av Andreas Solheim

Vi kjenner alle til historien om Mowgli. Gutten som ble oppdratt av den indiske jungelen og sang «Som det faller seg» sammen med dovendyrbjørnen Baloo i Jungelboken. For mange av oss vekker dette nostalgi og gode minner, men hvorfor har denne historien blitt så populær? Hva er det egentlig med denne fortellingen som gjør at den vekker så stor interesse? For det er ikke nødvendigvis noe veldig radikalt og særegent med vår kjære disneyfilm Jungelboken, og heller ikke den Jungelboken fra 1894 som Disney i sin tid filmatiserte. Det finnes utallige historier om barn som Mowgli, og de kan snores langt tilbake. I denne artikkelen skal jeg undersøke noen av disse historiene, og prøve å si noe om hvorfor de i så lang tid har vekket undring og fascinasjon hos oss mennesker.

Barn som Mowgli betegnes som «ville barn» eller feral children. Dette er barn som har vokst opp med begrenset kontakt med mennesker, og i de fleste nedtegnelser er de totalt isolert fra et menneskelig samfunn. Frem til 1600-tallet finner vi slike fortellinger om ville barn primært i myter og legender, men i løpet av 16- og 1700-tallet ble interessen for slike fortellinger betraktelig større. Det er også først fra denne perioden vi har skildringer om ville barn som kan verifiseres. Dette betyr dog ikke at alle tidligere skildringer delegitimeres, men det sier noe om en ny motivasjon til å fortelle disse historiene, og om et ønske om å vitenskapeliggjøre fenomenet.

Gjennom å undersøke det ville barnet, samt se på forestillinger om dem, kan vi oppdage mye om mennesket, og ikke minst menneskets selvforståelse. Ved å undersøke oppveksten utenfor samfunnet, kan man i større grad se hva som ligger i menneskets natur, og hva et menneske kan bli uten å bli oppfostret i et samfunn. Det er i hvert fall dette som har vært ønsket bak de fleste historier om ville barn. I den aller tidligste fortellingen vi kjenner til om ville barn , stilles det spørsmål ved språket. Denne historien finner vi hos den greske historikeren Herodot på 400-tallet fvt. Han forteller historien om den egyptiske faraoen Psamtik I, som satte ut to spedbarn som skulle vokse opp i total isolasjon, kun oppdratt av en gjeter som aldri snakket i barnas nærvær. Herodot skriver at etter bare to år var «both the little brats, sprawling at his feete, and stretching forth their handds, cryed thus: Beccos, Beccos.»¹ Denne historien har dog sannsynligvis ikke noe legitimt grunnlag i virkeligheten, og selv Herodot uttrykte sin tvil overfor fortellingen.² Vi finner også svært nærliggende fortellinger tilskrevet flere andre historiske skikkelser i ettertiden. På 1500-tallet oppstod det en historie om den skotske kongen, James IV som fikk to spedbarn oppdratt av en stum kvinne på en øde øy. Mens Psamtik I sine barn begynte å tale frygisk, begynte James IV sine barn å tale hebraisk. Den samme fortellingen finner vi også hos keiser Akbar av Mongulriket på 1500-tallet. Også er den omgjort med detaljer som passer bedre inn i samtidens kontekst. I motsetning til de tidligere skildringene, oppnår ikke barna her noe språk i det hele tatt, men kun uforståelige lyder. Denne historien har dermed blitt fortalt i over to tusen år, med forskjellige detaljer, og forskjellige konklusjoner. Mens historien om Psamtik I’s barn resulterte i en konklusjon om at det frygiske språket er det aller eldste og historien om James IV’s barn konkluderer med at hebraiske er det «naturlige» språket, så konkluderer historien om Akbar’s barn i at «letters and language are not natural to man’, but only the result of instruction and conversation.»³

