En gang i måneden tar Molo på seg oppgaven å besvare store spørsmål i spalten «Trist som faen». I spalten forsøker det idéhistoriske studenttidskriftets redaksjon  å gi perspektiver på de forunderligste spørsmål som strømmer gjennom samfunnet, kulturen og historien.

Her er denne månedens henvendelse til Molo-redaksjonens «Trist som faen»-spalte.

Kjære Trist som faen,

Jeg er student ved humanistisk fakultet ved universitetet i Oslo. I løpet av mitt
første år har jeg merket meg at det florerer en viss sjargong blant studentene, basert på ordtak og sitater fra kjente tenkere. Problemet er at mange av uttrykkene anvendes i sammenhenger hvor de ikke er anvendelige eller relevante. Når jeg forsøker å forklare dette for mine medstudenter blir jeg avfeid som en pedantisk viktigper. Har jeg rett når jeg mener dette er et problem, eller er jeg bare bitter? Hva skal jeg gjøre?

SVAR: Språk kan selvfølgelig være forvirrende. Særlig forvirrende er det at språk stadig er i utvikling. Alle låneordene, slanguttrykkene, og idiomene som nå preger dagligtalen vår medfører at personer innenfor avgrensede grupper får sine egne normer for kommunikasjon. Dette er vel i grunn en positiv ting, med tanke på at det virker identitetsbyggende og bidrar til økt opplevelse av tilhørighet? Feil! Stikk i strid med hva enkelte måtte tro bidrar det slett ikke til noen videre frigjøring (Og som alle som har lest Adorno vet; All frigjøring er god frigjøring.) Etter hvert som samfunnet blir mer og mer preget av identitetspolitikk og ekkokammer er den slags argot helt klart et steg i feil retning. Hipsjargong, teknobabbel og ny-lyrikk er ingen erstatning for allmenndannelse (jeg sikter til dere, ex.Phil-motstandere) og lingvistisk repertoar.

LES MER: Meditasjoner over privilegert lidelse

Men for å svare på spørsmålet; Nei du er ikke bitter. I hvert fall ikke enda, men den må tidlig krøkes som god gubbe skal bli. Ordtakene er en viktig del av vår kulturarv og denne er for tiden i et forfall som minner om svenske tilstander, hva enn det betyr. Disse vakre fyndordene kan umulig bli foreviget i et språk som stadig er i utvikling. Man kan allerede observere at ordtakene er i ferd med å miste sin meritt. Ikke bare fordi de oppleves som arkaiske, men fordi veldig mange bruker ordtakene ute av kontekst, og ofte i ufullstendig form. Som eksempel vil jeg dra frem en engelsk klassiker som ofte anvendes som en vag trussel rettet mot nyfikne snushaner:

«Curiosity killed the cat.»

Denne sier vel seg selv? Du skal ikke stikke nesen din i andre sine saker. Nysgjerrighet straffer seg. Tvert imot! Det viser seg nemlig at ordtaket originalt avsluttes med «But satisfaction brought it back», altså påtar det seg en helt ny betydning. Det er ikke akkurat banebrytende språkforskning vi har begått nå, men hvem kan med hånda på hjertet si at de var innforstått med fremlagte fakta? Jeg tør vedde på at selv Erwin Schrödinger kunne ha fått litt å gruble på dersom noen hadde tatt seg bryet med å påpeke dette for ham.

«Hva er egentlig poenget med hypotetiske, kvantefysiske katter?», spør du nå. Poenget er at slike feiltolkninger, dersom de får rom til å florere, gjør språket mindre konkret og skaper større grunnlag for misforståelser mellom folk. Hvor lenge skal man tolerere at språket går ad undas før man påpeker at «adundas» ikke er et ord? Hvor lenge skal man lytte til folk som ber om betaling øye for øye, før man påpeker at det gjør hele verden blind? For ikke å snakke om at tann for tann vil påføre verden en enormt irriterende lesping.

Teksten fortsetter under bildet.

Dessuten er det ikke bare den språklige arven som lider under disse forholdene. Mangelen på innsikt og kritisk sans går også utover den litterære forståelsen. Og det er særlig her vi idéhistorikere, de fremste innen akademisk namedropping, må være forsiktige. Svært ofte hører man aforismer fra fordums kjente filosofer gjenfortalt i sosiale sammenhenger. Disse slagordene oppnår ofte stor slagkraft, og talspersonen roses ofte for sin intellektuelle utøvelse, uten at de blir bedt om å utdype utsagnet. I hvor mange diskusjoner om religion har ikke aksiomet «Gud er død» blitt slengt ut som en ateistisk håndgranat, uten at noen ønsker å ta ansvar for hvem som har drept ham eller hvilke konsekvenser det medbringer? I slike tilfeller er det nok best å parafrasere Wittgenstein, «man bør ikke snakke om ting man ikke har peiling på».

Hva skal man så gjøre dersom man oppdager misbruk av aforismer i det offentlige rom? Skal man være den klysete sofisten som alltid påpeker andres feil? Skal man la det gå ustraffet hen, mens tenkerens arv sakte eroderer under tidens tann? Skal man ta sitt eget liv, eller ta seg en kopp kaffe? Én ting er i hvert fall sikkert; Helvete er alle andre. Trist som faen!

– Jonas Ludvigsen