av Magnus Hørnes

Når en ser tilbake på sin egen oppvekst, er det vanlig å vektlegge enkelthendelser: å leke boksen går i storefri, matkrig ved middagsbordet eller å skamslå seg etter å ha falt av sykkelen. Oppvekst kan likefullt tenkes å være en mer abstrakt prosess fra barnslig lek til voksent alvor. De ganger en nedlatende blir bedt om å «vokse opp», er det nettopp dette prosessuelle aspektet ved oppveksten en henviser til, men skillet mellom det barnslige og det voksne er som alle andre ting vilkårlig og krever derfor en historisk gjennomgang for å forstås ordentlig. Satt på spissen kan en si at oppveksten er måten samfunnet lærer bort og håndhever sosial kontroll, og den institusjonen som i størst grad utøver kontroll, er staten. Dette betyr ikke at politibetjenter vil slenge en femåring på glattcella om de ikke spiser grønnsakene sine, men heller at en er blitt matet med den type selvkontroll, som er forventet av en god samfunnsborger, gjennom morsmelka. Så innlysende og selvfølgelig som dette enn kan forekomme oss, har ikke alltid dette vært tilfellet; det har sin historiske betingelse. Det er dette jeg setter spørsmålstegn ved: Kan en se en sammenheng mellom fremveksten av den moderne stat og «oppvekst-som-sosial-kontroll?» Arbeidet til sosiologen Norbert Elias (1897–1990) kan tyde på det.

Elias kan regnes som den siste store klassiske sosiologen, på linje med Marx, Durkheim og Weber i universalistisk ambisjon og teoretisk dybde. Hans hovedverk Siviliseringsprosessen (1939) er en grundig historisk undersøkelse av spørsmålet «hvorfor ble vi siviliserte?». Elias’ bruk av ordet sivilisasjon er ikke normativt ladet og brukes blant annet for å motbevise sjåvinistiske forestillinger om vestens dominans.¹ Å være «sivilisert» i Elias’ bruk av begrepet henviser i stedet til en persons grad av selvkontroll. Her har han innflytelse fra Freuds konsept om superegoet. Siviliseringsprosessen kan i det hele leses som en historisering av Freud. Det er i denne sammenheng at Elias blir relevant for vår diskusjon om oppvekst.

Psykoanalytikeres håndtering av barndom og utvikling skildrer ofte fremveksten av superego, og hos dem er det det psykologisk lukkede individ som står i sentrum mens hos Elias er fremstillingen utvidet til samfunnet som helhet. Hans sammensmeltning av psykologi og sosiologi i det han kaller psykogenesis og sosiogenesis, er hva som har gjort Elias til en anerkjent teoretiker, spesielt blant historikere.² Den grunnleggende påstanden, at samfunn påvirker psyke og vice versa, høres kanskje banal ut, men Elias presenterer en konkret metode for å undersøke dette og lener seg tungt på historiske kilder i sitt arbeid.

Elias fokuserer på Frankrike fra middelalderen til fallet av eneveldet og mener å påvise at overgangen fra voldelige riddere til dannede hoffmenn var direkte påvirket av og bidro til monopoliseringen av militær og økonomisk makt, altså grunnlaget for den moderne stat. Andre del av boken omhandler statsformingsprosessen i detalj, og det er her sosiogenesen fremstilles. Grunntrekket her er hvordan en splitt og hersk-mentalitet, ført hånd i hånd med fremveksten av en differensiert arbeidsdeling og pengeøkonomi, transformerte Frankrike fra et område med mange likestilte og konkurrerende fyrster, til ett sentralisert kongedømme der all makt og myndighet lå hos kongen alene.

Første del er av større interesse for oss ettersom den dekker psykogenesen, nemlig hvordan personligheten formes av disse samfunnsutviklingene. Ettersom makten blir mer sentralisert, blir det mindre aktuelt for underdanige fyrster å utøve vold for å oppnå sine mål, innflytelse får en via hoffet og smisking med kongen. ikke slagsmål og krigføring. Intriger, kynisme og gode manerer er maktens språk ved hoffet, den store, sterke og ville ridders tid er forbi. Elias tar her i bruk en rekke eksempler fra oppdragelseslitteratur og bøker om hoffetikette for å vise hva endringen i gode manerer var. Det er disse kildene jeg vil fokusere på for å belyse måten oppdragelse som sosial kontroll oppstod historisk.

