Idéhistoriker i arbeid: Haakon Flemmen

Skrevet av Jonas Patrick Ludvigsen

Illustrasjon: Sigrid Brænd

I serien «Idéhistoriker i arbeid» ønsker vi å gi innsyn i livet til de som faktisk har funnet svar på spørsmålet alle idéhistoriestudenter blir stilt: «Hva gjør en idéhistoriker?» Denne gangen intervjuer vi doktor designatus (som det visstnok heter når man er gjennom doktorgradsprøven, men ikke ennå er formelt kreert) Haakon Bekeng-Flemmen. Bekeng-Flemmen har tidligere erfaring fra journalistikken og var blant annet kulturredaktør i Klassekampen i perioden 2013 til 2016. Han forsvarte nylig sin doktorgradsavhandling «Kulturkamp og krenkelse – striden om Guds grønne enger 1932–1934.» Jeg møter Haakon én uke etter at han disputerte, for å spørre om hans erfaringer med prosjektet, og hvordan han har opplevd overgangen fra offentligheten til akademia. Bekeng-Flemmen har det travelt på grunn av en uventet endring i dagsplanen, og for enkelhets skyld møtes vi på hans kontor. Tross dårlig tid blir det et hyggelig intervju, uten forsøk på å forhaste samtalen.

Jeg starter med å gratulere med ferdig avhandling og gjennomført disputas, og spør om hvordan han fant frem til sitt prosjekt.

«Joda. Takk for det» sier Bekeng-Flemmen, og gliser bredt. «Jeg har lenge vært interessert i 30-tallet. Nettopp fordi det var et meget vitalt tiår for norsk kultur-, moral- og idédebatt. Mange av de politiske, kulturelle konstellasjonene som preger norsk samfunnsdebatt i dag, tok form i mellomkrigstiden. Så kulturdebattene på 30-tallet var liksom det overordnede utgangspunktet mitt.»

«Så det var det overordnede. Men du snevret det etter hvert inn til debatten rundt teaterstykket Guds grønne enger.»

«Jada! Planen var opprinnelig å skrive en gedigen analyse av kulturkampen på 1930-tallet, med debatten om Guds grønne enger som ett av flere kasus. Men det viste seg at denne blasfemistriden var så stor, interessant og uutforsket at den måtte stå for seg selv i avhandlingen.»

«Og du er så vidt jeg forstår også den første til å gjøre en mer detaljert undersøkelse av akkurat den saken?»

«Ja, det er ikke gjort noe større forskningsarbeid om denne saken tidligere.» Bekeng-Flemmen påpeker at det er en sak som likevel er kjent for mange nettopp på grunn av det store omfanget den hadde i sin tid. «Jeg møter ofte folk som husker tilbake til den tiden og påpeker at de hadde fedre eller annen familie som var involvert i den debatten … Vel, ofte er kanskje en overdrivelse, men det har hendt», sier Bekeng-Flemmen og ler.

Under disputasen ble det påpekt at avhandlingen var litt i lengste laget. Jeg spør Haakon om det skyldes hans pressebakgrunn og et særskilt behov for å grave i ting.

Bekeng-Flemmen svarer bastant og spøkefullt at siden han i pressen hele tiden var tvunget til å skrive kort, skulle han nå kompensere med å skrive langt. Han legger om til en mer alvorlig tone når han fortsetter «Å skulle belyse slike historiske hendelser krever at man har tilstrekkelig materiale å vise til. Idéhistoriske argumenter er ofte kontekstualistiske, de hevder at en tekst eller et begrep må forstås i lys av bestemte historiske forhold. For å gjøre slike argumenter sannsynlige og etterprøvbare, må den historiske bakgrunnen rekonstrueres ganske grundig og nøyaktig, etter min mening. Så på den ene siden er det moro og et privilegium å få muligheten til å bruke så mye tid til å gjøre skikkelige dypdykk i det historiske og kulturelle materialet. På den andre siden er dette helt nødvendig for å se sammenhengen Guds grønne enger har med norsk idéhistorie og offentlighet. Jeg skriver jo om en blasfemidebatt, men jeg viser også at den debatten inngår i historien om norsk teologi, norsk teaterhistorie og den norske offentlighetens forhold til rase.»

Vi holder oss litt ved pressen. Bekeng-Flemmen har ingen formell utdanning innen journalistikk, men har likevel jobbet som journalist i mange år.

«På hvilken måte spiller din idéhistoriske utdanning inn på ditt virke som journalist?»

«Jeg er jo veldig opptatt av en idéhistorie som nettopp handler om samfunnet vårt, og jeg ønsker jo helst å bidra til innsikter til, og belysning av, den norske offentligheten. Så slik sett går det idéhistoriske arbeidet hånd i hånd med et slags journalistisk etos. Dessuten så mener jeg at vi som idéhistorikere har noen veldige gode forutsetninger for å skulle engasjere oss i dagens kulturelle og politiske situasjon.»

«Medfører disse forutsetningene et særlig ansvar for å formidle vår kunnskap utenfor akademia?»

«Både ja og nei. Det er selvfølgelig viktig at noen engasjerer seg, men jeg syns ikke det burde være noe krav. Dessuten er det tidkrevende, og vi trenger også folk som kan vie seg fullt og helt til forskning uten på død og liv å måtte gjøre arbeidet sitt dagsaktuelt og nyttig overfor offentligheten.»

Vi blir sittende å sondere litt rundt begrepet formidling; om hvordan formidling høres ut som et forsøk på å dekode og oversette vitenskap. Vi blir enige om at det er et dårlig begrep for humanister.

«Den humanistiske forskningen er jo i mange tilfeller samfunnsnær.» sier Haakon. «Den har sjelden det samme behovet for oversettelse som mer teknisk naturvitenskap har. Derfor burde det være mulig å presentere den for offentligheten uten å øve vold på forskningen, uten å gjøre den til noe helt annet.»

Jeg henter oss inn igjen og spør Bekeng-Flemmen hvordan han opplever å gå fra en så offentlig, aktiv rolle som journalist til det mer innesluttede akademiske liv.

«Det er et helt annet kjør, helt klart. Sammenlignet med pressen er universitetet et veldig rolig sted.»

«Hender at du kjeder deg?»

«Nei, absolutt ikke. Det kan være veldig behagelig. Og så er det som jeg nevnte tidligere, en helt unik mulighet til å virkelig kunne gå i dybden på ting. Det er en luksus man ikke finner mange andre steder.»

Vi fortsetter å småprate litt og lar samtalen gå i uforskammede digresjoner, før vi begge kommer på at Bekeng-Flemmen har det travelt. Jeg runder av med å spørre om hva han skal gjøre nå som han er ferdig med doktorgraden.

Han forteller at han nå skal starte i en stilling i Kulturrådet i oktober. «Jeg skal jobbe i en avdeling for kulturanalyse, med fokus på norsk kultur. I hovedsak med å utarbeide og bestille studier.»

Jeg ønsker lykke til og takker for samtalen.

Legg inn en kommentar