Skrevet av Emilie Kooyman
Før den moderne medisinen gjorde sitt inntog, fantes mange kreative (mer eller mindre vellykkede) løsninger for å helbrede sykdom. Å benytte ressurser i naturen, slik som planter og vekster, var blant de vanligste metodene. Utviklingen av medisinsk kunnskap – som særlig gjorde fremskritt under opplysningstiden[1] – innebar at medisinen fjernet seg stadig mer fra naturen, og heller fikk sin plass i laboratoriet. Med denne forflytningen forsvant den tette forbindelsen mellom planter og helbredelse, i tillegg til en annen kobling som gjennom historien har vært vanlig: medisin og magi. Til tross for en økende interesse for alternativ behandling[2], er det fortsatt få av oss som benytter planter for å bli kvitt influensa og vintereksem. Men slik har det ikke alltid vært.
Det er spesielt én plante som kan trekkes frem fra grenselandet mellom medisin og magi, nemlig Hyoscyamus niger, bedre kjent som bulmeurten. Dette er en plante med historie som strekker seg langt tilbake i førkristen tid, og som likevel stadig er aktuell. Bulmeurten skal ha blitt brukt av orakelet i Delfi, ble begravd med vikingenes sjamaner, og var fordømt av katolske biskoper. Frø fra planten kan overleve sovende i flere hundre år, og så plutselig spire. I dag omfavnes den av botanikere og alternative hippieband, og du kan finne planten mange steder i Oslo. La oss ta et dykk i bulmeurtens fascinerende historie, og undersøke hvordan dens rykte og ry har endret seg gjennom tidene.
Bulmeurtens virkning og historiske begynnelse
Først litt om bulmeurtens effekt på kroppen, for denne lille planten er overraskende virkningsfull. Bulmeurten inneholder mengder av sterke giftstoffer, den mest fremtredende er alkaloidet hyoscyamin,[3] som gjør at planten har sterk narkotisk effekt på nervesystemet. Inntak av bulmeurt kan føre til brekninger, svimmelhet og hjertebank, i tillegg til hallusinasjoner, forvirring, synsforstyrrelse, sløvhet og hukommelsesforstyrrelser. Hovedeffektene er vanligvis sterkest i tre til fire timer, men man kan oppleve bivirkninger i opp til tre dager etter inntak. I store mengder fører ikke bulmeurt bare til delirium, men kan også føre til koma, akutt respirasjonssvikt og død (med andre ord: Ikke prøv dette hjemme). Etter denne oppsummeringen kan man jo stille seg spørsmålet: Hvorfor har en så giftig plante som bulmeurt blitt brukt av mennesker i tusenvis av år?
Bruken av bulmeurt strekker seg langt bakover i tid, og den har hatt flere ulike funksjoner. Planten kan spores tilbake nærmere 4000 år før vår tid i Eurasia og Sør-/Sentral-Europa. Dens spredning til Skandinavia og øvrige deler av Europa tolkes av forskere som menneskedrevet,[4] da denne urten tidlig var kjent for sine effekter. Rent medisinsk har den særlig blitt brukt som bedøvelse og sovemiddel,[5] en effekt bulmeurten har i små doser. Likevel er det ikke først og fremst bedøvelse planten har vært kjent som. Bulmeurten fikk tilsynelatende tidlig en høy status i eldre religioner og kulter. Som nevnt innledningsvis har det vært spekulert i om det var stoffer fra bulmeurt orakelet i Delfi ruset seg på,[6]og ifølge Plinius den eldre (79 e.kr.) var planten kjent i Hellas som «Herba Apollinaris» på grunn av dens tilknytning og bruk i Apollon-kulten.
Også lenger nord har bulmeurten hatt en sentral rolle i medisin og magi. I senere tid er det blitt fremlagt teorier om at det var rusen fra bulmeurten som drev «berserker» til å begå ville krigshandlinger i vikingtiden. Disse vikingene var kjent for sin brutale og grenseløse krigføring, og man har lenge regnet med at de var ruset på noe vis, kanskje av fluesopp. Karsten Fatur ved Universitetet i Ljubljana fremla i 2019 en teori om at denne rusen kunne være frembrakt av bulmeurt, da flere av symptomene kunne stemme overens med den man ser i bulmeurtrus: aggresjon med etterfølgende hodepine og tåkesyn. Studien er, vel å merke, blitt kalt spekulativ, og det er flere andre mulige forklaringer på berserkene.