Kritiske bemerkninger:
Frem til nå har jeg redegjort for teoriens grunntrekk og argumentert for dens relevans for undersøkelsen, det er allikevel nødvendig å understreke noen alvorlige mangler og kritikkverdige sider ved Elias’ forfatterskap. At hans hovedfokus er å historisere Freud, gjør at han er nødt til å forholde seg til en freudiansk begrepsverden og alle problemene som følger med denne. Hvis grunntesen kan oppsummeres som at siviliseringsprosessen innebærer en «økt funksjonsdeling på makronivå og en økt affektkontroll på mikroniv廳, forutsetter tesen en psykoanalytisk energimodell av individet. Affektsbalansen mellom en person fra 1500-tallet og en i dag er kanskje annerledes, men driftene forblir en konstant variabel i det historiske løp.⁴ I denne modellen naturaliseres menneskelig atferd som i aller høyeste grad bør historiseres og stilles kritiske spørsmål ved. Det viktigste eksempelet på dette er vold.

Når Elias skildrer ridderens liv før statsformasjonen, bærer det preg av uhyrlige voldshandlinger som fremstår uvirkelige for oss. Skildringene av kattebrenninger, lemlesting av fanger og massevoldtekter kan minne om lignende fremstillinger hos Michel Foucault.⁵ Elias håndterer derimot disse fenomenene på en svært ulik måte, nemlig som en slags ventilasjon av naturlige drifter fremfor et uttrykk for makt. Når disse ventilasjonsmulighetene forsvinner, blir volden vendt innover og leder til affektkontroll og manifesterer seg i beherskelse av egen atferd, altså superego. Med dette perspektivet går en glipp av mye, for ved å ikke problematisere voldsbegrepet, men snarere se det som en dyrisk drift, altså som noe «naturlig», kan Elias insistere på de ubevisste utviklingstrekkene ved siviliseringsprosessen, men denne prosessen er i stor grad utsatt for menneskelig manipulering og bør derfor også forståes som en villet disiplineringsprosess.⁶

Grunnen til at Elias blir blind på dette punktet, er at voldsdefinisjonen han bruker er et historisk produkt skapt av staten hvor vold eksisterer før staten og fungerer som legitimeringsgrunnlag for staten.⁷ Vold er et særdeles normativt begrep, og en bør derfor alltid være oppmerksom på hvem som har makt til å definere den. At en samfunnsforsker som ønsker å forklare monopoliseringen av vold, ikke tar dette i betraktning, er en stor mangel. For historiker Erling Sandmo er den kritisk: «Elias blir for meg en absolutist og en vitenskapsteoretisk positivist i sin ikke-relativiserende bruk av begrepet vold»⁸. Jeg vil ikke gå like langt i min kritikk av Elias, selv om jeg er enig med Sandmos arbeider om vold som kulturelt konstruert.⁹ Jeg vil allikevel hevde at det er mulig å implementere et «definisjonsmakt-perspektiv» i den overordnede modellen Elias presenterer, noe jeg kommer tilbake til når det gjelder den sosiale konstruksjonen av barnet. At visse aspekter ved teorien er mangelfulle, betyr ikke at den er ubrukelig. Det nyttige ved slike ambisiøse modeller som Elias presenterer er ikke at de skal brukes som fasit, men heller at de kan hjelpe oss å stille interessante spørsmål eller åpne nye vinklinger for forskning.

Elias’ modell:
Endringen i forståelsen av dannelse Elias ønsker å påvise følger en utviklingslinje i begrepshistorien fra Courtois – Civilitè – Civilisation. Alle begrepene rommer en form for dannelse, men med forskjellige fremhevelser og i forskjellige kontekster. Courtois ble brukt i middelalderen og er, slik navnet tilsier, koblet til hoffkulturen rundt føydale konger. Civilitè erstatter forløperen i tidlig-moderne tid, sentraliseringen av statsmakt, og den økte betydningen av borgerskapet er hva som preger forståelsen av dannelse i dette begrepet. Civilisation er opplysningstidens begrep og er mye mer omfattende enn kun dannelse. Sammensmeltingen med fremskrittstro gir dannelsen en prosessuell karakter og et sterkt legitimeringsgrunnlag. Den hyppige bruken av begrepet i både klassekamp og kolonialisme understreker hvorfor det er så ladet og vanskelig å håndtere. Å tilnærme seg Civilisation gjennom dens historiske forgjengere kan derfor være en fruktbar innfallsvinkel for å forstå og avvæpne begrepets normative kraft.

