blitt produsert uten noe forlag i ryggen. Allerede i forordet får leseren vite at originalmanuset var på finsk, og at den engelske utgaven nok er preget av at forfatteren har klødd seg i hodet et par ganger grunnet språket. At grammatikken kan halte, er sin sak, men enkelte ganger kan språket også se ut som en barriere for å uttrykke seg klart om musikken – som i «harder, but at the same time lighter» (s. 25). Begrepet «millennials» er konsekvent brukt om feil aldersgruppe. At vi får oversettelser som «answerer» for respondent, skaper mest humring.

Når de ulike artistene («answerer»-ne) kommer hyppig til orde i intervjuer, er heller ikke de engelsk-eksperter. Stort sett er det språklig variasjon og den gode formuleringen jeg savner. Å krydre teksten med smilefjes kunne Soininen likevel spart seg for, når typografien allerede er av det amatørmessige slaget.

Adjektiver er derimot noe Soininen ikke sparer på. Gjentatte ganger får leseren vite at dagens EDM-musikk er «boring». Artister som han mener har trådt feil, har lagd musikk som er «worthless», «disastrous» (s. 26), «simply awful» (s. 54), «utterly horrible» (s. 190), «unbelieveably bad» og «unbearably foul» (s. 262). Soininen er ikke redd for å ta stilling til ting, noe som for så vidt frisker opp teksten.

Det som ikke skrives

En annen ting Soininen skiller mellom, er sjangre: hva som er og ikke er eurodance. Mer distinkte slektninger som hip house og euro reggae er greie å forholde seg til, mens grenseoppgangene mot euro house, dream dance og trance pop fremstår mer uklare. Redegjørelsen er for så vidt helt grei, da det er et vanskelig stoff, men det kunne gått an å utkrystallisere på en tydeligere måte. Det er imidlertid én sjanger jeg savner helt, og det er dataspillmusikk. Dataspillmusikken må ha hatt innvirkning på vestlige menneskers økende preferanser for elektronisk musikk – fra Atari og Commodore til Nintendo, Super Nintendo og Amiga.

Artistene Soininen har intervjuet, hjelper heller ikke alltid til med å oppklare særtrekk ved musikken, da de til dels har svart noe reservert. En produsent som blir spurt om svensk eurodance hadde egne særtrekk, forærer Europa følgende innsikt: «Yes, it’s a bit different sound. I don’t want to go into it more than so!» (s. 134).

Noe burde Soininen imidlertid gravd dypere i. I 2020 er det nesten utrolig å gi ut ei bok om musikkbransjen uten å gi Me Too-problematikk større plass. Spesielt i en sjanger hvor produsentene hadde stor tilgang på kvinnelige sangere og dansere, og stor makt over hvor lenge disse beholdt jobben. I eurodancen holdt produsentene seg nemlig i bakgrunnen uten å stille opp på albumcovere, pressebilder og på scenen, stikk motsatt av Kygo og Alan Walker i dag. I musikken ble alt det grunnleggende gjort av produsentene før vokalistene kom inn og utførte en slags samlebåndsjobb. Få la sin sjel i tekstene. Derfor kunne sangere byttes ofte. De som sto på scenen var uansett ofte en gallionsfigur, og ikke den samme som sang i studio. Ut ifra hva som er avslørt i filmbransjen, ville det virke naturlig å nøste opp i hvorvidt noen produsenter stilte utilbørlige krav til sangere og dansere som skulle hyres inn i prosjekter.

Produsentenes styring

Soininen gir i og for seg flere eksempler på hvordan produsentene styrte det personalmessige.

Noen husker kanskje listetopperen Captain Jack. Dette var en av mange amerikanere som kom til Tyskland i militæret, og som spilte på nettopp det i sangene sine. Men én dag døde Captain Jack. Produsenten skaffet da bare en ny «kaptein». Captain Jack måtte nemlig ses på som en figur på lik linje med James Bond, mente produsenten.

Den tyske gruppa Maxx besto av en sanger og en raggamuffin-rapper, men når Maxx skulle opptre måtte sangeren holde seg hjemme, til fordel for en lip-synker. Lip-synkeren skulle enten være flinkere til å danse, eller være ansett som penere. Etter hvert fikk Maxx likevel en ny, fast sanger, men da fikk rapperen se døra. Han ble erstattet av et «team» av ulike rappere som fordelte konsertene seg imellom. Soininen har som regel ikke intervjuet gruppemedlemmer som fikk sparken, så det står mye om at det skjedde, men mindre om hvordan det skjedde.    

