Skrevet av Hanna Eidal
Gjentatte ganger i historien har vi eksempler på at en enkeltperson selv velger utenforskap, men med variasjon i både årsak og formål. Du har kanskje følt på det selv? En trang til å forsvinne og forlate sivilisasjonen. Til å være en helt annen. Du har kanskje romantisert et annet sted eller en annen tilværelse. Hatt et håp om at denne flukten kan løse et problem og føre deg til sannheten. Kanskje til og med utvide din bevissthet? Denne søkenen kan handle om selvoppofrelse, om selvdisiplin, eller om selvrealisering. Kanskje det til og med kan handle om noe uten prefikset “selv”? I romanen jeg skal ta for meg, Ikaros – ung mann i Sahara av Axel Jensen fra 1957, er selvet det tematiske bakteppet, mens handlingen er et selvvalgt utenforskap. Hovedpersonen står midt oppe i en trang til selvrealisering. Eller, det vil si han steker, under den farlige og mektige ørkensola i Sahara. Hit har denne mannen i 20-årene reist, med sparepenger og en sterk søken i sekken, til Algerie i håp om å komme fram til en eller annen sannhet. Og for å skrive videre på boka si. Med askesen som inspirerende ideal og etterkrigstidens generasjonsskifte som kontekst, blir spørsmålet om hans valgte utenforskap er hensiktsmessig for det han søker? For hva legger han i begrepet om selvrealisering? Hvilke aspekter ved samtidens trang til (den moderne, nærmest evinnelige, klisjeen det har blitt) å finne seg selv er det Jensen behandler?
Boka Ikaros er skrevet med rammefortelling der hovedpersonen, som ikke har noe navn i boka, skriver en selvbiografisk dannelsesroman som bærer preg av reiseskildring-sjangeren, om et vinterhalvår han tilbragte i Sahara for fem år siden. Han har reist til Algerie, og etter et opphold i hovedstaden Alger reiser han videre ut i ørkenen til Tamanrasset ved hoggarfjellene. Hans bekjente i Alger har fortalt om eneboeren Nerval som lever der, med en nomadefamilie av tuaregene, en muslimsk folkegruppe, som eneste nabo. Nerval lever på en halv liter geitemelk hver dag som han får av tuaregene og bruker dagene på å meditere for å finne nøkkelen til livet og sannheten. Nettopp denne impulsen er det hovedpersonen lengter etter. Etter en mengde komplikasjoner, nevneverdige nær døden -, nær voldtekt – og nær svindel-opplevelser, kommer han omsider fram til Thaza. Det er her han skal slå seg ned, prøve å finne roen, komme i kontakt med noe grunnleggende, observere Nerval, og ikke minst, skrive bok. Han begynner å bygge en steinhytte som skal beskytte ham mot ørkenslangene og heten. Han bor der en stund, før eventyret ender på drastisk, men naturlig vis. Tuaregene har ikke hell med matdyrkningen og forlater plassen. Samtidig kommer en annen mann til samme sted på leting etter sølv, og når vedkommende ender opp på dødens rand i møte med været og ørkendyrenes harde realitet, blir det en grunn til å reise tilbake til Alger. Dette skjer like etter at hovedpersonen selv havner nær døden når han en dag ikke rekker tilbake til steinhytten før ørkensola blir drepende og gribbene og slangene truende. Motivasjonen renner ut og omsider reiser han tilbake til Norge. Både litt skuffet og litt klokere.
