«Verden virket grotesk og absurd, ute av kontroll – den var i uorden på denne tiden, noe som var langt fra den verden opplysningsfilosofene hadde sett for seg. Fundamentet modernismen var basert på så ut til å rase sammen, og dadaistene opplevde det som at deres samtid derfor var preget av en intellektuell og kulturell krise. Denne følelsen måtte formidles.»

En av fjorårets største politiske temaer var klima. Diskusjonene gikk i alle retninger, og ingen syntes å bli enige om noe som helst. Miljøpartiet de Grønne gjorde et brakvalg i lokalvalget, og som motreaksjon mot bompenger som klimatiltak oppstod Folkeaksjonen nei til bompenger. Videre ble begreper som «flyskam» og «kjøttskam» popularisert, til sterke reaksjoner fra enkelte hold.

I likhet med Odyssevs’ reise, er det første året på idéhistorie også en reise – en reise i tekster. Med denne lesningen vil jeg således vise hvordan førsteåret på idéhistorie kan være en egen odyssé.

Som den eneste av bidragsyterne i denne blekka studerer jeg ikke idéhistorie. Men ikke langt ifra: Jeg studerer historie. Dette muliggjør at jeg kan se idéhistorien utenfra. Det hadde sikkert vært spennende å skrive en tekst som sammenligner historie og idéhistorie med utgangspunkt i deres fagtradisjoner og metoder.

Gjennom historien finnes det eksempler på oppfatninger som til tider har blitt holdt for sanne, som senere viste seg å være feilaktige. Som fersk idéhistoriker møter man mange slike eksempler, og man kan lure på hva det skal være godt for å lese vitenskapelige avhandlinger som nå er avkreftet. Jeg vil her gi et eksempel på en av historiens rådende oppfatninger som senere ble avkreftet, for å forklare hvilken verdi det kan ha for oss idéhistorikere.

Photo by Emily Morter on Unsplash Av: Stine Bergo Du, blivende idéhistoriker, har kanskje blitt stilt dette spørsmålet allerede. Hvordan vi har endt opp på idéhistorie når ingen vet hva…