En av de mest sentrale filosofene som tar opp tematikken rundt ville barn, og som stiller seg spørsmål ved menneskets naturlige tilstand er Jean- Jacques Rousseau (1712-1778). Han er en av de som gir oss størst innblikk i opplysningstiden sin fascinasjon av det ville barn, samtidig som han også selv videre bidrar til denne fascinasjonen. I avhandlingen Discours sur les origines et fondements de l’inégalité parmi les hommes (Diskurs om ulikhetens opprinnelse) fra 1755 legger han frem, slik tittelen antyder, hvordan sosial ulikhet blir til. Det er allikevel ikke dette poenget vi trekker ut av avhandlingen. Det er nemlig Rousseaus idé om «menneskets naturtilstand», eller som på engelsk ofte omtales som «natural state of nature», eller bare «the natural man». I dette begrepet ligger det en idé om et menneske som er upåvirket av de sosiale normene og rammene som et samfunn påfører mennesket. En forestilling om et ukorrumpert, naturlig og kanskje også vilt menneske. «Savage man, left by Nature to bare instinct alone […] will then begin with purely animal functions […] His desires do not exceed his physical needs; the only goods he knows in the Universe are food, a female, and rest.»⁴ Dette er det naturlige mennesket som Rousseau forestiller seg, men selvom det ikke nødvendigvis er helt tydelig om Rousseau ser på denne tilstanden som ønskelig eller ikke. Diskurs om ulikhetens opprinnelse er blitt brukt, samt sitert mye i ettertid som et argument for naturtilstanden som en idealtilstand, men også som et argument for det totalt motsatte. Uavhengig av om Rousseau så på denne tilstanden som ønskelig eller ikke, så kan begrepet og teoretiseringen av en slik tilstand gi oss viktig innsikt i konsepter slik som det ville barnet.

Rousseau sier at det naturlige mennesket befinner seg i en tilstand som er «at equal distances from the stupidity of brutes and the fatal enlightenment of civil man.»⁵ Altså er kanskje ikke dette naturlige mennesket fullt ut et menneske, dog heller ikke et dyr. Det befinner seg kanskje et sted imellom.⁶ Når den svenske naturforskeren Carl Von Linné (1707- 1778) publiserte sin trettende utgave av Systema naturae, inkluderte det også en underkategori av mennesker som kalles Homo sapiens ferus, som kan oversettes til det ville mennesket. Dette inngår i hans biologiske systematisering på lik linje med Homo sapiens europeaus og Homo sapiens asiaticus.⁷ Med dette ser vi tydelig hvordan den nyoppståtte interessen for konseptet om det ville barnet og mennesket kommer til uttrykk, og da særlig rundt vitenskapeliggjøringen av fenomenet.

Et svært viktig bidrag til denne vitenskapeliggjøringen er Victor fra Aveyron (ca. 1788-1828), et vilt barn funnet i Aveyron i Frankrike i år 1800. Det ble gjort mye forskning og vitenskapelige undersøkelser på Victor. Dette ville barnet ble svært sentralt fordi han kunne gi innsikt i nettopp denne naturtilstanden som Rousseau beskriver 45 år tidligere. Samt forstod vitenskapsmennene Victor på rousseausk vis. Det er først i nyere tid at Victor blir sett på som en motforestilling til Rousseaus naturtilstand, hvor han heller representerer et kraftig intellektuelt degradert menneske, enn et ukorrumpert individ.⁸ Det er tydelig at det eksisterer en form for romantisk forestilling tilknyttet det ville barnet, og en av vitenskapsmennene som undersøkte Victor uttrykker at «Nothing can console him for the loss of freedom and his earlier way of life,». En slik forestilling er gjennomgående både hos flere av dem som undersøker Victor, men også i samfunnet generelt. Det er særlig friheten som poengteres som det mest attraktive ved de ville barna og Victors historie før han ble funnet. «original, uncomprimised natural liberty.» Det er da snakk om en form for frihet som kun kan eksistere utenfor samfunnet og dets påvirkning, hos et menneske som ene og alene har kjent den uberørte naturen.⁹

