Skrevet av Andreas Solheim
Roma har nærmest til alle tider blitt ansett som et utopisk sted. Det ser vi i antikke tekster, i renessansekunst og i dagens populærkultur. Det finnes likevel tydelige unntak, og ikke bare de selvsagte, som Mussolinis fascistiske styre. Også 1300-tallets Roma ble beskrevet som alt annet enn utopisk. Dante Alighieri beskriver Roma i Den guddommelige komedie, purgatoriet canto 6, slik:
Kom, hør dit Roma klage som en enke.
Og råbe dag og nat, forladt og ene:
«Hvorfor min Cæsar, er du ikke hos meg[1]
Det var dette utsagnet Dante kom med da boken ble ferdigstilt i 1320, og året etter døde han, uvitende om hvilke smerter som skulle fortsette å komme Romas vei. Det er dette Roma jeg skal vise dere. Et Roma som er forlatt, som en gang stod så pen i all sin prakt, men som nå er en ensom enke. Denne enkemetaforen skal jeg komme nærmere tilbake til senere i teksten, ettersom den står sentralt i de skildringene vi har av Roma på denne tiden. Jeg skriver denne teksten mens jeg vandrer rundt i Romas gater, og ikke minst i dens fortid. Jeg er her i Roma dette skrivende semesteret mens jeg tar noen emner ved Det Norske Instituttet, hvor emnene handler om nettopp Roma. Jeg skal ta dere med på en del av denne vandringen jeg gjør her disse månedene, en vandring tilbake i tid til et mye tristere Roma, sett gjennom noen dystre 1300-talls-øyne. Nærmere bestemt Dantes, Anonimo Romanos og ikke minst Birgitta den hellige (1303-1373) sine: øynene til Kristi brud. Jeg skal gi dere et innblikk i både det fysiske og det metaforiske kaoset som fant sted i Roma på 1300-tallet. Et Roma i ekstrem politisk ustabilitet, men også et Roma preget av vold og kriminalitet.
På 1300-tallet var Roma sin storhetstid tydelig forbi. Byen, som på det meste var estimert å inneha rundt 1,5 millioner innbyggere, hadde hatt en drastisk nedgang siden den gang og hadde på dette tidspunktet så lite som 18 000 til 30 000 innbyggere. Den var blitt en by som nærmest badet i ruinene av sine forfedre. Det som en gang var Romas hjerte, Forum Romanum, hvor det yret av liv og senatet holdt sine møter og triumfer ble feiret, var nå ikke annet enn en beitemark, hvor dyr og gjetere vandret rundt i restene av sine forfedres storhet.[2] Roma var dog ikke det eneste stedet som hadde det vanskelig i denne perioden.
Hele Italia var offer for en politisk strid som allerede da hadde foregått i flere tiår. Det var et politisk kaos som strakte seg gjennom hele Italia. De forskjellige bystatene var i stadig konflikt og krig med hverandre, og det ble tydelig at Italia var en del av den europeiske storpolitikken. Nord-Italia stod i stor grad sammen med den tysk-romerske keiseren; paven var fyrste over Sentral-Italia; Napoli var styrt av det franske kongehuset; Sicilia var under kontrollen til den spanske Aragon-slekten, og de var relativt maktsyke alle sammen. Her kan en virkelig ikke snakke om noe særlig samlingspolitikk. Men det var også personlige konflikter innenfor bymurene hvor forskjellige adelsfamilier stod i blodige strider med hverandre, slik som familiene Montecchi og Cappelletti, senere Montague og Capulet fra Shakespeares Romeo og Julie.[3] Italias situasjon på denne tiden kan egentlig ikke beskrives med så mange andre ord enn kaotisk, men tidenes største poet får det jo selvfølgelig til. For også her gir Dante oss en ganske illustrerende skildring av hvordan tilstanden i Italia faktisk var på denne tiden.
Du trælbundne Italien, smertens herberg,
du førerløse skib for vind og vove,
et horehus, og ikke landets dronning!
Dér var blot navnet på hans kære hjemstavn
tilstrækkeligt – og denne ædle sjæl var
parat til at tage kærligt mod sin landsmand.