Burde eurodance vært mer autentisk?

Eurodance mangler mye av det som i rocken, hiphopen og kred-elektronikaen ettertraktes som autentisitet. Etter å ha lest Soininen kan man spørre seg: Er ikke det bare naturlig? Eurodancen var en fortsettelse av musikkstiler fra 1980-tallet: hovedsakelig italodisco, med amerikansk house som mellomliggende sjanger. Selv om italodisco er en kred-sjanger, var den generelle discoen viden kjent for sine bakmenn og lipsynking (en av de mest kjente bakmennene, Frank Farian, gjorde strandhogg i eurodancen også).

I denne tradisjonen var ikke autentisitet noe som publikum etterspurte. Folk trengte det ikke, og artistene tok seg ikke bryet. Med visse unntak var eurodance noe som skulle være upersonlig. Formelpreget musikk som appellerte til sansene mer enn tankene.

Flere påstår at grungens og deres angstfylte og plagede uttrykk passet spesielt godt til generasjonen som var unge på starten av 90-tallet. At eurodance var populært, utfordrer     denne påstanden. Undertegnede mistenker imidlertid at de fleste som likte Nirvana, gjerne kunne slenge seg med på en dans også.

Fanmiljø

Trolig kunne Soininen ha gravd dypere i resepsjonen som eurodancen fikk, men han har valgt å la være. Andre musikkbøker som jeg tilfeldigvis har lest nylig, American Hardcore av Steven Blushog Crossover the Edge av Alexandros Anesiadis – som omhandler to aggressive amerikanske punksjangre – handler påtagelig mye mer om fanperspektivet: hvordan det var å høre bandene live, hvordan fansen kledte seg, hvordan de oppførte seg foran scenen, hvorvidt de tilhørte konkurrerende subkulturer, og politiets forhold til det hele. Videre står det mye om hva slags livsførsel fans og musikere hadde i det daglige, det være seg med rusbruk eller «straight edge», fritidsinteresser som skateboard og så videre. Move Your Body 2 the 90’s inneholder påfallende lite fra fanperspektivet. Det er som om artistene opptrådte foran en intetsigende masse. Soininen gjengir lange intervjupassasjer med artistene, men de kommenterer i liten grad klesstiler eller dansestiler, ikke engang om artistene opptrådte i klubber, haller eller på festivaler.

Noe annet som er litt rart fra musikk-lytterens perspektiv, er at samlealbumet har fått så lite plass i boka. Italienerne Paolo Bolognesi og Amerigo Provenzano ga for eksempel ut miksede dobbelt-cder ved navn Hit Mania Dance, Hit Mania Dance 2, Hit Mania Dance 3, Hit Mania Non Stop Dance og Hit Mania Dance Estate på kort tidsrom i 1994–95. Hvem vet, kanskje det fantes klubber som bare satte på disse cdene og lot dansegulvet nyte varene.

Eurodancens vesen

I dag lever eurodance på nostalgi-festivaler og turneer, på diverse vorspiel og på fotballstadioner hvor melodiene er overført til fotballsanger. Det er noe desidert europeisk over det hele. Noe som andre kunne observert utenfra og sagt «Slik lever de der», for å sitere tittelen på en NRK-programserie fra 1970-tallet. I tillegg til at mange fans av eurodance nærer en nostalgi for 90-tallet, kan det å høre på og lese om eurodance under koronarestriksjonene skape nostalgi for Europa.

Kanskje bør eurodancen kalles vesttysk i sitt vesen. Sjangeren promoterer fred, frihet, glede og til og med antirasisme, samtidig som den underliggende kapitalismen i bransjen kunne være kompromissløs. Når folk går på «We Love the 90s»-arrangement, er det i så fall lydsporet til «det tyske økonomiske miraklet» man ser og hører – ispedd en kontingent av Sveriges dyktige musikkeksportører, som tilfeldigvis er kalt «det svenske miraklet».

Tydeligvis en «mirakuløs» sjanger, denne eurodancen. Joha Soininens bok er på ingen måte mirakuløs, men er informativ og gir god grobunn for refleksjoner.