Skrevet av Ola Orlando Rognlien
Å stille seg utenfor det politiske og dets rådende moral og kultur kan være fristende for mange av oss, men det er kanskje lettere sagt enn gjort. Politikerne er jo avhengige av at folk tar hensyn til dem, hvis ikke vil de vel miste sin posisjon. Derfor blir de noen ganger nødt til å angripe dem som forsøker å bryte med normene. I Begrepet om det politiske, fra 1932, trekker Carl Schmitt frem et sitat av Lorenz von Stein som forklarer dette godt. Ifølge Stein, en tysk økonom og sosionom på 1800-tallet, er forfatningen «uttrykket for den samfunnsmessige orden, for selve det statsborgerlige samfunns eksistens. Blir den angrepet, må kampen avgjøres utenfor forfatningen, altså med våpenmakt.»[1]. Schmitt/trekker frem dette i drøftelsen av det politiske som grunnleggende polemisk. Eller slik han forklarer det politiske, som forholdet mellom venn og fiende.
Schmitt beskriver i hovedsak en sterk fiende, uten å komme med konkrete eksempler, men det kunne kanskje illustreres med fienden til fascistene i Italia. For dem var dette de italienske kommunistene, som i kjølvannet av etableringen av Sovjetunionen hadde stor oppslutning. De ble et fiendebilde som Mussolini brukte for å få støtte i borgerskapet og opprette sitt totalitære regime. Kommunistene bidro på denne måten til selve fascismens legitimitet. Et autoritært voldsregime trenger nok en sterk fiende for å etablere seg, men i dette essayet vil jeg se på mindre fiender, enkeltpersoner som fiender av det politiske. Her vil jeg ta for meg Sokrates og hvordan han utfordrer «den samfunnsmessige orden» for så å ende opp som en fiende av staten, og til slutt bli henrettet. Men før jeg kommer til dette er jeg nødt til å se litt nærmere på Schmitt og innholdet i Begrepet om det politiske.
Carl Schmitt skulle faktisk selv ende opp utenfor samfunnsordenen, kanskje noe mer ufrivillig enn Sokrates. For selv om han var aktiv i nazistpartiets oppstart og brenning av jødiske bøker, ble han i 1936 anklaget for å være opportunist, katolikk og hegelianer, og måtte derfor trekke seg fra politikken. Han fikk likevel beholde professoratet sitt i Berlin, men etter krigen mistet han også dette. Først ble han satt i en amerikansk interneringsleir i et år, og siden han aldri angret på sin medvirkning i nazismen, endte han opp med å leve resten av livet utenfor samfunnet. Han fikk aldri igjen bli en del av offentlig akademia.
Men før Schmitts inn- og utgang i politikken, da han skrev Begrepet om det politiske, var han fortsatt en del av offentligheten i Tyskland. I boken sammenligner han det politiske med andre samfunnsbegreper, nemlig det etiske, det estetiske og det økonomiske. Disse begrepene knytter han til diverse forhold. Det etiske til skillet mellom godt og ondt, det estetiske til skillet mellom pent og stygt, og det økonomiske til skillet mellom tap og gevinst. Det politiske, derimot, bygger ikke på noe etisk, estetisk eller økonomisk, men ifølge Schmitt heller på sitt eget forhold, skillet mellom venn og fiende. Vennene våre er jo ikke nødvendigvis snille og pene. Ei heller ligger vel vennskap i det å profitere på noen.
