Trist som faen: Rulletrappen som fremmedgjøringens urbilde

En gang i måneden tar Molo på seg oppgaven å besvare store spørsmål i spalten «Trist som faen». I spalten forsøker det idéhistoriske studenttidskriftets redaksjon  å gi perspektiver på de forunderligste spørsmål som strømmer gjennom samfunnet, kulturen og historien.

I disse førjulstider er det lett å føle seg stresset og utmattet mens man står og svetter i alt for tunge dun-jakker innendørs på kjøpesenterne; I denne masse-konsumpsjonens høytid hvor plastnisser og pappengler kommer i sekkevis og man blir stående med handlenett i fleng. Men hvordan har det seg at energitapet er så stort, når man stort sett står i ro?

Godt belyst og oppoverpekende tar rulletrappen oss fra et plan til det neste. Men sjelelig går det bare nedover

Svar – Eilif Guldvog Hartvedt

Fra midten av 1800-tallet og fram til omkring 1910 skjedde en enorm teknologisk og vitenskapelig utvikling i denne verden. Perioden anses som en særlig framgangsrik tid og var politisk sett ganske fredelig, og teknologisk ekstremt innovativ. Mange av oppfinnelsene som sakte ødelegger menneskeheten i dag stammer fra denne tiden: flyet, bilen, radioen, TVen, lyspæra og ikke minst rulletrappa. Om man forstår vår egen tid som fremmedgjort, så starter fremmedgjøringen for alvor her.

Uttrykket «å være fremmedgjort» brukes litt i hytt og gevær hver gang en kulturkritisk jypling opplever seg selv eller verden som urettferdig behandlet. Uttrykket er til en viss grad et maktbegrep, fordi det gjerne innebærer å påføre andre en falsk bevissthet som gjerne følger en avart av Paulus formaning om den onde viljen som lengter etter Gud i sitt brev til romerne. Paulus sa at «det man vil, det gjør man ikke, mens det man ikke vil, det gjør man». For fremmedgjøringsprofetene lyder gjerne dommen over dagens hedonistiske verden slik: «Det man tror man vil, det gjør man, mens det man tror man ikke vil, det gjør man ikke.» Det sentrale ordet her er selvsagt tro. Mens samfunnet maner opp til en slags frihetskamp er friheten alltid bundet til troen på hva som er godt. Denne troen blir motivasjonen til handling. Og som vi stadig ser omkring oss kan tro være et lett manøvreringsverktøy for ytre maktinstanser.

Disse tingene jeg har nevnt ovenfor er redskaper som mer eller mindre åpenbart kan kobles til fremmedgjøring. Når man snakker om slike materielle ting betyr fremmedgjøring gjerne redskaper, verktøy eller duppeditter som på folkemunne sies å «bringe menneskeheten videre». Disse redskapene gjør gjerne livet enklere for menneskene. Men denne opplevelsen av en enklere verden er den falske bevissthetens beste venn. For fremmedgjøringsprofetene er nemlig de tilsynelatende forenklingene av verden nettopp det som gjør livet vanskeligere. Noen av oppfinnelsene jeg nevnte ovenfor er enklere å se som fremmedgjørende enn andre.

Ta for eksempel fjernsynet. Fjernsynet har mange nyttige funksjoner, og de fleste av dem kan problematiseres. Om det er slik at fjernsynet skal binde verden sammen, altså at denne globale verdensdekningen som fjernsynet muliggjør er det største gode, så kan man spørre seg om det i seg selv er et gode å se direktedekningen av andre menneskers død fra kriker og kroker i verden. Det er jo mange mennesker som dør i Norge også, av mange ulike grunner, og kanskje bidrar den store verdensdøden til å nedjustere verdien av den nære «lille» døden kontra den store verdensdøden. TVens fremmedgjøring blir i dette tilfellet at man som mennesker kanskje har kapasitet til å bry seg om et visst antall dødsfall av gangen, eller et visst antall skjebner, og at når TVen både gjennom serier, filmer og nyheter gjør at mennesket bryr seg om så mye som ligger så fjernt fra en selv, så bryr man seg mindre om den nære omverdenen.

