Den 10. november 2018 står vi på Den røde plass og fryser. Den vanligvis veldig lange køen til Leninmausoleet er relativt kort, sannsynligvis fordi ingen turister drar til Moskva i november når temperaturen holder seg på et sted mellom -10 og -15 grader. Det er for øvrig akkurat dette vi står og tjatrer i vei om på norsk mens vi venter. En dame bak oss i køen henvender seg til følget sitt for å prøve å finne ut av hva for et språk vi snakker og hvor vi er fra. «My iz Norvegii», sier vi og får bare bittelitt dårlig samvittighet for å ha overhørt samtalen og satt henne i forlegenhet. Nei da, ingen fare, he he. Jo, nei vi er studenter, da. Mhm, flott. Ja, veldig spennende, men kaldt, he he. Køen begynner heldigvis å bevege på seg og vi slipper inn bak gjerdet. Før vi kommer fram til selve mausoleet blir vi slusa gjennom en hage med minnesmerker som ligger langs en av Kremls yttermurer. På muren henger plaketter med navn på de store sovjetiske heltene, hvis aske er murt inn i veggen. Vi tar oss tid til å se på noen av navnene, jeg legger merke til krigshelten Georgij Zjukov, før vi haster videre til den mørke, firkantede strukturen i midten. Den nåværende bygninga er tredje versjon av designet til arkitekten Aleksej Sjtjusev. De to første var av tre, mens den siste, som sto ferdig i 1930, er laga av stein fra forskjellige deler av Sovjetunionen. Innsida er marmor, mens porfyr, rød granitt og svart labradoritt danner den slående fasaden.¹

Når vi omsider kommer inn i det dunkle kammeret, kun lyst opp av den enslige glassmonteren i midten, tror jeg at jeg skjønner hvorfor de sovjetiske myndighetene mente det var nødvendig å balsamere liket av partisekretæren.

Skikken «lying in state», som innebærer at liket av et statsoverhode ligger en stund ubegravet og vist fram på et offentlig sted, slik at folket kan sørge og vise respekt, er en vanlig tradisjon i mange samfunn og blei introdusert i Russland av Peter den store.² I boka Lenin lives! skriver Nina Tumarkin om denne skikken:

This was a moment of greatest intimacy between tsar and people; the lowliest peasant could gaze upon the little father and kiss his hand. At that one instant the living peasant was more powerful than the dead ruler.³

Her finner vi kanskje noe av grunnen til at det blei bestemt at Lenin skulle balsameres i første omgang; Russland, for ikke å snakke om Sovjetunionen, er et stort land. Det er mange folk og store avstander, så hvis alle skulle rekke å se ham, var det helt nødvendig å foreta en form for konservering. Tumarkin skriver at det ikke finnes noen skikkelige bevis på hvordan den såkalte «begravelseskommisjonen» kom fram til akkurat denne avgjørelsen, men den offisielle forklaringa er at det var en respons på «[…] thousands of letters and telegrams from the public, expressing the wish to be able to see their deceased leader»⁴. Videre skriver hun at spørsmålet om hva som skulle gjøres med liket var gjenstand for diskusjon i politbyrået allerede før Lenin døde, da det var tydelig at helsa blei verre. Det var to sider av debatten: den ene insisterte på at Lenin måtte begraves på «russisk vis». Han måtte ha en storslått begravelse og kunne absolutt ikke kremeres, men heller burde balsameres slik at alle gradvis kunne bli vant med tanken at han faktisk var død. Den andre sida var forferda over dette, spesielt balsameringa. Dette ville være å oppføre seg akkurat som den ortodokse kirka, med sine relikvier og helgendyrkelse, som representerte alt kommunistpartiet og Lenin var imot.⁵ Vel, vi veit jo hvilken side som vant, og kanskje stemmer det at historien gjentar seg, i alle fall noen ganger, fordi vinnersida var leda av Josef Vissarionovitsj Stalin og den andre av Lev Davidovitsj Trotskij.