Hvis selve kjernen i det politiske er et skille mellom venn og fiende, blir man nødt til å avgrense staten og sette noen utenfor som fiende, for at staten skal bli politisk. For hvis ikke det finnes en fiende, mister ifølge Schmitt politikken sin funksjon, da man ikke lenger har bruk for den, og heller kunne basert samfunnet på for eksempel kun økonomi. Schmitt forklarer at den politiske makten ligger i beskyttelsen mot en fiende. Man kan stille seg utenfor konflikten, men da vil det alltid være en annen som vil ta på seg rollen som «beskytter», og på den måten ta makten. En verden uten venner og fiender ville, ifølge Schmitt, være en verden uten politikk (og kanskje også en ideell verden?). Dette beskriver han slik:
Er de forskjellige folk, religioner, klasser og andre menneskegrupper på jorden samtlige således forent at en kamp mellom dem synes umulig eller utenkelig, forekommer heller ikke borgerkrigen som mulighet innenfor dette imperium som omfatter hele jorden – og det ikke til noe tenkelig tidspunkt – ja, så slutter distinksjonen mellom venn og fiende å eksistere også som ren eventualitet, og det som gjenstår er politikkfri verdensanskuelse, kultur, sivilisasjon, økonomi, moral, rett, kunst, underholdning og så videre. Politikk eller stat ville ikke lenger finnes.[2]
Uten å gå mer inn i Schmitts begrepsanalyse vil jeg her kun ta med meg idéen om at det ikke kan finnes noe politisk uten en fiende. Selve staten blir ifølge denne idéen definert av at det finnes noe utenfor staten.
Hos Schmitt er ikke dette bare en følge av det politiske, urbane, men det er fienden som utgjør det politiske. Dette utdyper han slik: «I alle stater finnes derfor i en eller annen form det en i den greske republikk kjente som πολέμιος-erklæring [fiendeerklæring] […] forskjellige former for utelukkelse, proskripsjon, fredløshet og plassering hors-la-loi [utenfor loven][…]»[3].
I den greske «republikken» Athen skulle Sokrates bli en slik fiende, for til slutt ende opp hors-la-loi, på grunn av sin ironiske tilnærming til det politiske. I år 399 f.Kr. blir han stilt for retten, anklaget for å ikke tro på byens guder og innføre sine egne guder, og for å ha fordervet ungdommen. Å forstå Sokrates og hans konflikt med de etablerte athenerne er vanskelig idag. Det er kun noen få kilder som beskriver ham, og mesteparten av det vi vet om ham kommer gjennom tekstene til hans elev Platon.
Slik vi får det forklart av Platon i Sokrates’ forsvarstale, fremstår det som om Sokrates ikke har gjort noe annet enn å stille spørsmål ved innflytelsesrike personers autoritet og på den måten blitt en politisk fiende. Dette til tross for at han selv benevner sin aktivitet som «arbeid i gudens tjeneste»[4]. Sokrates ville finne ut om det fantes en person som var visere enn ham selv. Fremgangsmåten hans innebar at han spurte ut diverse politikere, kunstnere og håndverkere og prøvde å få dem til å forstå at de ikke visste noe av verdi. Sokrates konklusjon var at ingen av dem han spurte, var det. Dette mente han fordi verken han eller de visste noe av betydning, men de innbilte seg at de gjorde det, noe han selv ikke gjorde.[5] På denne måten skal han ha skaffet seg en rekke fiender i Athen.
Vi får beskrevet at han selv hadde valgt å stå utenfor byens politikk, som også kan ha bidratt til kritikken av ham. Denne vegringen for det offentlige begrunner han slik:
Det kan kanskje virke besynderlig at jeg som privatmann har det så travelt med å gå omkring og gi råd mens jeg offentlig ikke våger meg frem i folkeforsamlingen for å komme med noen forslag til staten. Årsaken til dette ligger i noe dere ofte har hørt meg si: Det forekommer meg at det er noe guddommelig eller demonisk i meg – Meletos skrev jo spottende om dette i anklageskriftet sitt. Saken er at dette har vært med meg helt fra barndommen av.[6]
Beskrivelsen av ønsket om å stå utenfor er tydelig, spesielt på ett plan, nemlig det politiske. Sokrates ender, som følge av sin fornektelse av sikker viten, som en fiende av politikken. Ikke en fiende i den forstand som barbarene var fiender av grekerne, men en indre fiende, kanskje en fiende av samfunnsordenen. Likevel er han en aktiv del av Athen, og han betrakter seg selv som en viktig drivkraft for byen.