Et slikt eksempel illustrerer godt hvor vanskelig fremmedgjøringsbegrepet er. Samtidig som det er plausibelt at hvorvidt man bryr seg mindre om nære relasjoner som familie og venner i dag enn før, er det vanskelig å bevise. Man kan peke på ting som økt grad av psykiske lidelser, økt selvmordsrate, fedmeproblemer og flere ensomme skjebner og si at dette antakelig blant annet skyldes TVen, uten at man kan si at TVen i seg selv er problemet. Dermed ender TVen opp som ett av mange fremmedgjøringsverktøy som kanskje gjør livet litt enklere å leve i den forstand at man kan forsvinne inn i et apparat å tenke seg inn i andre virkeligheter, men det gjør kanskje også livet vanskeligere å leve fordi man jo egentlig ikke «lever et liv» som sådan når man ser på TV.

Les mer: «Trist som faen»: Kulturindustriens ekstremalpunkt

Prøver vi å stramme inn eksempelet litt er rulletrappa et langt mer effektivt og subtilt bilde på fremmedgjøring. Da Charles Seeberger hadde kjøpt opp George Wheelers patent på rulletrappa og fikk ferdigstilt en første modell med heisprodusenten Otis i 1899, var rulletrappa ment som et redskap som langt mer effektivt enn en heis kunne frakte menneskene opp i høyden. Der heisen er et rom som fylles opp, beveger seg opp og ned og slipper folk på og av, er rulletrappa en mekanisme som bare går og går ustoppelig helt uten ventetid for passasjerene. Dermed er rulletrappa, blant mange andre ting, et klassisk bilde på modernitetens jag etter effektivitet.

Sammen med dens effektivitet gjør også rulletrappa livet enklere for mennesket ved å gjøre det mindre anstrengende. Alle våre daglige gjøremål i større eller mindre byer gjøres enkle av rulletrapper. Flyplassene kan være større uten at det blir mer slitsomt å gå fra terminal til terminal, kjøpesentrene kan ha flere etasjer uten at det blir mer anstrengende å gå i flere trapper, kollektivtrafikken effektiviseres og blir mer attraktiv fordi det ikke blir anstrengende å komme seg opp og ned på tog- og metrostasjonene. Et åpenbart problem er at mens vi blir feitere og feitere oppsøker vi samtidig stadig flere og flere plasser hvor bevegelse og anstrengelse skal utgjøre så liten del av aktiviteten som mulig.

Disse stedene hvor rulletrappene oftest står er plasser som får økt fortjeneste av menneskenes hodeløse tilværelse, såkalte non-places, empty spaces, emic spaces eller phagic spaces, for å bruke Zygmunt Baumans karakteristikker av vår tids templer, nemlig temples of consumption. Disse stedene er alle steder hvor man i dagens samfunn kan gå hodeløst omkring uten å bekymre seg for å bli konfrontert med det fremmede og ukjente. Det er steder fabrikert på samlebånd slik at man ikke skal måtte ha problemer med orientering. Ser man for eksempel på kjøpesentrene, er alle komponentene laget for at man skal orke å være der lengst mulig for å kunne kjøpe mest mulig. Bauman sier om slike plasser at de oppfordrer til handling, ikke samhandling, og at det å være i et fysisk rom med andre aktører som deltar i en liknende aktivitet liksom tillegger aktiviteten en viktighet. Fordi det er mange andre som handler inn julegaver, for eksempel, trenger jeg ikke å reflektere over verdien av å gjøre det – det er liksom sosialt vedtatt at det er noe man skal gjøre: «Sharing physical space with other actors engaged in a similar activity adds importance to the action, stamps it with the ‘approval of numbers’ and so corroborates its sense, justifies it without the need to argue.» Det er lite trolig at de største kjøpesentrene ville vært like attraktive hvis deres overveldende størrelse i både grunnflate og etasjer ikke var kompensert for av rulletrappenes ekstreme forflytningseffektivitet.