Jensen henter to ting fra den greske myten om Ikaros: tittelen på boka og en symbolikk som illustrerer hovedpersonens søken. Myten er gjengitt i den romerske poeten Ovids Metamorfoser. Den handler om (den legendariske) arkitekten Daidalos og sønnen Ikaros som er blitt låst inne av Kong Minos i en labyrint Daidalos selv har konstruert. Den ble bestilt for å holde monsteret Minotauros, kongens sønn, som er halvt menneske/halvt okse, innelåst. Når Daidalos, med hjelp fra sønnen, har bygget ferdig labyrinten, fanger kongen dem inne i labyrinten for å forsikre seg om at ingen skal klare å finne veien ut. Arkitekten tar flukten i egne hender og lager vinger til seg selv og Ikaros som han fester ved hjelp av voks. Rett før de skal fly ut sier Daidalos til sønnen: «Fly du nu midt mellom himmel og hav, for er flukten for lav vil væten av bølgene tynge hver ving, men flyr du for høyt kan solilden svi dine vinger (…)».[1] Men Ikaros, revet med av gleden og «lokket av himmelens hvelving», flyr for nær solen så voksen smelter og faller ned og blir «slukt av blånende bølger».[2]
Myten illustrerer hva hovedpersonen ønsker å oppnå når han reiser til sola med håp om å finne veien ut av selvrealiseringens labyrint. Det er et bevisst valg om å utsette seg selv for en fare. Å la seg bli revet med av reisen og strekke seg til ytterpunktet for å finne noe av verdi. Han vet jo hvordan det går med Ikaros i myten, men likevel er det det han ønsker å gjøre. Dette peker, og ikke for siste gang, på en selvbevissthet rundt søken mot selvrealisering hos protagonisten. Ikke bare fordi han forlater sine behagelige omgivelser for å utvikle seg, men fordi han vet at det finnes en tryggere måte å leve på. Han ønsker å bli revet med, selv om han risikerer å ramle ned. Et slags selvkonstruert frampek i sin egen reise. Det tyder på om en rastløshet i den tilværelsen han har vokst opp i. Han forteller at han har utdanning, «En skrøpelig engelskartium som ikke gjorde meg særlig klokere.»[3] Reisen blir en slags bildung i etterkrigstidens drakt som henger sammen med et forsøk på å skrive en dannelsesroman basert på egen lærdom. Bildung-begrepet stammer fra tysk universitetskultur fra 1700-/1800-tallet, der utdanningen ikke bare skulle handle om å tilegne seg kunnskap, men også om personlig utvikling, mer presist om å bli dannet. Protagonisten er ikke fornøyd med mulighetene for dannelse han har funnet i sin egen tilværelse, men vitner heller om en eventyrlyst og en trang til å utforske verden. For moderne dannelse, hva er egentlig det?
Det kan virke som at han prøver å ta saken i egne hender, eller vinger. Boka kan leses som en reaksjon på vestens samtidighet. Axel Jensen, født i 1932, foretok selv en lignende reise på begynnelsen av 50-tallet. Han var drevet av en rastløshet og et ønske om å leve og utforske verden for å skrive bøker. Det var en drøm om å bli kunstner som drev ham. Hovedpersonen i boka har likhetstrekk med forfatteren, de hadde begge med seg manuskript i bagasjen. Lengsel etter innsikt og realisering kan jo på mange måter henge sammen med romanskrivingen. Å oppdage og oppleve noe stort for å kunne lage noe betydningsfullt og nevneverdig. Eller er det dramatikken han lengter etter, som botemiddel mot kjedsomhet hos en eventyrlysten ung mann? Uansett grunn handler det om generasjonsopprør og den verden som sto igjen etter de to verdenskrigene. Både Jensen og hovedpersonen er barn under andre verdenskrig, med foreldre som trolig følte på usikkerhet rundt velstand og grunnleggende behov. Jensens far ønsket at sønnen skulle ta over pølsefabrikken, men det passet ikke Axels ambisjoner. Det var en utbredt materialisme blant voksne på 50-tallet som utløste en reaksjon i den yngre generasjon. De mente verdisynet til de eldre var tilsløret av masseproduserte skylapper og at de gikk gjennom livet uten å sette spørsmålstegn ved tilværelsen. Kritikerne er den generasjonen som ble hippier og opptatt av fri kjærlighet i etterkrigstidens og den industrielle kapitalismens verden. De hadde en tryggere økonomisk oppvekst enn sine foreldre, og behovet som oppsto var for mange å finne noe større enn seg selv. (Hva nå enn det betyr, de hadde i alle fall et håp om at det finnes noe større.) For noen betydde det en felles kamp mot USAs rolle i Vietnamkrigen, for andre en søken mot noe spirituelt og åndelig. Sistnevnte gjelder nok bokas hovedperson. I en sekularisert verden preget av urolighet og vissheten om at menneskeheten var kapabel til å påføre hverandre så grusomme handlinger,blir det et forsøk på å håndtere meningsløshet og mangel på sisteinnstans.
