Trist som faen: Verden som vilje og sorte hull

En gang iblant tar Molo på seg oppgaven å besvare store spørsmål i spalten «Trist som faen». I spalten forsøker det idéhistoriske studenttidskriftets redaksjon  å gi perspektiver på de forunderligste spørsmål som strømmer gjennom samfunnet, kulturen og historien.

Her er denne månedens henvendelse til Molo-redaksjonens «Trist som faen»-spalte

Kjære trist som faen

Jeg leste nylig en forbløffende overskrift om at det er blitt tatt et bilde av et sort hull. Hvordan kan man fotografere noe som ikke stråler ut noe lys i det hele tatt?

– Forvirret journal-leser (23)

Kjære Forvirret journal-leser (23). Når man leser både tabloide og dyptpløyende aviser og magasiner kan man ofte forbløffes over umulighetens mulighet. Mediene skaper, kan man si, meget ut av intet. De landsdekkende overskriftene «Har tatt det første bildet av et svart hull» (NRK), «Forskere viser det første bildet av et sort hull» (VG) eller «Det første bildet av et svart hull: – Bare begynnelsen.» (Dagbladet) er et sensasjonelt vitneprov for hele menneskehetens eksistensgrunnlag.

I utgangspunktet har du selvfølgelig helt rett – man kan ikke fotografere noe som ikke stråler ut noe lys i det hele tatt. Blar man litt ned i NRKs artikkel, til underoverskriften «Hvorfor dette er viktig», sier også journalisten at: «Å ta et bilde av det som egentlig er et svart hull er umulig. Hullet slipper ikke ut eller reflekterer lys. Gravitasjonskreftene i området som definerer det svarte hullet stopper selv lys.» Bildet viser altså ikke hullet, men skyggen av det sorte hullet, bildet viser det som skjer med lyset som «nesten treffer hullet».

Skulle man noen gang ønske et moderne eksempel på Platons idéverden finner man det her i sitt reneste: Hullet som det Absolutte, det Endelig Sublime som ikke på noen måte kan skimtes, men som kun lever i framstillingene av skyggene, av det som nesten treffer det Ene.

Lik det platonske Ene kan også sorte hull være litt vanskelige å se klart for seg

De sorte hullene er, viser det seg i disse artiklene som «viser fotografier» av det, utilgjengelige; usynlige. Egentlig er de absolutt mørke, absolutt tomhet. For menneskene er denne tomheten fjernt der ute mystisk og skummel i sin ubegripelighet. For menneskene har nemlig en vilje, et begjær etter å fylle tomrommene, om å skape og å gjenskape, om stadig å vinne det fortapte. Ser man det sorte hullet som et bilde på menneskeheten, slik mange opp gjennom tidene har gjort det, som noe stort og tomt; ribbet for innhold og substans; et sted hvor lyset ikke kan stråle fra men som absorberer og tynger alt, da ser man konturene av en filosofi (og dermed, til stor overraskelse, alle disse journalistene som filosofer).

Man kan føre samtale i oppegående intellektuelle kretser hvor man gjennomgående presenterer argumenter for at eksistensen dypest sett er meningsløs og tom. Men én ting er å anse livet som dypest sett meningsløst og tomt. Påstandene er ofte totalt intetsigende. Dette kan man se i disse debattantenes glød og iver over å presentere disse banebrytende idéene om livet som egentlig tomt. I deres engasjement ser man at deres liv ikke på noen måte er meningsløst. Ingen vil være misjonær for absolutt tomhet.

Mer Trist som faen: Trist som faen: Rulletrappen som fremmedgjøringens urbilde

Selv om de som snakker om livet som grunnleggende meningsløst oftest er pompøse sjarlataner, finnes den absolutte menneskelige tomhet. Den er ansett som sykdom. I menneskehetens hovmod ville noen sagt, andre ville kanskje heller sagt i menneskehetens overlegenhet, er det syndig å si at noe ikke kan fylles med mening. Derfor skriver vi ut medisiner til deprimerte og vi har sykeliggjort selvmord. Den absolutte erkjennelsen av det absolutt tomme, menneskehetens sorte hull, er destruktivt nok til tvangsinnleggelse med stropper og frihetsberøvelse.

Og derfor, kjære Forvirret journal-leser (23), er det på ingen måte overraskende at man gjennom språket forsøker å tillegge mening til oppdagelser som er absolutt Intet. Jeg sverger på at den journalisten som ville valgt en overskrift som faktisk beskrev virkeligheten av oppdagelsen ville fått avskjedigelse på flekken, noe som kunne brakt vedkommende inn i et destruktivt mørke som etter hvert kunne blitt absolutt og de facto resultert i både stropper og tvang. Slik journalistikk må sees som en slags bærebjelke i den moderne verden: Gjennom det heroiske forsøket på å gi mening og innhold til det som til stadighet vedvarer å være absolutt tomt, holder journalistene oss friske og ute fra tvangspsykiatrisk avdeling.

Alt vel, Eilif Guldvog Hartvedt

Legg inn en kommentar