Jeg vet det kan høres komisk ut, men jeg betrakter meg selv som en som til stadighet sitter som en klegg på Athen, som om byen var en stor, edel hest som nettopp fordi den var så stor, var noe treg av seg og trengte å bli vekket opp.[7]
En rolle som en slik klegg er det nok mange som har ønsket seg også i senere tid. Vi finner det i politikken med for eksempel Erling Folkvord, som var kjent som «vaktbikkja» på Stortinget, men også i filosofien er det noen som ønsker å stille seg utenfor og kritisere. Søren Kierkegaard beskriver i sin bok Begrebet Angest Sokrates’ ironiske forhold overfor samfunnet og hans evne til å skille seg fra sine medborgere og forenes med det guddommelige. Samtidig gir han et stikk til Hegel.
Ironi har man således forklaret som det Negative. Den første Opfinder af denne Forklaring var Hegel, der, besynderligt nok, ikke forstod sig stort på Ironi. At det var Sokrates, der førte Ironien ind i Verden og gav Barnet Navn, at hans Ironi netop var den Indesluttethed, der begyndte med at slutte sig af mod Menneskene, at slutte sig inde med sig selv, for at udvides i det Guddommelige, begyndte med at lukke sin Dør og gjøre Nar ad dem, der stod udenfor, for at tale i Løndom, det bekymrer man sig ikke om.[8]
Med det negative mente Hegel det å benekte alt, som for eksempel Sokrates gjorde, og det er denne tanken Kierkegaard tar med seg. Det at det ikke ligger noen sikkerhet i utsagnene. Kierkegaard beskriver forholdet mellom det «positive» og det «negative». Han forklarer at kristendommen består av både positive og negative doktriner. Den samme balansen kan vi kanskje finne mellom det positive i samfunnets godtroende naivitet og Sokrates innspill, som er små negative, fornektende kommentarer.
Sokrates hadde kanskje rett når han beskrev seg selv som en klegg som var helt nødvendig for å holde byen våken. Han advarte athenerne med at hvis de drepte ham kunne de «fortsette å sove hele resten av livet» [9] (og aldri komme seg ut av Matrix?). Det at staten har noen som står utenfor, som den kan være i konflikt med, kan jo være det eneste som gir den sin legitimitet. Romerriket mistet for eksempel mye av sin relevans etter å ha beseiret sine største ytre fiender, da rikets forfatning i stor grad bygget på det militære. En som Sokrates hadde nok ikke vært en gunstig fiende for et imperium som Roma ble. Men kanskje kan en slik indre ikke-voldelig fiende, som kun bruker verbal kritikk, i form av ironi, bidra til å holde en liten bystat, der forfatningen bygger på «samfunnsmessig orden», relevant.
[1] Schmitt, Carl. Begrepet om det politiske. Oversatt av Ketil Dokset. Oslo: Vidarforlaget, 2007. 60
[2] Schmitt, Begrepet om det politiske, overs. Dokset, (Oslo: Vidarforlaget, 2007), 66-67
[3] Schmitt, Begrepet om det politiske, overs. Dokset, (Oslo: Vidarforlaget, 2007),
[4] Platon. Sokrates´ forsvarstale. Oslo: Dreyers forlag, 2012. 23
[5] Platon, Sokrates´ forsvarstale, (Oslo: Dreyers forlag, 2012), 19
[6] Platon, Sokrates´ forsvarstale, (Oslo: Dreyers forlag, 2012), 52
[7] Platon, Sokrates´ forsvarstale, (Oslo: Dreyers forlag, 2012), 51
[8] Kierkegaard, Søren. Begrebet Angest. Oslo: Gyldendal, 1969. 156-157
[9] Platon, Sokrates´ forsvarstale, (Oslo: Dreyers forlag, 2012), 51