Så da blei han altså balsamert og i boka Tombs of the Great Leaders skriver Gwendolyn Leick om hvordan Lenins mausoleum blei brukt som forbilde for gravlegging av ledere i andre kommunistiske land.⁶ Hun peker på ironien:

It is one of the great ironies of history that the acknowledged leader of the October Revolution (1917), which swept away so much of the old Russia and its medieval superstitions, should end up preserved and contained in a glass casket, just like the old priests I saw as a child, or a long dead saint.⁷

Både Leick og Tumarkin fremhever det religiøse ved behandlinga av Lenins lik og sammenligner det med slik man tradisjonelt hadde behandla helgenrelikvier.⁸ Tanken er at selve den fysiske kroppen til den avdøde helgenen har noe hellig og uforgjengelig ved seg. Flere sovjetiske aviser skreiv samme året Lenin døde om hvordan grava hans kom til å bli et pilegrimsmål for mennesker over hele verden.⁹ Og, folk kom også: «Within the first six weeks after the funeral on 27 January, some 100,000 people braved temperatures of minus 30 degrees centigrade (86 degrees Fahrenheit) [sic] to pay their last respects to ‘Comrade Lenin’».¹⁰

Jeg skjønner hvordan de hadde det. Det er vanskelig å beskrive akkurat hvordan det føltes å legge øynene på den faktisk fysiske kroppen til Vladimir Ilitsj Uljanov, og jeg er ikke engang så venstreorientert! Historiske personer har en tendens til å miste noe av sin menneskelighet i ettertidas oppfatning av dem. De slutter å være mennesker og blir heller en slags drivende kraft, like urørlige og abstrakte som endringer i sosio-økonomiske forhold, folkevandringer og alt annet vi ofte setter under overskrifta «historiske drivkrefter». Men der lå han altså da, daud som ei sviske og kanskje strengt tatt mer formaldehyd og glyserin¹¹ enn kjøtt og blod i disse dager, men utvilsomt ekte og håndfast.

I 2018 blei det foreslått av Vladimir Petrov, som var medlem av det lovgivende organet i St. Petersburgregionen, at liket skulle gravlegges og erstattes med en replika i gummi eller voks. Sergej Malinkovitsj, partisekretæren i «Russlands kommunister» (som ikke må forveksles med det mer populære partiet Den russiske føderasjons kommunistparti (KPRF)), argumenterte for at dette ville være lovstridig jf. Russlands lover om støting av religiøses følelser. «If you count supporters of Marxism-Leninism as the followers of an ideology, then of course [Petrov] insulted them all […] He clearly wants to insult and humiliate Communists in public», uttalte Malinkovitsj til den russiske nettavisa MBKh.¹² Det har allerede vært sagt nok her om de religiøse overtonene, så jeg lar dette stå uten videre kommentar.

Man kan diskutere om det kanskje er som seg hør og bør å la den mannen få hvile, 100 år etter sin død. En voksfigur hadde nok sett minst like ekte ut også, men jeg veit også at så lenge jeg hadde visst at det var en voksfigur så hadde det ikke vært det samme. Akkurat som at det er noe ved selve kroppen til helgenene. For å ta et litt selvbevisst blikk på det; idéhistoriefaget har naturligvis mest fokus på tekster, idéer, ikke sant? Så i blant kan det være fint å ta innover seg de materielle realitetene. Lenin var ikke bare bøker, pamfletter, brev, transkripsjoner av taler og løsrevne sitater; han var en fyr, og nå ligger han der foran meg, under grelt lys og glass som et annet rekesmørbrød i kantina.

Jeg får ikke lang tid til å kontemplere der inne. Vi går i kø i en slags halvsirkel rundt monteren og man får hverken lov til å ta bilder eller stoppe. På grunn av den relativt spede folkemengden, forbarmer de få vaktene seg over oss og lar oss stå stille og se skikkelig, men så må vi ut igjen på den andre sida. På utsida møtes vi av en ny rekke plaketter. Jeg tar opp telefonen for å filme og zoomer inn når jeg endelig får øye på det navnet jeg hadde sett etter. Jurij Gagarin, det første mennesket i verdensrommet. Piloten som hadde lagt ut på tidenes reise og kommet helskinna tilbake igjen, for så å dø i en helt vanlig flyulykke sju år seinere. En skjebnens ironi der også.

Jeg lar blikket gli videre bort til Vasilijkatedralen, som står noen hundre meter borte på andre sida av Den røde plass. Det er flankert på høyre side av Kreml og på venstre side av GUM, det mest kjente, og mest boujie, kjøpesenteret i Russland. Det blei bygd på slutten av 1800-tallet som et handelshus før det blei et statseid varemagasin under Sovjetunionen. Nå kan du kjøpe Cartier-diamanter der, og svart kaviar fra butikker med levende belugastør i vinduene. Litt ironisk det også kanskje.