Verken interessen eller romantiseringen for ville barn tok slutt etter opplysningstiden. De fortellingene som har fått størst gjennomslag blant et allment publikum er Jungelboken og Tarzan. Selv om Jungelboken ble skrevet og utgitt allerede i 1894, og Tarzan for første gang i 1914, så er de fortsatt svært aktuelle i dag. Jungelboken ble en ikonisk animasjonfilm i 1967, for så å bli en spillefilm i 1994, videre til Jungelboken 2 i 2003, og en dårlig animert barnetv-serie i 2010 for så å bli en ny spillefilm i 2016. Og dette er bare en håndfull av adapsjonene til den ikoniske historien. . Mye av det samme gjelder for Tarzan. Den var originalt en romanserie med hele 24 bind som strekker seg fra 1914 til 1950, og den ble etterhvert til utallige dårlige filmadaptasjoner gjennom hele 1900-tallet. Etter min opptelling er det totalt 50 filmer, og det skal visst også komme enda en i år. Og med dette stilles neste spørsmål litt av seg selv; hvorfor er vi så voldsomt opptatt av disse historiene?

Noe av grunnen til at det nå eksisterer så mange adaptasjoner og fortellinger om slike ville barn handler om moderne ressurser, penger og rett og slett muligheten eller evnen til å produsere media. Samtidig er ikke ressursevnen eneste grunn, det eksisterer også en overordnet begrunnelse for hvorfor det brukes ressurser på å produsere disse adapsjonene. Er det særlig én ting Jungelboken og Tarzan har til felles, er det romantiserte forholdet til dyrene. Denne forestillingen om mennesket som blir venn med dyrene, eksisterer ikke i like stor grad i tidligere forestillinger om ville barn. Det som er så interessant med disse to fortellingene, og som gjør at de skiller seg så kraftig fra tidligere lignende forestillinger, er at Mowgli og Tarzan inngår i et nytt samfunn i naturen blant dyrene. I tidligere fortellinger om ville barn har de vært alene og isolert i naturen, og denne isolasjonen er et helt sentralt element i Rousseaus idé om menneskets naturtilstand.¹⁰ Både historien om Mowgli og historien om Tarzan appellerer til en slags barnlig fantasi om vennskap på tvers av arter. En slags paradisisk tilstand hvor mennesket lever i pakt med naturen, og dens innbyggere, altså dyra.¹¹ Samtidig er ikke dette et paradis upåvirket av det menneskelige samfunn, men i stedet et samfunn som er flyttet ut i naturen og hvor menneskene er byttet ut med dyr. Når Mowgli og Baloo synger og danser i skogen, er det lite som minner om menneskets naturtilstand. Disse litt nyere forestillingene av ville barn, slik som Disneys adaptasjon i 1967, fremstiller en fornyet forståelse av konseptet. De fremstiller det ville barnet som en slags idealtilstand, hvor de lever et sivilisert, menneskelig liv, men uten sivilisasjonen, medmenneskene og maskinene. De fremstiller en romantisert idé om menneskets vakre livsutfoldelse i et mer «naturlig» habitat enn i et moderne samfunn styrt av kapital og industri. Dermed blir ikke Mowgli og Tarzan fremstilt som ville barn, da tilstanden ikke er preget av noe vilt og usivilisert, men de blir i stedet fremstilt som «naturlige barn». Altså en fantasi om hvem vi kan være, ikke utenfor det menneskelige samfunn, men utenfor det moderne samfunn.

Gjennom flere tusen år har vi hørt fortellinger, myter og historier om ville barn, og om den naturlige og upåvirkede oppveksten. Det er noe grunnleggende menneskelig med det å undre over hvem vi mennesker er uten andre. Ved å se på hvilke svar vi opp gjennom historien har kommet frem til på dette spørsmålet, kan vi også oppnå innsikt i hvordan vi har forstått naturen, samfunnet og mennesket. Jungelboken er ikke bare en ekstremt god historie og film. Den kan muligens også gi oss noen svar på hvem vi mennesker egentlig er, eller rettere sagt, hvem vi tror vi er.