Men du? Hvor hersker fred blandt dine sønner?
Og de som samme mur og samme voldgrav
beskytter: hvor de snapper ad hinanden!
Led vidt og bredt, elendige, langs havet
og dine kyster; vend så blikket indad,
og se om fred er nogetsteds at finde.[4]
Her gjør Dante det ganske klart at Italia ikke lenger er et paradis, men nærmere en slagmark, eller i hans egne ord, «et horehus». Italia er rett og slett blitt et utrygt sted for mange. Mye av denne konflikten sentrerer seg også rundt Roma, og gjør at Roma er, i hvert fall for noen, et direkte farlig sted. Det er i hvert fall utrygt om en sitter på makt som noen andre vil ha, og det er absolutt tilfellet når det kommer til pavene på 1300-tallet. I 1305 blir den franske erkebiskopen av Bourdeaux, Bertrand de Got, valgt til pave. Han tar navnet Clemens V, som han er bedre kjent som, men nekter å slå seg ned i Roma. I stedet flytter han hele pavesetet til Avignon i Provence i 1309, betraktelig nærmere det franske kongehuset.[5]
Romas egen erkebiskop har forlatt dem. Det som skal være Guds stedfortreder her på jorden, Vicarius Christi, er ikke lenger blant dem. Det er dette som gjør Roma til en enke, hennes ektemann, paven, har dratt fra henne. Som om det ikke var ille nok for Roma allerede, skulle det nå bli betraktelig verre i fravær av ham. Roma hadde nå også mistet sin største inntektskilde som på denne tiden var paven og hans hoff, og særlig alle de reisende som kom for å møte ham. Interessen for Roma forsvant i stor grad sammen med paven. Det bodde også såpass få folk i byen at de kunne leve av de ressursene som kom fra Roma selv. Det å drive import og handel var dermed ikke noe poeng. Det yrende livet Roma en gang hadde, var nå forsvunnet. Roma havner rett og slett i økonomisk uføre.[6]
Det at paven ikke lenger holder til i Roma, gjør også at Roma mister mye av sin beskyttelse, og det tar ikke lange tiden før det blir utnyttet. En tysk keiser med navn Ludvig av Bayern marsjerer i 1328 inn i Roma og lar seg der krone til keiser av det tysk-romerske riket. Dette var til stor forargelsen for paven, men det var ikke så mye han kunne gjøre med det fra Avignon, utenom at han lyste ham i bann. Keiser Ludvig av Bayern ble ikke lenge i Roma. Han forlot byen ganske kjapt og lot romerne stå på egne bein.[7] Det gikk ikke så bra denne gangen heller og Romas forfall fortsatte.
Roma hadde vært sterkt rammet av malaria og andre sykdommer, og var nok en gang blitt rammet av flere kraftige jordskjelv. Romerne ble bare fattigere og fattigere, og de ble også mer og mer villige til å ty til vold og brutalitet for å berge seg selv. Vi har et verk fra midten av 1300-tallet som beskriver dette brutale Roma av en person kalt Anonimo Romano, som rett og slett bare betyr anonym romer, siden ingen egentlig vet hvem han, eller hun, er. Han skildrer Roma slik:
Meanwhile the city of Rome was in agony. It had no rulers; men fought every day; robbers were everywhere; nuns were insulted; there was no refuge; little girls were assaulted and led away to dishonor; wives were taken from their husbands in the very beds; farmhands going out to work were robbed, and where? In the very gates of Rome; pilgrims, who had come to the holy churches for the good of their souls, were not protected, but were murdered and robbed; even the priests were criminals. Everywhere lust, everywhere evil, no justice, no law; there was no longer any escape; everyone was dying; the man who was strongest with the sword was most in the right. A person’s only hope was to defend himself with the help of his relatives and friends; every day groups of armed men were formed.[8]
Anonimo Romano gir oss her en ganske brutal skildring av hvordan Roma var på denne tiden. Denne skildringen er antagelig litt overdrevet, særlig med tanke på at det nok fantes et ekstra motiv bak dette verket, nemlig å skape sympati for et opprør som fant sted i 1347. Selv om beskrivelsen kan virke litt vel dramatisk, har vi flere andre skildringer som gir oss et lignende bilde. Så skildringen skal absolutt ikke forkastes. Dette opprøret, som Anonimo Romano skal gi oss sympati for, er sentralt for å forstå nettopp hvor komplisert den politiske situasjonen i Roma var på midten av 1300-tallet. Men, før jeg kommer nærmere inn på selve opprøret må jeg gå inn på enkemetaforen som vi så hos Dante, fordi den blir helt sentral i den politiske retorikken rundt dette opprøret.[9] Den politiske retorikken i Europa i høy- og senmiddelalderen er forsåvidt noe en kunne skrevet en helt egen tekst om, men det blir ikke i dette Molo-nummeret.
