«Trist som faen»: Helvetes ekkokammer

Vigdis Evang

En gang i måneden tar Molo på seg oppgaven å besvare store spørsmål i spalten «Trist som faen». I spalten forsøker det idéhistoriske studenttidskriftets redaksjon  å gi perspektiver på de forunderligste spørsmål som strømmer gjennom samfunnet, kulturen og historien. 

Her er denne månedens henvendelse til Molo-redaksjonens «Trist som faen»-spalte:

Kjære Trist som faen,

Jeg er politisk interessert og følger det som skjer både i Norge og internasjonalt, men i det siste har jeg merket at det begynner å ta på. Jeg orker ikke mer bråk på sosiale medier. Jeg orker ikke mer. Har dere noen tips for hvordan jeg kan få en bedre nyhetshverdag?

Svar: Nei.

Kjære leser, vi i Trist som faen har selvsagt lagt merke til at media oppfører seg som et orkester hvor musikantene uventet har fått utlevert sidemannens instrument, og nå prøver å lære seg hvordan man spiller tuba på direkten mens en tidligere spak fløytist plutselig blir slått av stormannsgalskap i møte med stortromma. Lydnivået er på topp! Profesjonell opptreden kan du skyte en hvit pinn etter.

Det skjer for mye, og for mye av det som skjer er veldig sært – som klarinettisten sa med fingeren filtret inn i harpestrengene og ett øye på Trumps ferskeste atom-tweet.

Dessverre er det fint lite vi får gjort med det. Feilen ligger egentlig ikke hos det som nå må kalles tradisjonelle nyhetsmedier – de stakkars overveldede, skrantne papiravisene, de få TV-journalistene som faktisk rapporterer om ting og ikke bare koseprater med folk seerne allerede er enige med – men hos oss nettbaserte synsere. Hylekoret, om du vil. Og du er en av oss, kjære leser.

LES MER  «Trist som faen»:Velbehagets tomhet

DETTE ER ET EKKOKAMMEEEEEEER, står vi og hyler til hverandre akkurat nå. REFLEKSJON OG NYANSE FORSVINNER… forsvinner… svinner… svinn…

(Fra den andre siden av konserthuset hører vi et dempet brøl, som fra tidsånden selv: JÆVLA ARROGANTE KULTURMARXISTER… marxister… ister…)

La oss gi tidsånden rett i sin sak, og sitere Den guddommelige komedie (Inferno III, 25-30):

 

 

 

Dette er Dantes beskrivelse av Helvetes forgård, rett etter at han har passert døren med inskripsjonen «La alt håp fare.» Jaja.

 

Someone’s wrong on the Internet

Vi har hørt mye om hvorfor det står så dårlig til med den nettbaserte debattkulturen, og har lært at vi alle sammen sitter i ekkokamre med empatien avskrudd fordi apehjernen ikke skjønner at det finnes et annet menneske som tar imot det vi slenger opp på skjermen. Så langt er vi med.

Dessverre blir det bare verre. Sosiale medier gir apehjernen det eneste den liker bedre enn heroin – følelsen av at flokken liker oss. Likes burde komme med samme advarende merkelapp som sigaretter.

Siden ingen i Trist som faen noensinne har nådd høyere opp på den sosiale rangstigen enn «uglesett» er vi kanskje spesielt følsomme for lykkerusen et par-tre tomler opp kan føre med seg. Vi holdt på å miste et redaksjonsmedlem til et ekstase-relatert koma etter at vedkommende fikk mer enn ti likes på et bilde.

Kraftige saker, altså. Når du først blir vant til en jevn popularitetsrus er det nesten umulig å stoppe. Den følgende utviklingen er nesten uunngåelig:

 DU: Det har skjedd noe i verden. Noe jeg kan tweete om.

APEHJERNEN: Si det folk liker! Si det folk liker!

DU: Jeg kan si at det som har skjedd er veldig bra/helt forferdelig.  Men det har allerede blitt sagt. Hvordan kan jeg få folk til å like akkurat det jeg sier?

APEHJERNEN: Elsk meg! Lik meg!

DU: Kanskje jeg kan si noe litt annerledes. Kanskje jeg kan vise hvor mye jeg bryr meg om det alle andre bryr seg om ved å peke på at helt forferdelige ting også skjer andre steder?

APEHJERNEN: Jeg er veldig flink! Jeg er en av gjengen!