Elias tar for seg komparative lesninger av en bred litteratur som strekker seg på tvers av de tre begrepene nevnt ovenfor. Med dette ønsker han å vise hva som endrer seg i begrepsovergangene, og at det finnes en generell trend i utviklingen av mentalitetene. Fra middelalderen frem til moderne tid har Elias sporet opp en større grad av menneskers selvkontroll over deres eget følelsesliv. De er mer bevisste over andres persepsjoner av dem og internaliserer kontrollmekanismer som skam og flauhet for å regulere sin egen adferd. Brytningspunktet i denne utviklingen er å finne i Erasmus av Rotterdam (1466-1536) sin håndbok De civilitate morum puerilium «Om sivilitet hos barn» fra 1530 som var svært utbredt i samtiden og oversatt til mange språk. Hovedpoenget til Erasmus er at en persons eksterne adferd reflekterer deres interne konstitusjon. Å ha gode manerer blir dermed et uttrykk for at man er en god og dannet person, utvendig og for alles øyne. Det var mange som fulgte i Erasmus’ fotspor, og dannelseshåndbøker ble en populær sjanger. Særlig var interessen stor blant ambisiøse handelsmenn som ønsket innpass i adelens rekker, og som dermed måtte tilpasse seg deres skikker og seder. Men Erasmus var langt fra den første som skrev om rett oppførsel ved hoffet, dette var en eldre tradisjon. Elias insisterer på at tradisjonen ikke engang kan sies å ha noen begynnelse ettersom siviliseringsprosessen er en konstant utvikling som oppstår i all menneskelig samhandling.¹⁰ At folk bemerker seg og skriver ned sine tanker om oppførsel, blir derfor oppfattet som naturlig, og det finnes en rekke kilder fra middelalderen som Elias bruker.

Det en ser endre seg gjennom disse verkene, er at manerer blir mer differensierte og nyanserte. Som eksempel kan en ta for seg gaffelens rolle ved middagsbordet. Bordmanerer virker kanskje trivielle for oss i dag, men de er svært symbolladede ritualer som kan gi innsikt i en kulturs underliggende verdier og tankesett.¹¹ For eksempel er en av de eneste reglene som gjaldt for den tidlige middelalders bordetikette, at den av høyest rang forsynte seg først, ellers var det ganske fritt frem. Om en følger dannelseshåndbøkene, kan en se en gradvis utvikling fra å spise med hendene, til kun venstre hånd, tre fingre og til slutt med gaffel. Men etableringen av gaffelen var på ingen måte en nødvendig utvikling. I motsetning til kniven utøver den ingen særegen funksjon fra resten av kroppen, og gaffelen tok dermed lang tid å introdusere. Elias forteller om en venetiansk doge som giftet seg med en bysantinsk prinsesse på 1000-tallet, hun tok med seg sine øst-romerske bordvaner og med dette den fremmede gaffelen. Venetianerne vemmet seg over redskapet hun åt av, og da hun plutselig døde av sykdom noen år senere, var alle sikre på at det hadde vært en straff fra Gud!¹² Denne fortellingen, som for oss kan virke humoristisk, understreker poenget at ritualene som ligger i bordskikk, ikke er overfladiske, men snarere blodig alvor. Gaffelens reise videre var som en luksusgjenstand for høyadelen som gjerne støpet dem i gull med edelstener. Herfra gled de sakte nedover i rangstigen og ble akseptert som dagligdagse, også i borgerlige hjem. Differensieringen stoppet likevel ikke her ettersom det da ble etablert strenge regler for plassering, bruk og rengjøring av bestikket. Alt dette med hensikt om å differensiere de dannede fra udannede og dermed utøve og opprettholde sosial kontroll.