Enken er ikke noe nytt bilde på en by når det brukes om Roma på 1300-tallet, for metaforen fantes lenge før det. Enkemotivet dukker aller først opp på denne måten i Bibelens Klagesanger, der det er Jerusalem selv som portretteres som en enke, etter at dens templer er stormet av fiender:
Ensom sitter hun,
den folkerike byen.
Hun er blitt enke,
den store blant folkene.
Dronningen blant landene
er blitt slave.[10]
Med dette er enkemotivet dypt religiøst festet, og det vet Romas politiske aktører å bruke for alt det er verdt. Når Roma nå portretteres som en enke, vil den også settes i sammenheng med Jerusalem. På den måten opphøyes Roma og blir helliggjort, og byen blir fremstilt slik som så mange ganger før, som et nytt Jerusalem. Som sagt er dette enkemotivet helt sentralt i opprøret i 1347, og blir brukt flittig av dens tilhengere.
Dette opprøret finner sted bare to år før Birgitta den hellige ankommer Roma og fungerer som et bakteppet for det politiske klimaet som møter henne. Den viktigste figuren i dette opprøret er en mann ved navn Cola di Rienzo (1313- 1354). Han ledet en delegasjon til Avignon som skulle overtale paven til å komme tilbake til Roma. Han mislyktes, men kom i stedet tilbake til Roma som pavens protesjé 1344. Men Cola hadde egne planer om hvordan han selv kunne overta makten i Roma. Han bestilte flere enorme veggmalerier for å vinne sympati og som skulle tale hans sak. Et av dem blir beskrevet slik:
Det flere meter høye bildet fremstilte et skip, uten ror og seil, midt i et stormende hav med voldsomme bølger. Skipet var i ferd med å synke, og midt i skipet satt en enke, kledd i svart opprevet kjole og med bustete hår – åpenbart en enke i fortvilelse. Hun knelte og hevet de foldete hendene sine opp mot himmelen, og inskripsjonen lød: «Dette er Roma». […] På et bånd under personifikasjonen av Roma sto følgende inskripsjon: «En gang var du herskerinne over alle. Nå venter vi også på fallet ditt».[11]
Dette er det bildet Cola di Rienzo gir til Romas innbyggere, og med slike skildringer får han Romas befolkning på sin side. Så når han marsjerer gjennom gatene i 1347 blir han møtt med jubel av Romas innbyggere. Han erklærer seg selv som Romas nye folketribun på Kapitolhøyden etter at han hadde forkynt sin hensikt, nemlig å gjenopprette den romerske republikken og dens ære, frihet og fred. Men det tok ikke lang tid før Cola igjen viste sin sanne natur og ble grådig og maktsyk. Han ble mer og mer upopulær og abdiserte i november samme år.[12] Cola sin historie slutter ikke her, men i denne teksten så får den gjøre det. For det er nå, i dette kaoset, Birgitta den hellige kommer til Roma, og det er dette bildet, både fysisk og metaforisk, som møter henne vinteren 1349.
