av Selma Onarheim

Da jeg var fem år ribbet jeg en hel stikkelsbærbusk på egen hånd. Den stod i haven, og jeg spiste hvert eneste bær på hele busken. Jeg tror jeg utryddet hele stikkelsbærarten. Og, det her er litt flaut å innrømme, men jeg tror jeg ble til et stikkelsbær. Stikkelsbærpiken altså. Jeg har ikke spist stikkelsbær siden. Jeg er jo tross alt ikke kannibal, så jeg husker verken smaken eller konsistensen, men jeg antar at det smaker jævlig.
For etter angrepet mitt på busken sommeren 2009, har jeg verken sett stikkelsbær eller busk. Foruten om en sen sommerdag et par år etter hendelsen, har jeg aldri hørt noen si et ord om stikkelsbær. Denne sommerdagen spiste vi noe søt bakst, jeg husker ikke hva, men det var noe man hadde syltetøy til. I en skål midt på bordet, mellom blåbær og bringebærsyltetøyet, stod det en grønn smørje i en gjennomsiktig glassbolle. Skremt spurte jeg bestemor:

«Hva er det?»
«Stikkelsbærsyltetøy.»
«… »

Men folkens, ikke bli bekymret. Jeg er ganske sikker på at bestemor hadde tatt et dykk i fryserens dyp og gravd fram syltetøyet der. Og syltetøyets fødsel var egentlig i 2008, altså året før jeg tok knekken på busken i haven på Bislett.
For å si det enkelt er dette svaret på min kvartlivskrise. For jeg har grublet og torturert meg selv i snart to år over hva jeg skal bli, hva jeg er flink til, hva jeg liker og hva som er galt med meg. Og all denne tenkningen har ført meg bare dypere ned i uvissheten. Men endelig gikk det opp for meg.
Jeg er jo bare et stikkelsbær, og det har jeg vært siden 2009. Jeg er rund og huden min har grønnskjær. Håret på leggene mine stikker. Dette er de åpenbare indikasjonene som avslørte min sanne identitet, men etter å ha tenkt på det en stund dukker det bare opp flere og flere bevis på denne merkelige sannheten. Men de vil jeg helst slippe å skrive ned.

Alt i alt er jeg egentlig ganske fornøyd.

For et bær trenger ikke å ha drømmer eller ambisjoner. Et bær trenger heller ikke stå opp kl. 7 og komme seg på jobb. Et bær trenger ikke gjøre en drit. Bare eksistere. Vente på å bli plukket og spist. Og der er jeg ekstra heldig. Jeg kan bare hvile på mine stikkelsbærblad og vente på den uunngåelige nedbrytingen. Uten mål eller mening kan jeg bare henge gjennom livet og vente på å bli til jord igjen. For det er jo ingen som spiser stikkelsbær.