Redaksjonsmedlem Eilif Guldvog Hartvedt skriver hjem om hans ankomst på en amerikansk flyplass.

Moderniteten kjennetegnes av kraftige byråkratiske lenker som binder individet til et gitter av fremmedgjøring og lukkede dører. De trange gangene som en gang var modernitetens lekestue ble med postmoderniteten sprengt åpne. Ingen lenker, intet gitter og knapt nok et byråkrati som kan overstyre individet. Paradoksalt nok opplever mange fremdeles byråkratiet som lukket, men det er nok en slags sinnets forsinkelse. I større grad enn at individet er fremmedgjort i kompliserte byråkratiske strukturer er byråkratiet i dag fanget av individet. I godteposen av dietter og selvrealiseringsprosjekter kan ikke departementene egentlig styre oss lenger.

I USA er misforholdet mellom byråkrati og individ mer forvirrende, større, mer paradoksalt. Ingen land har mer rigide kvasiåndelige selvutfoldelsesprosjekter, mer absurde religiøse utøvelser, mer overbeviste klimaforkjempere eller -fornektere. Et polarisert land. Men her synes byråkratiet nærmest å samle det polariserte i en felles absurditet. Byråkratiet i USA er makt til å påtvinge.

U.S. border control is obligated to treat every traveler with courtesy and respect.

Disse ordene leste jeg gjennom glassveggen som holdt meg lukket fra frihetens hjemland da jeg for en time var fanget i storebrors glassbur. Innreise til USA er en fascinerende og skremmende blanding av blide og behjelpelige flyplassansatte, og tilsvarende lite behjelpelige grensevakter. Respekten og høfligheten grensevaktene møter en med er stillhet, brummende mumling og skarpe blikk. Ved første møte kunne man være fristet til å gi Jens Bjørneboe rett i sine utsagn om maktkåte småbyråkrater som ønsker å påføre andre sin egen lidelse. Slik var det i det minste for meg da jeg i går entret mulighetens land.

Ved første møte kunne man være fristet til å gi Jens Bjørneboe rett i sine utsagn om maktkåte småbyråkrater som ønsker å påføre andre sin egen lidelse.

Den mørke, stumme mannen bak skranken spurte meg hvor mange penger jeg hadde med inn. «Rundt 500 NOK», svarte jeg, selvsagt i stor frykt for å svare feil. Det gikk greit. Neste spørsmål. Noe mat? «Bare litt sjokolade», svarte jeg. Jeg ble bedt om å legge fingrene på den grønne skjermen som skulle lese fingeravtrykkene mine. «Right four fingers. Right thumb. Left four fingers. Left thumb.» Han pekte mot kameraet som sto på benken, løftet det litt opp slik at han fikk med ansiktet mitt. Knips, foreviget i systemet.

Det blir stille. Han taster inn på maskinen sin. Jeg tenker jeg snart skal bevege meg videre, og at dette har vært den raskeste passkontrollen jeg noen gang har hatt inn til USA. Heller enn å la meg gå tilkaller vakten politiet. Merkelig, tenker jeg. Kanskje det er sjokoladen. Jeg bestemmer meg for ikke å gjøre noe ut av det hele, ikke motsette meg autoriteten. Det hjelper sjeldent å stille spørsmål i slike situasjoner. Er det dette som kalles stoisk ro? Apatisk resignasjon? Naiv godtroenhet?

Er det dette som kalles stoisk ro? Apatisk resignasjon? Naiv godtroenhet?

Politimannen kommer ut fra døren tvers ovenfor meg med pistol i beltet i samme øyeblikk som grensevakten ber meg vente på andre siden av disken. Etter litt forvirring og dårlig kommunikasjon som skjules bak autoritær selvsikkerhet er ting under kontroll igjen. Passet mitt er lagt i en gul forseglet plastbeholder. Politimannen får beholderen med passet og eskorterer meg videre. Som et godt bilde på byråkratisk ineffektivitet går vi sammen i cirka ti meter før han overleverer meg og pass til en langt vennligere flyplassansatt. Politimannen går tilbake til rommet han kom fra. Jeg og kvinnen, som noen ganger nesten smiler, begir oss ut på marsj i flyplassens jungel.

Flyplasser består stort sett av store åpne rom som i liten grad oppfordrer til klaustrofobiske opplevelser. Man må unna de åpne turistifiserte områdene for å finne flyplassens mørke skatter. Fordi turisme visstnok dreper alle autentiske opplevelser må vi være på veg til en mer ekte flyplass nå, tenkte jeg etter hvert som turistene stadig ble færre, og politimennene flere. Og ganske riktig. Bak vaktene og politimennene ligger skatten: små, forseglede rom hvor omverdenen synes fjern og utilgjengelig, et sted hvor tiden og livet ligger utenfor egen kontroll. Et slik rom var glassburet jeg leste om grensekontrollens hengivne respekt og høflighet fra. Her var jeg fanget. Telefon forbudt. Ingen beskjed gitt.