Birgitta var en mektig og innflytelsesrik adelskvinne fra Uppsala, i Sverige, som allerede fra barndommen av hadde fått visjoner fra både Jomfru Maria, Kristus og Gud selv. Hun var en salig kvinne og reiste på flere pilegrimsreiser, blant annet til Nidaros. Etter en av disse pilegrimsreisene døde hennes ektemann Ulf, og hun ble enke. Middelalderenken ble «fanget på terskelen mellom de levende og døde. Hun var et symbol på tapet av ektemannen, og samtidig et levende monument over arven hans.»[13] Dette var ikke tilfellet for Birgitta, hun valgte å ta av seg ringen som hun fikk av ektemannen da han lå på dødsleiet. Hun valgte at enkestanden for henne skulle bety noe annet, nemlig frihet og en ny karriere. Bare noen få år etter Ulf sin død fikk Birgitta en viktig befaling av Kristus som låt:
Reis til Roma, hvor gatene er dekket av gull og stenket i helgenes blod, og hvor det er en snarvei mellom himmel og jord på grunn av de avlatene som den hellige brobygger (paven) har lovet ved sine bønner. […] Du skal bli der […] inntil du ser paven og keiseren i Roma på samme tid, og du skal kunngjøre mine ord for dem.[14]
Det er dette Birgitta forestiller seg at skal møte henne når hun reiser ned. For henne, slik det er for mange fortsatt i dag, er Roma en hellig by, en by hvor veien til frelse er kortere. Roma ble helliggjort av blodet og knoklene til utallige kristne martyrer, og viktigst av dem er apostlene Peter og Paulus. Så det skulle være en fryd for Birgitta og hennes følge å endelig dra til Roma og se den hellige byen, men slik ble det ikke. Nærmere tvert imot, de fikk seg rett og slett et ordentlig sjokk. Det tok heller ikke lang tid før det ble uttrykt. Ganske tidlig i Birgitta sitt opphold i Roma fikk hun en visjon av apostelen Peter under et besøk hun hadde i Peterskirken etter at hun hadde vandret rundt i Romas fattige strøk. Han sier «En gang var byen Roma kjempernes sted og gatene belagt med gull og sølv. Nå er edelstenene forvandlet til skitt, og det er få innbyggere igjen her. Romernes høyre øye er blitt revet ut, og deres høyre hånd avhugget.»[15] Peter, Romas egen skytshelgen, gjør det fort veldig tydelig for Birgitta at denne utopien hun forventet å møte, for lengst er borte. Ikke lang tid etter hennes visjon i Peterskirken får Birgitta en ny viktig visjon, denne gangen av Jomfru Maria, i kirken Santa Maria Maggiore. Her forteller Jomfru Maria henne at hun skal sende en beskjed til pave Clemens VI i Avignon, og den lyder «[…] Kirken kommer med sikkerhet til å styrte om kull dersom den ikke blir sikret. Og fallet vil være så stort at det vil drønne i hele kristenheten. Dette bør forstås på et åndelig vis.»[16] Det blir tydelig for Birgitta gjennom disse to visjonene hva som blir hennes oppgave, hun må redde hele kristendommen, og det gjør hun ved å redde Roma. Før hun reiste til Roma var ikke Birgitta så skeptisk til pavesetet, men det tok ikke mange dagene i byen før paven i Avignon kunne vente seg hennes vrede.
Birgitta ville varsle paven om den tilstanden Roma var i, for her fantes det ikke bare lidelse og fattigdom. Byen var i moralsk forfall, Roma hadde tapt seg selv. Birgittas misnøye med dette uttrykker hun i en av åpenbaringene sine:
Å, Roma, dersom du kjente dine dager, ville du ganske sikkert ha grått og ikke jublet! Roma var i gamle dager som en duk farget i de vakreste farger og vevd av det edleste garn. Jorden var farget i rødt, som betyr martyrenes blod, og sammenvevd, som betyr blandet med martyrenes ben. Men nå er byens porter forlatt ettersom dens forsvarere og voktere lider av grådighet. Murene er revet ned og uten vakthold slik at ingen bryr seg om sjeler som er fortapt.[17]
Her ser vi tydelig dette moralske forfallet som Roma gjennomgår, og vi kjenner også igjen mye av dette fra Anonimo Romano. Birgitta påstår, også her, at om bare Roma hadde kjent seg selv, hadde ikke dette funnet sted. Denne idéen ser vi også tydelig hos Petrarca (1304-1374) i et av hans brev til vennen Giovanni Colonna (1295-1348), «For who can doubt that Rome would rise again instantly if she began to know herself?»[18] Romerne mangler et bevisst forhold til sin fortid, til sin storhetstid. Forum Romanum ville aldri blitt en beitemark, om Romas innbyggere var klar over den fortiden som fant sted der. Birgitta sin jobb er å få paven tilbake til Roma slik at han kan redde kristendommen, slik at han kan få slutt på det moralske forfallet og slik at romerne skal kjenne seg selv.
