Skrevet av Magne Klasson

Som den eneste av bidragsyterne i denne blekka studerer jeg ikke idéhistorie. Men ikke langt ifra: Jeg studerer historie. Dette muliggjør at jeg kan se idéhistorien utenfra. Det hadde sikkert vært spennende å skrive en tekst som sammenligner historie og idéhistorie med utgangspunkt i deres fagtradisjoner og metoder. Jeg tror imidlertid at konklusjonen ville vært at fagene ligner mer på hverandre enn de er ulike. Ikke dermed å forstå at idéhistorie og historie er identiske. Slik fagene fortoner seg på Blindern, er det én vesentlig ting som skiller dem, rent praktisk, og det er hvilke inngangsportaler emnene har til fortida. Det er det denne teksten skal handle om – hvordan emnene, i praksis, nærmer seg fortida.

Emnene i både historie og idéhistorie er – som forventa – i utgangspunktet utprega tekstlige. Man leser forskjellige tekster og dokumenter som er mer eller mindre relevante for det temaet som emnet skal dekke. I all hovedsak tilstreber man å lese primærtekster, det vil si de kildene som ligger hendelsen, personen eller ideen nærmest. Men til forskjell fra rådende praksis på historiestudiet er emnene på idéhistorie i større grad knyttet opp mot nærlesninger av primærkilder. Det er ikke snakk om en uvilje mot å lese primærtekster på historie, men på bachelornivå er de like fullt skjøvet vekk til fordel for et veritabelt hav av sekundærlitteratur. Nærlesninger av primærkilder handler altså om å få innsikt og forståelse for det fenomenet man ønsker å studere, slik fortidas mennesker beskrev og oppfattet det. En av hovedforskjellene mellom de idéhistoriske og historiske emnene på Blindern ligger altså i hva man leser – enkelt forklart: Mens primærkildene er henvist til periferien i historieemnene, utgjør de ryggraden av pensum i de idéhistoriske emnene. Og dette manifesterer seg i at man på idéhistorie har en større nærhet til studieobjektet sitt – pensum er lagt opp slik at man som student leser de tekstene som står det undersøkte fenomenet nære.

At primærtekster stort sett ignoreres i pensumlistene på historie, har kanskje noe med å gjøre at «mandatet» til historie er uten de samme skarpe konturene som sine beslektede fagretninger som ide-, kultur- og kunsthistorie. Historikerne studerer liksom fortida per se og skal følgelig helst sjonglere med så mange baller i luften som mulig. Politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle forhold skal vurderes opp mot hverandre i et forsøk på å skape et så helhetlig bilde som mulig.

Klart det er vanskelig å legge opp et primærtekstlig pensum som skal klare å havne innenfor historiefagets brede favn. Men det er noe vesentlig som går tapt når man har en historieutdanning uten et spesielt nærvær av primærtekster. Historieemnene blir mer en orientering i sekundærkildenes irrganger enn en systematisk studie av primærkilder. Man kan jo spørre: Hva så? Har det så mye å si hvilke typer kilder man leser? Man sysler jo med fortida uansett hvilke kilder man leser? Hovedforskjellen mellom å lese en primær- og sekundærkilder ligger i graden av hvor mye selvrefleksjon de krever. Stilt overfor et tekstkorpus bestående av primærkilder tvinges studentene i større grad til å reflektere, tolke og analysere på egenhånd. I sekundærkildene er denne type grovarbeid gjort, og primærkildene er destillert til smukke synteser. Ved å analysere primærkilder selv får man et innblikk i hvordan fortida formes av de som håndterer dens levninger. Å gi seg i kast med primærtekstene er krevende, men det finnes ingen vei utenom. Å fortolke og forklare fortida er simpelthen vanskelig, og man bør introduseres til denne type analytisk arbeid så tidlig som mulig. Å kunne tolke et til dels krevende tekstkorpus er en læringssak som tar tid å mestre. Og på større, formelle oppgaver – bachelor og master – er det et krav at man skal kunne analysere og drøfte primærtekster. Jo tidligere man lærer seg det, jo bedre vil ens fremtidige analyser bli.

Jeg husker jeg følte meg snytt da jeg for noen år siden tok et emne om historieskriving på idéhistorie. Jeg følte meg snytt fordi det føltes merkelig at det først var på idéhistorie jeg skulle lese flere av historiefagets – mitt fags! – viktigste tekster, deriblant Herodots verdensbeskrivelse og Thukydids like imponerende skildring av peloponneserkrigen. Erfaringen av å lese antikkens to flotteste historieverk for etterpå å dra på forelesning om dem, er noe jeg unner enhver HF-student og særlig alle historiestudenter. Dette er tekster vi snakker om på diverse introduksjonsfag i historie. Men de er ikke noe vordende historikere må lese som en del av pensum. Forstå det den som forstå det kan.

Det er derfor jeg sier: Lenge leve den idéhistoriske emneoppbyggingen! Gi studenter primærtekster. Lær studenter å lese dem, lær dem å slite med dem. Det tar tid å lære seg å lese primærtekster. Men samtidig er ingen følelse bedre enn å befinne seg, mer eller mindre, på bølgelengde med teksten foran seg – å kunne, rett og slett, si at man har forstått det man har lest. Det er i møtet med primærtekstene at man blir shanghaiet av egen nysgjerrighet, det er her engasjementet for fortida skapes. Og det er da moroa begynner.