Feltrapport: Å spre kunnskap om pest i renessansens Europa

Skrevet av Vigdis Evang

Photo by Zdeněk Macháček on Unsplash

Ingen har lyst til å dø av pest, og den som lever av å selge bøker trenger en kjøperkrets. Da er det ikke rart at tidligmoderne boktrykkere utga mange pestbøker, altså kortere eller lengre tekster om hvordan man kan kjenne igjen, behandle og unngå pest. Doktorgradsprosjektet mitt handler om hvordan forfattere og boktrykkere navigerte den vanskelige og viktige oppgaven det var å gjøre den kunnskapen man hadde om pest tilgjengelig for leserne.

Når vi tenker på pest i dag, tenker vi ofte på Svartedauden, det store utbruddet på 1300-tallet som tok livet av mellom en tredjedel og halvparten av Europas befolkning. Sykdommen kom utenfra, og var en ukjent og dødelig trussel for datidens europeere. Men pesten forsvant ikke fra kontinentet, ikke før på 1700-tallet. Fra tid til annen blusset den opp i større eller mindre utbrudd, som for eksempel i Bergen i 1565. Da gjaldt det å komme seg ut av byen. Det stående rådet om pestutbrudd var de latinske fyndordet cito, longe, tarde: Flykt raskt, dra langt og kom sent tilbake. I Boccaccios Dekameronen er rammefortellingen nettopp en slik pestflukt, hvor unge florentinere drar opp i en ås utenfor Firenze og underholder hverandre med fortellinger mens selve Svartedauden herjer nede i byen. (Man skal ha det til at det var akkurat i Villa Schifanoia de satt og fortalte, noe jeg nevner fordi villaen nå driftes av min nye arbeidsplass, European University Institute. Da koronaen først kom til Italia, vitset vi om å gjøre som i Dekameronen og barrikadere oss der inne. Vitsene ble etter hvert ganske så hule.) 

Men hvordan vet man at det er pesten som har kommet til byen, og ikke en annen sykdom? Og hva hvis man ikke kan flykte, hva skal man gjøre da? Det var gjerne de rike som hadde råd og mulighet til å dra, mens tjenestefolk og fattige måtte klare seg på egenhånd. Kunne de lese seg til gode råd i en bok? I pestbøkene jeg forsker på, står det ofte i forordet at denne boken er skrevet for de fattige, men hvor fattig var man hvis man hadde råd til å kjøpe en slik bok, og dessuten evnen til å lese den? Ved å se på utformingen, på format og papirkvalitet, kan man si noe om hvilke lesere som var målgruppen. Ved å se på innholdet, spesielt med et øye for hvilke andre, eldre tekster en bok henter informasjon fra og hvordan den presenterer denne informasjonen, går det an å se hvilken del av den lærde, universitetsbaserte medisinkunnskapen som ble presentert for disse leserne. 

Så langt i doktorgradsprosjektet har jeg undersøkt den såkalte Canutus-teksten, som var en ordentlig publikumssuksess i sin tid. Jeg sier såkalte, for navnet kommer fra biskopen Bengt Knutsson, på latin Benedictus Canuti. Problemet er at Bengt Knutsson ikke skrev teksten. Sannsynligvis var han ikke involvert i det hele tatt. I stedet har en boktrykker i Paris, kalt Ulrich Gering, fått bearbeidet en tekst fra 1300-tallet av den franske universitetslegen Jean Jacme. I denne bearbeidede teksten står det at det er en dansk biskop som er opphavsmannen. Hvorfor det? Hva var galt med Jacme? Og hvorfor ble akkurat denne teksten så populær? 

Kanskje er det fordi den er en kort, grei innføring, som forteller leseren både hva pesten er forårsaket av (stjernenes posisjon der oppe og råtnende lik her nede), hvordan man vet at det snart kommer et utbrudd (raskt skiftende værforhold) og hva man skal gjøre når pesten kommer (holde seg innendørs, unngå å bli hostet på og vaske hendene ofte). Kanskje er det fordi Paris var et kunnskapssentrum. Kanskje fantes det mange håndskrevne versjoner av teksten. Kanskje var det den danske biskopen (som altså sannsynligvis var et rent påfunn) som utgjorde forskjellen. For å få svar, må jeg sammenligne med andre tekster. Er de lengre eller kortere? Foreslår de andre løsninger? Er rådene mot pest forskjellige i London og i Paris? Det er på tide å besøke italienske, franske og engelske arkiv og nasjonalbibliotek – såfremt de ikke holder koronastengt!

Når jeg her snakker om bøker, mener jeg spesifikt trykte bøker. Da pesten først kom til Europa på 1300-tallet fantes det ingen boktrykkpresser, og de fleste tekstene om pest ble håndskrevet på latin, ikke folkespråk. Med boktrykkerkunsten ble det billigere å produsere og distribuere kunnskap, noe som åpnet for at nye grupper kunne få tilgang til den. I begynnelsen var den nye teknologien uvant, og de trykte tekstene lignet manuskriptene i utforming. Det var blant annet vanlig å la det være plass på siden til å håndmale den første store bokstaven i første setning, slik man også gjorde det når man skrev for hånd. Utover 1500-tallet får den trykte boken mer av en egenart. Samtidig ser det ut til at det skjer en utvikling i synet på sykdommen de trykte tekstene jeg undersøker, handler om. Pesten ble i økende grad sett på som en fattigmannssykdom. 

Foreløpig har jeg flere spørsmål enn svar. Det ser ut til at pestbøker var populære kandidater når boktrykkere først ville bevege seg fra latin til folkespråk, og at noen bestemte pest-tekster ble bestselgere som stadig fikk nye oversettelser og opptrykk. Andre tekster var mindre populære. Samtidig endret synet på pesten seg, og boktrykkerkunsten ble stadig mer innarbeidet som kommunikasjonsteknologi. Kan svar på spørsmål om hvordan forfattere og boktrykkere gikk frem for å formidle informasjon om pest også fortelle oss noe om synet på smitte, folkehelse, sosiale forskjeller og rollen den nye kommunikasjonsteknologien spilte midt oppi alt dette? Det vil vise seg – jeg har fremdeles tre år igjen før avhandlingen skal være ferdig!  Mange spørsmål, få svar. Eller for å si det med den gamle medisinske autoriteten Hippokrates: ars longa, vita brevis; håndverket er langdrygt, livet er kort. Én ting kan jeg imidlertid si med sikkerhet, og det er at koronaen absolutt ikke er noen pest. Pesten var nemlig mye, mye verre.

Legg inn en kommentar