Det er dette han leter etter i ørkenen og han lurer på om meningen kan finnes i metoden til Nerval. «Jeg spurte Nerval om han hadde følt det slik, at universet er en steinrøys og at alle våre rop er rop i et tomt rom. (det hadde han).»[4] Eneboeren Nerval hadde opplevd krigen på nært hold og sittet i konsentrasjonsleir. Gjennom dette blir han bildet på de menneskene som søker utenforskap fordi de ikke orker tanken på å være en del av samfunnet lenger. Han har omfavnet et asketisk liv og sitter mediterende på en stein hele dagen og søker etter det han kaller Lyset. Han har en tilnærming som baserer seg på at et kontemplerende liv i utenforskap vil gi ham oppvåkning. Den har fellestrekk med østlige tradisjoner, med en selvoppofrende, kontemplativ tilstedeværelse, og en søken som minner om etterstrebelse mot Nirvana. Døden beskriver han «som en dyp brønn, (…) — Men Lyset kan bli så stort at det fyller hele mørket, og da vil du se at også brønnen er illusjon.»[5] Han tror at om han finner Lyset vil han kunne leve evig. Nerval snakker om “Lyset” som en «permanent tilstand av bevissthet, et høyere nivå av menneskelig liv. Gjennom disiplin og lidelse kunne han hensette seg i en slik rus der all form og alle tanker fordampet i et hav av strålende lys.»[6] Nerval har en annen virkelighetsforståelse, og hovedpersonen forsøker også å hengi seg til denne meditative søken. Men forsøket hans blir ikke nødvendigvis en askeselignende fromhet, og han gir seg hen til fristelsene, og har, dog med en dose selvforakt, dypsindig seksuelt samvær med kona til tuareghøvdingen når han er bortreist. Samtidig jobber han hardt med å bygge sin hytte av stein, og i møte med svermer av mus og lyden av giftslanger jobber han med sin frykt og grunnleggende fluktinstinkter. Tilnærmingen hans til ubehaget henger også her sammen med myten.
Med den greske mytologi på sin side blir man uvilkårlig optimistisk. Man får så mange vakre innfall. Her er jeg, Ikaros, som søker sin kloke far Dædalos i labyrintens indre. Jeg ruller meg sammen i ullteppet og suger inn den bedøvende dunsten av eselpiss. Pistolen ligger på trestammen og venter at dyret skal dukke frem av ødemarken.[7]
Han ofrer med iherdighet en behagelig tilværelse og utsetter seg for fysiske strebener og livstruende situasjoner. Simultant som han jobber med å tåle frykten omfavner han også lidelsen, og dette arbeidet blir en form for motvekt til meningsløsheten. Myten om Ikaros er også med på å gi reisen et romantisk preg. Å ha en visuell og episk fortelling som kan speile hans indre drømmer blir et beskyttende lag mot realiteten, og narrativet gjør det mindre skummelt for ham å følge drømmen ut i den store verden. (Kanskje ikke så dumt egentlig, å la fantasien gi deg litt mot og motivasjon?)
En av scenene i boka er en samtale, nesten krangel, mellom ham og Nerval som utforsker ulikhetene i deres tilnærming. Nerval, som vanligvis er av få ord, utbryter: «Men du innser kanskje at livet ikke er en selskapslek for professorspirer.»[8] Gjennom dette skaper boka en bevissthet rundt den potensielt mer enfoldige, og priviligerte søken fra samtidens ungdom. Følgende sitat nyanserer ytterligere selvrealiseringens uunnværlige selvopptatthet. «Og på sin vandring gjennom menneskeslammet, kom man atter ut i ørkenen for å rense sin sjel og pirre sine sanser. Og atter var det en oase og en dikter. Atter var det speil for Narcissos.»[9] For den gamle mytens budskap er også en advarsel mot overmot og hybris. I myten skriver Ovid at om Daidalos og Ikaros kunne «fly gjennom luften, var de av gudenes ætt.»[10] Det skal egentlig ikke være mulig om å fly hvis du er menneske, og budskapet bak Ikaros’ død er at man ikke skal prøve å gjøre mer enn man klarer. Dette er en intensjonell bruk av myten fra Jensens side, i selvransakelsen ligger det en fare for å bli selvopptatt og virkelighetsfjern. Mot slutten av boka sier hovedpersonen med en litt sliten selvinnsikt: «Århundrets største banalitet, å finne seg selv. Å jage sin egen skygge. Å flå skallene av sjelens løk til en satt igjen med tårer i øynene og et tomrom mellom hendene.»[11] Dette betyr ikke at han konkluderer med at foreldregenerasjonens og sivilisasjonens konvensjoner er den rette vei.