Ettersom Erasmus retter sin tekst mot oppdragelsen av barn, er dette nok en grunn til å betrakte den som et brytningspunkt. Dette er noe som er fraværende fra Courtois-litteraturen, og som det gradvis legges mer vekt på i de senere dannelseshåndbøker. Beretningene om hvordan en skulle oppføre seg ved en føydalherres hoff, var rettet mot voksne riddere eller vasaller med røff adferd og lav selvkontroll. Vilkårene på landsbygda var andre enn de i byene og ved hoffet. Arbeidet var mindre differensiert, og det var en lavere grad av gjensidig avhengighet; en hadde altså færre insentiver til å regulere egen adferd. Ved hoffet, da særlig det eneveldige hoffet som var i utvikling, var en under kongens makt og avhengig av hans godvilje, noe som førte til at en måtte være kalkulerende i måten en fremsto. De hoffmenn som ikke klarte dette, ble uglesett eller forvist og i større grad sammenlignet med barn.

Med vår forståelsesramme kan en si at ridderne ble infantilisert, men gjennom å se nærmere på dannelseslitteraturen vil prosessen fremstå som motsatt. De adferdsmønstre som vi i dag assosierer med barn og det barnslige, er den adferden sentralmakten ønsket å undertrykke hos sine voksne undersåtter. Det er her Sandmos kritikk av Elias’ manglende bruk av definisjonsmakt blir viktig. Det ligger ingen selvfølgelighet i at det å grise med maten, prompe ved bordet eller ikke vaske henda skal være en særegen barnslig kvalitet. Dette er ikke å benekte at barn åpenbart har mindre kontroll over egen motorikk, eller at de har en annen mental oppbygning enn voksne. Men det ene følger ikke av det andre, og en kunne like gjerne tenkt seg at vi har forstått dårlige manerer på en annen måte, noe vi også har gjort, og som skal bevises nedenfor.

Grunnen til at dårlig oppførsel er kjennetegnet til det barnslige, er nettopp fordi at barn ennå er i prosessen av sosialisering, at de ennå ikke har internalisert den sosiale kontrollen, og at det er dette som er det definerte skillet mellom barn og voksen. Ved å forvise mangel på selvkontroll til barndommens verden blir oppnåelsen av denne naturlig og selvfølgeliggjort. Dette er disiplinerende vedtak, ikke selvfølgeligheter, og den normative kraften som ligger i setninger som «voks opp!», vitner om dette. Satt på spissen kan en si at selvregulering av «barnslig» oppførsel ble grunnmuren som staten bygget sin maktbase på ettersom befolkningen ble mer forutsigbar og lydig.

Å grise med maten: en idéhistorie
For å understøtte denne ganske bastante påstanden vil jeg vise til endringen i synet på å grise med maten. Elias’ kildemateriale er som nevnt tidligere svært omfattende, og en nærlesing og kontekstualisering av hvert enkelt tekstutdrag er langt utenfor ambisjonene til denne teksten. Jeg er derfor avhengig av hans oversettelser, systematisering og fremstilling av tekstene. Dette er langt fra en ideell bruk av kilder, men jeg vil allikevel påstå at en kan ta nytte ut av den diakrone utviklingslinjen som skisseres nedenfor. Her er det nemlig ikke detaljene som står i sentrum, men de store endringene som finner sted over fem hundre år.

1200-tallet: Tannhäuser, Poem of courtly good manners

Some people bite a slice and then dunk it in the dish in a coarse way; refined people reject such bad manners.

A man who wants to talk and eat at the same time, and talks in his sleep, will never rest peacefully.

Do not be noisy at table, as some people are. Remember, my friends, that nothing is so ill- mannered.¹³

1400-tallet: Ukjent forfatter, S’ensuvient les contenances de la table

It is bad manners to dip food into the salt- cellar.

Be peaceable, quiet, and courteous at table.¹⁴

1530: Erasmus av Rotterdam, De civilitate morum puerilium

To dip the fingers in the sauce is rustic. You should take what you want with your knife and fork; you should not search through the whole dish as epicures are wont to do, but take what happens to be in front of you.

To lick greasy fingers or to wipe them on your coat is impolite. It is better to use the tablecloth or the serviette.¹⁵

1560: C. Calciac, Civilité

If there are sauces, the child may dip into them decently, without turning his food over after having dipped one side …

When the child would like salt, he shall take it with the point of his knife and not with three fingers.¹⁶

1640: Marquis de Coulanges

In times past, people ate from the common dish and dipped their bread and fingers in the sauce.