Det vi uansett med sikkerhet kan vite, er at bulmeurten har hatt forbindelse med riter og magi i Norden langt bakover i tid. I en vikinggrav i Danmark, ble det i 1954 funnet restene av en kvinne omringet av flere gjenstander. Graven hadde flere mystiske særegenheter som har fått arkeologer til å klø seg i hodet. Den er blant annet overraskende stor og dyp til å inneholde kun én person. I tillegg er den rike utsmykningen ikke av det mest kostbare slaget, men har blitt tolket til å ha symbolsk verdi. Blant gjenstandene i graven ble det funnet restene av en skinnpung, og i denne lå intakte bulmeurtfrø. Det er flere teorier om hvorfor hun har fått med seg disse i graven:
Det kan også være hendes «medicinskab», et forråd af frø til brug for hendes virksomhed som «healer». Eller var det hendes transcendental-middel, et redskab for hende til at bevæge sig på flere bevidsthedsniveauer, i flere verdener og i forskjellige skikkelser? I så fald kan hun have tilsat stoffet til en drik, f.eks. øl, eller hun kan have indåndet røgen under afbrænding af urten.[7]
Det anses som mest sannsynlig at kvinnen var knyttet til magisk aktivitet, basert på funnet av staver, smykker og skrin, i tillegg til disse plantene hun hadde med seg. Kanskje var kvinnen en «volve», altså en spåkvinne, ved det kongelige hoffet som lå i området. Dette var styrt av Harald Blåtann, som regnes som Danmarks første kristne konge. Det er likevel ikke utenkelig at kongen hadde en hedensk spåkone ved hoffet sitt. I senere tid har man vektlagt stadig tyngre at det er glidende overganger mellom eldre og nyere religion, og ikke et enkelt «før og etter» kristendommen. Kanskje syntes kongen det var best å ha en spåkvinne hos seg, for sikkerhets skyld. Uansett er funnet av bulmeurt i denne graven en indikasjon på plantens stilling innen magi og riter i førkristne religioner.
Det kan se ut til at bulmeurtens status tidlig i historien ikke var preget av fordømmelse, og at dette oppstår senere når planten blir tettere forbundet med det okkulte, i middelalderen. Eldre religioner var naturnære, i mye større grad enn det kristendommen er. Dette innebar ofte at hele naturen, eller deler av den, ble sett som guddommelig eller besjelet. Kanskje kan dette gi en viss forklaring på hvorfor planten var så populær i førkristen tid; bulmeurtens kraftige virkninger kan ha blitt satt i sammenheng med naturens guddommelighet. Den utbredte bruken av planten, i tillegg til den bevisste spredningen av den, tyder uansett på at veksten hadde en viss status. Ikke minst bidrar gravfunn til å styrke denne teorien. Det betyr ikke at man ikke var klar over plantens farlige virkning. Plinius den eldre skriver i en av sine naturvitenskapelige verker: «Oil of henbane is of an emollient nature, but it is bad for the nerves; taken in drink, it disturbs the brain».[8] Til tross for disse advarslene er bulmeurten ikke svartmalt på samme måte som den blir når vi beveger oss mot middelalderen.
Kristendom og heksekunst
Da kristendommen fant sitt fotfeste ble mange av de eldre religiøse tradisjonene mer uglesett, og dette gjaldt også bruk av bulmeurten. Det er rundt denne perioden planten også knyttes nærmere heksekunsten. En tekst av Burchard von Worms (950/965 – 1025)[9], en tysk-katolsk biskop og teolog, beskriver i en av sine tekster et rituale som skal ha blitt utført i tørkeperioder:
[…] they gather several girls and select a young virgin from among these to act as a kind of leader. They remove her clothes and lead the naked one to a place outside the settlement where they find hyoscyamus [bulmeurt], which is called Bilse in German. They have her pull out this plant with her little finger of her right hand and tie the uprooted plant to the little toe on the right foot using any type of cord. Then the girls, each of whom holds a rod in her hands, lead said virgin, who pulls the plant behind her, to the next river, and they then use the rods to sprinkle the virgin with river water in the hope that their magic will provide rain. Then they lead said virgin, as naked as she is, back from the river to the settlement by her hands while she places her feet down and moves them like a crab.[10]
Det er ikke vanskelig å forstå etter denne svært grundige beskrivelsen av et hekserituale: bulmeurten var ikke en populær plante i kristne kirker. I tillegg til ritualer som dette, dukker planten også opp som hovedingrediens i heksesalve, som ble smurt på kosteskaftet før heksene fløy mot Bloksberg. Dette kanskje fordi rusen fra planten kan fremkalle en fornemmelse av å sveve.[11] Vi kjenner alle til middelalderens holdninger mot heksekunst og andre typer hedensk magi. Slik kan man trekke slutningen at det ikke først og fremst var bulmeurtens helseskadelige virkninger, men dens direkte koblingen til det okkulte, som bidro til at den var uglesett.
Hva var det egentlig ved det hedenske som vekket så sterk harme? Dette er et komplekst tema med mange ulike forklaringer, men det er noen åpenbare grunner. Det å skulle innføre en ny religion er ingen enkel sak. Man er avhengige av at folk følger de nye ritualene og retningslinjene, og da sier det seg selv at alt som strider mot disse retningslinjene utgjør en trussel. Når kristendommen skulle innføres, var det mange århundrer med gammel folketro som måtte bekjempes. Dermed var det viktig å straffe alt som var hedensk, ukristelig eller gudløst. Bulmeurten inngår absolutt på denne lista.