Hovedpersonen finner egentlig aldri den fullstendige ensomheten, men lever i et utenforskap kombinert med en relasjon til Nerval og nomadefolket tuaregene. Til gjengjeld utvikler han seg i møte med nomadenes kultur. De lever utenfor samfunnet, med skikker og tradisjoner de følger tett. Det ligger koder i tradisjonene, andre koder enn i hjemlandet Norge og dette ser ut til å tilfredsstille et behov for å komme vekk seg fra gamle normer og konvensjoner. Han har en lengsel og intuitiv følelse av å kombinere behovet for å søke etter en sisteinnstans, forsøket på å finne seg selv og møtet med andre. I kontrast til dette ligger det en fornemmelse av at det ikke finnes en mening utover det å være menneskelig. Han kritiserer Nervals metode som en flukt heller enn en søken: «Dessuten har han fått all selverkjennelse på bekostning av sin menneskelighet. Så er han jo like langt.»[12]
Hovedpersonen bruker lang tid på å bestemme seg for hva han synes om utenforskap som premiss for selvrealisering. (Denne ubesluttsomheten er forsåvidt et sunt uttrykk for at han tar til seg impulser.) Når han snakker med Nerval er han uenig med ham. Senere når han snakker med en lege tar han seg selv i å bruke Nervals formuleringer, men observerer at «ordene lå som kunstig søtstoff på tungen.»[13] Nerval anser ikke det menneskelige fellesskapet som noe positivt, men for hovedpersonen blir det viktigere og viktigere. Den nevnte krangelen handler om hva menneskene kan gi hverandre, og Nerval sier: «Du er akkurat som alle andre du. Du klager over menneskeheten men selv lever du bare i en liten avkrok av deg selv. Du begriper ikke at det eneste du kan gjøre for at verden skal bli bedre er å slutte å agere klovn.»[14] Han mener at ingen kan gjøre noe for menneskeheten, og at man heller bare burde konsentrere seg om seg selv. Ikke fordi det kan føre til at mennesker kan sameksistere bedre, men fordi han har gitt opp håpet om at menneskeheten er grunnleggende god. Protagonisten, på den andre siden, endrer gradvis mening mot at selvutviklingen han søker handler mer om fellesskap enn om et komplett utenforskap. Han står fast ved at det er viktig å jobbe med seg selv, og at det er noe som må gjøres alene, men det betyr ikke nødvendigvis at det må skje i et utenforskap.
Hovedpersonen står med en fot i hver elv, og føler seg dratt mellom den selvoppofrende søken og et fellesskapsbehov. Felles for de to er dog en meningsløshet og en lengsel etter noe større. Han spør seg selv, litt fortvilet og litt håpefull, «men hvorfor kan man ikke finne det samme lys nede på jorden? I fellesskap med dyr og mennesker? Ja nettopp med menneskene!»[15] Han ser kanskje ikke lyset, men han finner et håp om at lyset kan finnes nede på bakken. Uansett hva denne boka kan fortelle oss om selvrealiseringstradisjonen og dannelsesreiser, vil jeg avslutte med dette:
Ikaros var eventyrer, og for eventyreren gis det bare én fatal synd: Ikke våge. Han må selv gå inn i labyrinten, ånde inn dens bedøvende gasser, siden finne ut i lyset igjen. Alle har vi en labyrint og et fabelvesen på bunnen av oss selv, alle må vi utfordre oss selv for å finne oss selv.[16]
[1] Ovid, Metamorfoser, VIII, 183-235: Dædalus og Icarus.Oversatt av Trond Svånå. I: Dikt fra antikken til vår tid, redigert av Jon Haaberg og Hans H. Skei. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1994, s. 52
[2] Ibid., s. 51
[3] Jensen, Axel. Ikaros – ung mann i Sahara. Oslo: J. W. Cappelens forlag AS, 1957 (1986), s. 20
[4] Ibid., s. 134
[5] Ibid., s. 163
[6] Ibdi., s. 137
[7] Ibid., s. 119
[8] Ibid., s. 162
[9] Ibid., s. 170
[10] Ibid., s. 52
[11] Ibid., s. 176
[12] Ibid., s. 178
[13] Ibid., s. 178
[14] Ibid., s. 152
[15] Ibid., s. 185-186
[16] Ibid., s. 118