En meksikaner som også satt fanget ønsket å gi beskjed til vennen sin som ventet på ham utenfor flyplassen om at han ble forsinket fordi han ble oppholdt på et forseglet rom. Han trosset heroisk forbudet mot telefon og ringte. En stor politimann hamret på glassdøren, steg inn og ropte:

«WHOS PHONE IS THAT? WHO DID YOU CALL? WHO DID YOU CALL?! (andre gang med trykk på hver stavelse, selvsagt, med en kromatisk nedadgående tone som for virkelig å framheve viktigheten av å finne ut hvem som ble forsøkt kontaktet) GIVE ME YOUR PHONE!»

LES MER AV MOLO I SPALTEN TRIST SOM FAEN: Hvorfor viser mannen penis?

Jeg ble forfjamset. Alt dette for en sjokolade? Det hadde gått førti minutter nå. Førti minutter uten beskjed om hvorfor de fant det nødvendig å isolere meg fra omverdenen. Var dette en form for frihetsberøvelse? Utvilsomt. Men det virket i liten grad som om vaktene egentlig fikk noe ut av situasjonen. Det var lite som vitnet om Bjørneboes maktkåthet. I så fall ville det være uendelig synd på disse vaktene. Så store mengder uforløst begjær etter maktutøvelse stenges inne, og kun når endelig en stakkar trekker fram telefonen, rommets eneste o’ hellige regel, kan forløsningen skje. Vakten kan tre ut av sin stilltiende brumming og heller skrike opp og rope at den forbanna telefonen MÅ TILBAKE I LOMMEN. Hvis ikke konfiskeres den. Noe slikt kunne aldri skjedd i Norge, og jeg spurte meg hvorfor ikke. I Norge står individet så sterkt og ensomt at selv politiet tjener en servicerolle. Alle er her for meg. Også politiet. Det var slik jeg innså at USA, mulighetenes, individualismens land, egentlig ikke er så individualisert, men heller befinner seg i en byråkratisk runddans som fortsatt evner å behandle individene som brikker, som objekter ribbet for identitet og historie.

Noe slikt kunne aldri skjedd i Norge, og jeg spurte meg hvorfor ikke. I Norge står individet så sterkt og ensomt at selv politiet tjener en servicerolle.

Forbrytelsen meksikaneren begikk samsvarte med straffen, slik man lærer det på barneskolen. Jeg husker det selv: Ved bruk av mobil i timene ble de konfiskert, lagt i skuffen til læreren til dagen var omme. Det eneste som skilte dette fra barneskolen var pistolen i beltet, og lydnivået på stemmen (det var også flere ting, for eksempel ville det vært utenkelig å ha en mørk lærer i bygda jeg bodde i da jeg var liten, mens i USA, hvor det er langt mer vanlig med multikultur, om det enn har sine store vansker, er det mer naturlig enn i norske bygder på nittitallet at en mørk person har en maktrolle. Dessuten var menneskene jeg delte rom med betydelig eldre enn de seksåringene jeg delte klasserom med da jeg selv var seks år. Den høye alderen gjorde selvsagt hele telefonsituasjonen mer absurd).

Konspiratøren som har bolig i meg begynte å få blod på tann. Tiden gikk, jeg satt stille i hjørnet og tenkte over hva jeg kunne ha gjort galt. Selvsagt visste jeg at det ikke var noe galt, antakelig bare en liten feil i systemet, men det er utrolig hva en time uten beskjeder kan gjøre med et ellers ganske sympatisk innstilt sinn.

LES MER AV MOLO I SPALTEN TRIST SOM FAEN: Helvetes ekkokammer

Først kom angsten for å miste bagasjen som fortsatt lå på båndet, deretter for å miste passet som ikke var i min besittelse. Deretter gikk det egentlig bare én vei. Etter tyve minutter kom frykten for at de hadde glemt meg og at jeg ville sitte der helt til jeg til slutt måtte ta saken i egne hender, kanskje ved varsomt å banke på glasset rundt meg for å fortelle at de siste fire timene har gjort meg litt sulten. Etter tredve minutter kom tanken om at det kanskje hadde dukket opp problemer, reelle problemer som kunne hindre at jeg kom inn i Statene, etter førti minutter gikk jeg inn i en periode av omfattende selvransakelse for å oppdage om jeg en eller annen gang, kanskje så bedugget at jeg ikke husker en dritt av det, hadde blitt plassert i arrest, gitt prikker på rullebladet eller gjort noe annet som hverken jeg eller noen jeg har vært med kunne fortelle meg om. Jeg kom ikke på noe. Rundt det femtiende minutt slo endelig apatien inn og jeg sank tilbake og tenkte, som man så ofte gjør i den moderne verden: dette får gå som det går.

Så mye deiligere er apatien enn angsten, at der og da tenkte jeg, midt i frihetsberøvelse og identitetstyveri utført av selveste USA: Nå får jeg i det minste en times pause fra teknologien.

Alt godt,
Eilif Guldvog Hartvedt