Likevel har plantens mystikk og bruksområder fortsatt å leve videre i skyggene. Det er også verdt å nevne at selv om planten ikke var vel ansett blant kristne, så ble den ganske hyppig brukt i ølbrygging, særlig i Tyskland, der det først ble forbudt å brygge øl på bulmeurt i 1516.[12] Det er ikke like lett å spore bulmeurtens rykte videre fra middelalderen frem mot vår tid. Den dukker opp her og der, blant annet nevnes den en del hos Henrik Wergeland, da også som noe giftig og skremmende. I vår tid derimot, er holdningene endret. Sammen med en voksende aksept, og ikke minst interesse for det alternative, hedenske og før-kristne, har også bulmeurtens fanklubb begynt å vokse.
Hippieband og utrydding
Per dags dato er det først og fremst botanikere og spesielt interesserte som omfavner bulmeurten. Likevel dukker planten opp i den allmenne bevissthet med jevne mellomrom. Dagsavisen publiserte i 2018 et intervju med progrockbandet «Tusmørke», som slo et slag for Botanisk hage: «Tøyens hemmelighet er at det vokser planter her som har vært sentrale i flere hekseseremonier i middelalderen og har blitt brukt i folkemedisinen. Det er spesielt belladonna, bulmeurt, piggeple og alrune, som det knytter seg mange myter til».[13] Alle disse plantene er altså å finne i Oslo sentrum, nærmere enn det man kanskje tror, og på de underligste steder. Blant annet skal det visstnok også vokse bulmeurt ved Rikshospitalet,[14]Blinderns kjente og kjære nabo. Det er heller ikke bare progrockband som interesserer seg for den myteomspunnede planten. I 2019 presenterte Astrup Fearnley et prosjekt kalt «Sol og vår i januar», der unge samtidskunstnere og deres prosjekter ble trukket frem. Blant dem var Miriam Hansen, som stilte ut sitt verk «Since You Seldom Spoke, You Were Rarely Wrong». Verket bestod av en stor installasjon med bulmeurt, som grodde inne i utstillingen og skapte et spesielt rom for publikum å ta del i.
I tillegg til den interessen som nå vises for bulmeurtens spesielle mytiske historie, vises den også interesse på grunn av naturvern. Planten er per i dag rødlistet og kategorisert som en truet art.[15] Likevel fortsetter denne mystiske veksten å dukke opp på nye steder, som følge av dens evne til å spire fra hundre år gamle frø. En studie fra 2020 har kartlagt bulmeurtens utbredelse på Hovedøya, der planten stadig dukker opp. Det viser seg at den ofte vokser frem etter gravearbeider som foretas på øya. Blant annet dukket det opp mange eksemplarer rundt klosterruinen, året etter et restaureringsarbeid . I 2019 ble det gjort gravearbeid i forbindelse med forbedring av hovedstien på øya, og det forekom ifølge studien «den villeste bulmeurtseksplosjon man kan tenke seg. Hundretalls bladrosetter spratt opp i det forstyrrede jordlaget».[16] Basert på disse observasjonene konkluderes det med at Hovedøyas bulmeurt-frøbank må være enorm, en liten trøst når det gjelder rødliste-plasseringen. Det ser altså ikke ut til at bulmeurten vil gå helt av moten i nærmeste fremtid. Hva som blir neste bruksområde er ikke lett å si, men appolonkult, heksesalve og ølbrygging gir i alle fall et mangfoldig grunnlag for videre bruk. I mellomtiden får bulmeurten pryde øyene i Oslofjorden. Jeg skal ikke komme med oppfordringen «løp og plukk», men det kan i alle fall anbefales en ekspedisjon til Hovedøya i sommer, bare for å titte litt.
[1] Store medisinske leksikon, «Medisinsk historie», av Svein Atle Skålevåg, 21.03.23. https://sml.snl.no/medisinsk_historie
[2] Sundar, «Forskningen innen alternativ medisin må styrkes». https://tidsskriftet.no/2002/04/aktuelt/forskningen-innen-alternativ-medisin-ma-styrkes
[3] Store norske leksikon, s.v «Bulmeurt», 21.03.23.https://snl.no/bulmeurt
[4] Bjureke, K. & Thevik, «Bulmeurt-bonanza».
[5] Schjølberg, «Rasende vikingkrigere kan ha vært i urte-rus.» Forskning.no. 21.03.23. https://forskning.no/alkohol-og-narkotika-historie-planteverden/rasende-vikingkrigere-kan-ha-vaert-i-urte-rus/1568019
[6] Naturhistorisk Museum, «Bulmeurt – mørkemaktenes plante». 21.03.23
[7] Karg, S & Mannering, Ulla. «Kong Haralds vølve». Nationalmuseets Arbejdsmark 2009, 215-232.
[8] Plinius den eldre, «The Natural History». Kap. 49
[9] Metzne. The Well of Remembrance (Boulder: Shambhala, 2001.)
[10] Ibid.
[11] Karg, S & Mannering, Ulla. «Kong Haralds vølve». Nationalmuseets Arbejdsmark 2009, 227.
[12] Wikipedia, «Hyoscyamus niger».
[13] Hollum, «Hallusinogene planter, en levende Ekebergkonge og skumle skiturer».
[14] Ibid.
[15] Naturhistorisk Museum, «Bulmeurt – mørkemaktenes plante». 21.03.23
[16] Bjureke, K. & Thevik, «Bulmeurt-bonanza».