Today everyone eats with spoon and fork from his own plate, and a valet washes the cutlery from time to time at the buffet.¹⁷

1672: Antoine de Courtin, Nouvau traité de civilité

It is very impolite to touch anything greasy, a sauce or syrup etc., with your fingers, apart from the fact that it obliges you to commit two or three more improper acts. One is to wipe your hand frequently on your serviette and to soil it like a kitchen cloth, so that those who see you wipe your mouth with it feel nauseated. Another is to wipe your fingers on your bread, which again is very improper. The third is to lick them, which is the height of impropriety.¹⁸ 

1729: La Salle, Les Régles de la bienséance et de la civilité chrétienne 

It is improper to use the serviette to wipe your face; it is far more so to rub your teeth with it, and it would be one of the grossest offences against civility to use it to blow your nose … the use you may and must make of the serviette when at table is for wiping your mouth, lips and fingers when they are greasy, wiping the knife before cutting bread, and cleaning the spoon and fork after using them.¹⁹ 

1774: La Salle, samme kilde senere nyutgivelse

You should never take salt with your fingers. It is very common for children to pile pieces one on top of the other, and even to take out of their mouths something they have chewed, and flick pieces with their fingers.²⁰ 

1780: Anonym forfatter, La Civilité bonete pour les enfants 

The well-behaved child will be the last to help himself if he is with his superiors. … next, if it is meat, he will cut it politely with his knife and eat it with his bread. It is a rustic, dirty habit to take chewed meat from your mouth and put it on your plate. Nor should you ever put anything back into the dish something you have taken from it.²¹ 

Hva er det som kommer frem gjennom disse utdragene? To ting er viktige å bemerke seg. Det første er hva Elias selv er ute etter, nemlig hvordan adferden blir mer differensiert og nyansert. De første kildene snakker kun om å unngå «double dipping» mens de senere har en klar funksjonsdeling for bruk av servietten. For denne undersøkelsen er det mest bemerkelsesverdige måten dårlige manerer går fra å være noe allment utbredt til noe særlig forbeholdt barnet. I første utdrag hører vi om «some people» mens i det siste er det snakk om «The well-behaved child». Slik oppførsel i senmiddelalderen var forbeholdt den ville ridderklassen: å slikke fingrene ved bordet, å snakke mens man spiser, og å bruke servietten som et kjøkkenhåndkle, blir i større grad forvist til en historisk fortid «today everyone eats with spoon and fork» og til enkeltpersonens egen fortid «it is very common for children to…». Med dette skapes det normative kontrollmekanismer som spiller på enkeltpersonens skam og flauhet. Å få tilsnakk for å grise med maten er ikke bare ufint, men barnslig, en blir umyndiggjort og plassert på et tidligere utviklingsstadium, forvist fra de voksnes verden. Dette høres kanskje litt vel dramatisk ut, men en kan ikke så lett avfeie det disiplinerende aspektet ved «det barnslige». Kjernen ligger i en erkjennelse av at normer og skikker ikke eksisterer i et vakuum, og at en gjennom å spore deres utvikling kan stille seg kritiske spørsmål rundt vedvarende holdninger. Jeg tar ikke til orde for å la middagsbordet bli en grisebinge, personlig er jeg faktisk ganske renslig og from av meg. Poenget er heller at en ved å se oppvekst og sosial kontroll i sammenheng kan utvide forståelsen av begge to. At en sammenheng påvises mellom fremveksten av staten og oppdragelsen, behøver ikke ta en konspiratorisk vending ettersom sosiale prosesser er komplekse og ofte uforutsette. Men en erkjennelse av en delvis villet disiplinering må også tas høyde for, spesielt i våre dager når mer og mer av oppveksten institusjonaliseres. Oppvekst må derfor ikke bare forstås som boksen går, matkrig eller sykkelkrasj, men også som en disiplinerende prosess hvor sluttresultatet er en god og forutsigbar samfunnsborger. Bevisstheten over at dette er et historisk produkt, vil kanskje avvæpne de nedlatende kommentarene fra motdebattanter som ber deg om å «vokse opp».