DU: Hva hvis jeg sier at grunnen til at vi bryr oss mer om den ene fæle tingen enn den andre er rasisme og/eller politisk korrekthet?

APEHJERNEN: Ja! Jeg er en del av den indre sirkelen! Jeg er så mye med i flokken som det er mulig å bli!

Og så videre. Vi vet du tror du er hevet over dette, kjære leser, men vi vet også at du tar feil. Og selv om akkurat du skulle være unntaket, betyr ikke det at alle andre slutter å fyre opp under eskaleringen.

LES MER  «Trist som faen»: Hvorfor viser mannen penis?

Tenk deg at du akkurat har lest en utrolig dum uttalelse fra noen du ikke liker. Klarer du å motstå fristelsen til å vise den frem til folk som er enige med deg? Klarer du også å la være å fnise skadefro når du ser fadesen på feeden din? Slik sprer det seg. Man er alltid fristet til å gå ett skritt videre, og når man går for langt kan noen andre plukke det opp og dele det i sine kretser. Hvis det bygger seg opp til en skikkelig saftig hanekamp, blir det spredd videre og videre.

Kontrovers selger. Det er et problem.

 

Ukontrovers

Vi lever i en verden med økende ulikhet, hvor kontrollmekanismer forvitrer og styringsevnen flytter seg fra demokratiske stater til multinasjonale selskaper og overnasjonale handelsorganer. Forsøk på å snakke om dem blir møtt med dørgende stillhet, eller kanskje et par gjesp. Du kan få utrolig mye oppmerksomhet hvis du går sterkt ut og mener noe om kjønn eller innvandring, og spektakulært lite hvis du åpner med «Hei, hørt om Eurogruppen?»

Ingen som hører om Eurogruppen liker den. Det er helt ukontroversielt at Eurogruppen er langt inn i helvete suspekt. (Mer presist hører de hjemme i Dantes åttende sirkel, blant dem som gir falske råd.)

Helt ukontroversielt – derfor ingen debatt?

Eurogruppen er et uformelt navn på de ikke helt uformelle møtene EU-finansministrene har, hvor de bestemmer hva man kan og ikke kan gjøre når man først har begynt å bruke euroen. Tariffavtaler? Tvilsomt. Privatisering? For alle penga, bokstavelig talt. Demokratisk styring? Ha! Haha! 

Elections cannot be allowed to change economic policy.

Dette skal tidligere Eurogruppe-president Wolfgang Schäuble ha sagt, i forhandling med Hellas og Syriza-regjeringen. Les den setningen en gang til. Ta inn over deg at EU er minst verst av alle de internasjonale økonomiske størrelsene. Gråt.

Du kan begynne her, gå videre til de store handelsavtalene, IMF, bistanden til Afrika og de råtne betingelsene som stikker bak den, Panama Papers, sjokkdoktrinen og Chicago-skolen – det er faktisk slik at en rekke organisasjoner og diverse eliter ønsker å fjerne flest mulig hindre i frihandelens vei, gjerne ved å flytte flest mulig avgjørelser ut av demokratiene og over i mer ideologisk rene hender. Ingen liker det, men dessverre misliker vi i stillhet – unntatt ytre høyre, som utbasunerer historiens verste løsninger på problemet. Det hender det blir litt liv når noen spør om nyliberalisme er riktig ord å sette på beistet. Ellers? Ingenting.

LES MER av Molos nettsatsning: Gratulerer, kjære kvinner

Kanskje sitter du og ergrer deg over at vi brukte debatten om hvor ødeleggende debatt på sosiale medier er til å lure deg inn på en klagesang om internasjonal økonomisk politikk i stedet. Du ser hva vi blir tvunget til.

For å komme tilbake til spørsmålet ditt, kjære leser, er det fint lite du kan gjøre med alt dette. Trist som faen skulle gjerne ha kunnet anbefale deg å logge av samtlige sosiale medier og slå over til Klassekampen pluss mistankehermeneutisk lesning av Dagens Næringsliv, som et første steg på veien til det globale oligarkiets endelige fall. Siden vi vet at du ikke kommer til å gjøre noe slikt, og dessuten at vi ikke er disiplinerte nok til å gjøre det selv heller, er det dessverre ingen råd vi kan gi.

Lasciate ogne speranza! Herfra går det bare én vei.

Alt godt, Vigdis Evang