Om kunsten og dens utfordrende evner – av Jonas Ludvigsen
For litt over en uke siden var jeg på Telenor arena for å oppleve en av mine favorittartister spille live i Norge for første gang på fem år. Jeg hadde troppet opp i den samme skjorten jeg hadde kjøpt i 2011, den første gangen Roger Waters var i Oslo for å spille The Wall i sin helhet, og sitret ved tanken på at jeg snart skulle oppleve noe lignende. etter 10-20 minutter i kø hadde jeg funnet setet mitt. Jeg hadde øl i neven og kjernefamilien rundt meg, og var nå klar til å nyte det beste den gamle nevrotikeren har å lire av seg. Så langt var alt såre vel. På storskjermen – mens vi venter – vises det bilde av en person som sitter med ryggen mot publikum og ser ut over havet. Jeg tenker til meg selv at dette kanskje har noe med flyktningkrisen å gjøre, men legger ikke stort mer i det. Jeg er jo tross alt her for å ha det gøy!
Og gøy blir det! Så snart Waters går på scenen befinner jeg meg tilbake i min ukritiske, 16 år gamle sinnstilstand. Sanseinntrykkene er mange; Mellom godlåtene, det visuelle spetakkelet og nostalgien blir jeg nærmest overveldet. Jeg vet ikke om jeg skal gråte eller le, så jeg gjør begge deler, og latteren sitter løst mens gledestårene triller. Waters leverer virkelig varene, og med seg i leveringen har han et utmerket turnéband som mestrer Pink Floyds gamle låter som om de hadde skrevet dem selv. Et av konsertens første høydepunkter kommer når Jess Wolfe og Holly Laesig (begge fra indiebandet Lucius) begir seg ut på The great gig in the sky. Fremførelsen er sensuell, innbydende og evokativ. De gjør i stor grad ære på Clare Torrys gåsehud-fremkallende vokalsolo, og ordet vakker er ikke tilstrekkelig om det så gjentas tusen ganger. Etter dette følger en rekke låter som er mer budskapstunge. Vi blir servert de tre første låtene (sett bort fra introsporet When we were young) fra Waters’ nyeste album, og det er ingen tvil om hva han vil frem til; Verden er spekket med urettferdigheter, og vi er nødt til å ta et oppgjør med folk som profitterer på krig og skor seg på andres ulykke. Tydeligst av alt er hva Roger Waters tenker om den nåværende presidenten – og dette blir gjentatt nesten til kjedsommelighet resten av konserten – «Trump er et svin!» Herfra roer det litt ned med Wish you were here før første akt avsluttes med Another brick in the wall part 2, og 3. Tradisjonen tro har Waters med seg lokale skolebarn på scenen under framføringen av det som må kunne sies å være hans mest kjente låt. Forskjellen denne gangen er at barna ikke er kledd i skoleuniformer slik man har sett tidligere, men i oransje fengselsdresser med en svart sekk tredd over hodet. Symbolikken er sterk!
Etter dette blir det 20 minutter pause, men tro ikke at tiden kastes bort. På storskjermen midt på scenen står det skrevet i store røde bokstaver «Resist». «Motstå hva da?» tenker jeg til meg selv, og som ved tankens kraft endrer bildet på skjermen seg: «Resist what? Well, for example» og så følger en hel rekke oppfordringer til hva man eventuelt kan finne på å motstå. Det oppfordres til å motstå personer som Mark Zuckerberg, Donald Trump og Gina Haspel. Det oppfordres til å motstå tortur og det oppfordres – av en gjeng som reiser verden rundt med et uvisst antall trailere, ca. 8 busser og flyr så å si daglig – til å motstå forurensning. I løpet av pausen kommer jeg i skade for å overhøre en samtale som foregår på stolraden bak meg. «… Musikken er fet bro, men jeg syns han kunne spart seg for alt det politiske…» Jeg ler litt for meg selv, og tenker at det er vel naivt å kjøpe billetter til Roger Waters og ikke forvente politiske budskap fra musikken. Jeg snur meg rundt og sier litt hånlig «Å nei! Ble du utfordret nå, stakkar?». Det skulle jeg i hvert fall ønske at jeg hadde turt å gjøre, men jeg blir sittende å brenne inne med tanken. Neste bilde på skjermen viser teksten «Resist the idea that some animals are more equal than others» og det er nå jeg begår den store tabben. Jeg begynner å tenke. Det går plutselig opp for meg at jeg er omgitt av mennesker som faktisk ikke kom hit for å oppleve kunst, men heller for å ha litt lett underholdning i bakgrunnen mens de drikker øl med gamle venner.
Før jeg rekker å samle meg er andre del av konserten i gang, og andre akt åpner med to låter fra konseptalbumet Animals. Albumet var i sin tid var inspirert av Georg Orwells Animal Farm, som den ovvennevnte parafrasen er hentet fra. Det hele ender opp i et stykke performance art, hvor Rogers og resten av bandet går kledd i dyremasker, og sauene tjener grisene. Det blir stor applaus og stormende jubel i det Waters river av seg sauemasken i protest. Uten at jeg helt skjønner hvorfor. Dette er jo brød og sirkus! Jeg kan ikke annet enn å tenke at folkene rundt meg, de som applauderer, er jo slett ikke sauene. De som har betalt dyre dommer for en to timers pause fra sin alt for gjennomsnittlige hverdag. De har greit over gjennomsnittlig inntekt og lever i stor grad et privilegert liv i verdens beste land. Det er ikke deres sak som føres her. Det slår meg at de ikke er interesserte i noen sjelelig utvikling. De er ikke her for å klatre på Diotimas stige! Hele fadesen beskrives perfekt i låten selv: «Big man, Pig man. Haha! Charade you are». Er alt dette virkelig et narrespill? Jeg kjenner angsten trenge seg på, og rundt meg ser jeg ikke annet enn grisetryner, og bikkjer som glupsk svelger det som serveres. Bassrunker-låten Money passerer meg forholdsvis ubemerket. Det eneste jeg rekker å føle er hvor provosert jeg blir over at den mest radiovennlige av alle Pink Floyds låter er den som høster mest entusiasme fra massen. Innen vi er halvveis gjennom favorittlåten Us and them har jeg klart å fremmedgjøre meg fullstendig fra resten av publikum. Stikk i strid med låtens budskap er jeg nå overbevist om at det finnes et oss og dem, eller i hvert fall et jeg og de andre. Jeg er faktisk ikke sikker på at min egen bror, som sitter ved min høyre side, er på samme lag som meg! Panikken griper meg, og jeg reiser meg fra stolen. Heldigvis fins det råd! På vei ut passerer jeg baren. Jeg klarer å klamre meg fast i en halvliter, og drikker til jeg er komfortabelt nummen. Sannelig hører jeg også at det er tid for ekstranummer. Jeg enser introen til Comfortably numb… Fett! Nervene roer seg, og jeg får gåsehud og svikt i knærne mens en av musikkhistoriens drøyeste gitarsoloer spiller oss ut.
Det jeg sitter igjen med er et vagt minne om en meget imponerende konsert. Dog skulle jeg ønske at kunst ikke trengte å være så utfordrende.