Zygmunt Bauman: Polsk Sosiolog og Filosof. På fritiden drev han med gartnerarbeid og røykte som en skorstein

Likeså på flyplasser: For alle nye avganger et flyselskap finner marked for å starte opp, jo mer må flyplassene bygges ut. Men reisekonsumentene skal selvsagt ikke påvirkes av flyplassens enorme geografiske utstrekning. Etter å ha sittet på et fly i flere timer, helt uten å forstå eller merke seg den enorme avstanden man har tilbakelagt, skal man med en gang man trer ut av sitt sete loses videre på flere maskiner, slik at man ikke engang her skal behøve å bevege seg. Slik kan flyene og flyrutene fortsette å masseproduseres, fordi menneskene som tar dem blir loset gjennom en grovt forenklet forflytningsprosess som gjør det hele så lett som så. At så mange andre tar dem, at flyene hele tiden er fylt opp og at det gjerne er lange køer gjennom passkontrollen, bekrefter bare viktigheten av flyene. Hvordan hadde vi klart oss uten fly? Hvis man har behov for å føle seg viktigere enn køen har man to valg: Man kan klage over alle menneskene som gjør og vil det samme som deg, eller man kan kjøpe «fast-track», noe som bringer deg unna køen og stillstanden, men som egentlig ikke får deg raskere fram til målet, ettersom flyet jo drar til samme tid uansett.

Mens rulletrappen fjerner all byrde fra menneskehetens ben og føtter; fjerner tyngende tenkning fra deres hoder, gjør den samtidig konsumpsjonstemplene større og større. Fordi vi stadig blir minnet på livets tilsynelatende enkelhet når vi nesten uten anstrengelser kan konsumere sammen med våre samkonsumerende «venner», er det også vanskelig å se rulletrappen som et drivhjul for flyselskapenes enorme ødeleggelse av jorden, eller for den stadig vedvarende ekstremkonsumpsjonen av helt unyttige duppedingser. Og det er her vi ser rulletrappen som det den er: verdens fremste fremmedgjørings-verktøy. Samtidig som vi ser at vi blir feite av den stadig minkende mosjonen, blir vi også dyttet inn i et konsumpsjonsideal som lover skjønnhet. Paradokset i at flere hundre tusen mennesker daglig trer om bord i rulletrappens evige konsumpsjonsproduksjon for å bli pene og velkledde som alle reklameplakatene er selvfølgelig påfallende.

Det totale fraværet av bevegelse som kreves for å kjøpe de nye heite produktene, eller for å reise til den andre siden av jorden, er et lett forståelig bilde på fremmedgjøringsprofetenes dommedagsprofetier: Den falske bevisstheten som leder inn i fremmedgjøringen er rulletrappene som frarøver mennesket bevegelsesmulighet fordekket i påstander om handlingsfrihet ettersom man gjennom disse enkelt kan få tak i produktene og godene som er det nyeste flotte. Fraværet av refleksjon over årsak-virkning-forholdet hos en overvektig befolkning som føler seg ensomme og stygge skyldes rulletrappens produktivitetsgenererende karakter. Hadde man bare måttet jage dagens konsumpsjon fysisk i like stor grad som man gjør det psykisk, hadde kanskje flere fått en reell tilfredsstillelse av den. Ettersom rulletrappen totalt utelukker en følelse av fysisk handling, blir handleturene, flyturene og togturene aldri handling som sådan – de er heller en eller annen samling. En samling av mennesker som behøver en bekreftelse på viktigheten av den hodeløse villfarelsen de hele livet går gjennom, og denne bekreftelsesjagende samlingen samles på tilsynelatende vilkårlige plasser som kun tjener som en viktighetsbekreftelse fordi det er mange nok hodeløse villfarelser som gidder å samles der på en gang. Og for at så mange villfarelser skal samles er det viktig å ha en rulletrapp. Ingen gidder å gå i en trapp for å finne mening.

Legg inn en kommentar