1300-tallets Roma, byen som en gang var «herskerinne over alle», hadde falt på ny. Det var blitt et sted av fortapelse, fordervelse og synd. Byen, hvor veien til himmelen skulle være kortere, var nærmest gudsforlatt. Den var hvertfall forlatt av paven, som jo er Guds stedfortreder på jorden. Roma hadde lidd stort av de politiske stridene, av kriminalitet, av jordskjelv og sykdom. Verst av alt var at han som skulle hjelpe dem, var forsvunnet. Det måtte en himmelsk kraft til for å redde den fortapte byen, og den oppgaven ga Jomfru Maria til Birgitta den hellige. Det var ikke en liten oppgave hun hadde fått, fordi det var ikke bare Roma hun skulle redde, hun skulle redde hele kristenheten. Det var en oppgave hun tok med dypeste alvor, og med et sterkt engasjement slik vi ser i hennes skildringer. Hun skulle vise paven all den lidelsen som fantes på grunn av hans fravær fra Roma. Hun har skrevet betraktelig flere skildringer om hvor grusomt Roma var på denne tiden, men jeg tror dere har hørt nok av dem til å forstå, og til å få et bilde av, hvordan Roma så ut på 1300-tallet. Det finnes mye mer til Birgitta sin historie, og enda mer til Roma sin historie, men det er en historie for en annen gang. For det er en historie ut av en dystopi, og kanskje inn i en ny utopisk tid?
[1] Dante Alighieri, Den guddommelige komedie, purgatoriet, canto 6, 112-114. Oversatt av Ole Meyer. København: Multivers, 2000.
[2] Falkeid, Unn, Den hellige Birgitta: enken som utfordret Europa. Oslo: Kagge Forlag, 2021. s.15.
[3] Falkeid, Unn, The Avignong Papacy Contested: An intellectual history from Dante to Catherine of Siena. Cambridge, Massachusetts & London, England: Harvard University Press, 2017. s.15
[4] Dante, Den guddommelige komedie, purgatoriet, canto 6, 76-87.
[5] Falkeid, Unn, Den hellige Birgitta: enken som utfordret Europa. s.15
[6] Ibid., s.17.
[7] Ibid., s.69.
[8] Anonimo Romano. Cronica. Edited by Giuseppe Porta. Milan: Adelphi,1979. Oversatt av John Wright som The Life of Cola di Rienzo (Toronto: Pontifical Institute of Medieval Studies, 1975).
[9] Falkeid, Unn, Den hellige Birgitta: enken som utfordret Europa. s.179
[10] Klag. 1,1
[11] Falkeid, Unn, Den hellige Birgitta: enken som utfordret Europa., s.182
[12] Ibid., s.181-184.
[13] Ibid., s. 91.
[14] Acta et Processus Canonizacionis Beate Birgitte, utgitt av Isak Collijn, Svenska fornskriftsällskapet, Ser. 2 Latinske skrifter 1, Uppsala: Almquist & Wiksells Boktryckeri, 1924-1931. Gjengitt i Den hellige Birgitta: enken som utfordret Europa. s.12.
[15] Sancta Birgitta. Revelaciones. Liber I-VIII, redigert av Hans Aili et.al. 8 bind. Uppsala: Almqvist & Wiksell, 1967-2002. Rev. IV:5. Gjengitt i Den hellige Birgitta: enken som utfordret Europa. s.170
[16] Ibid., Rev. IV:78, s.174-175
[17] Ibid., Rev. III:27, s.176
[18] Petrarca, Francesco. Letters on Familiar Matters, VI:2 Albany: State Univeristy of New York Press, 1975