Deleuze i vest.
Helge Pettersen, Terje Hellesen og Remi Nilsen.
Morgana Press, 2018.
Skrevet av Jonas Ludvigsen.
Om filosofen Gilles Deleuze har fått et løft i popularitet de siste årene, eller om det skyldes bekreftelsestendens fra undertegnedes side er vanskelig å si. Det som derimot er sikkert er at filosofens aktualitet ikke har minsket med tiden. Dette eksemplifiseres på en ganske så utmerket måte i essaysamlingen Deleuze i vest, redigert av Helge Pettersen, Terje Hellesen og Remi Nilsen, og utgitt av Hellesens eget selskap Morgana Press.
Det bør påpekes at Deleuze ikke er filosofen for de uinnvidde. Med et tekstkorpus som i stor grad bygger på lesning av tidligere filosofer som Spinoza, Nietzsche og Hume, et vokabular som springer ut av fransk akademisk tradisjon og et selvstendig begrepsapparat utviklet over en hel karriere – som oftest i samarbeid med Félix Guattari – kan idéene hans raskt virke ubegripelige og virkelighetsfjerne. Det er klart at essayene samlet i denne antologien er utført av nettopp de innvidde, og det er tydelig at det er – slik det påpekes i forordet – et prosjekt som omfatter flere tiårs arbeid og en forkjærlighet for tenkeren Gilles Deleuze. Til tross for dette gjør samlingen en god jobb med å presentere Deleuzes tanker og idéer på en måte som fungerer både introduserende og aktualiserende.
Med et bredt spekter av temaer hvorpå Deleuzes filosofi anvendes, herunder kunst, teknologi, film, mote, og litteratur, gir essaysamlingen leseren muligheten til å se bruksområder for konsepter som «rhizomet», «begjær-produksjon», «bliven», og «forskjell og repetisjon». Det beste eksempelet er kanskje Roar Høstakers sonderinger rundt hvorvidt internettet kan betraktes som et rhizom. Altså som en rot-struktur uten satt midtpunkt som gror ut fra tilfeldige punkter og ikke i noen fastsatt retning. Herunder faller også diskusjonen om hvordan nye informasjonskilder påvirker måten vi tilegner oss kunnskap, hva det har å si for vår konsentrasjonsevne, og hvilke potensielle skyggesider og fallgruver som hører med. Fallgruver som er nærliggende Høstakers tid, men som Deleuze ikke kunne hatt noe konsept om utover det abstrakte, er kapitaliseringen av informasjonsstrømmen gjennom tech-giganter som Facebook og Google.
Slik kapitalisering og forsøk på å avgrense, forme og tvinge informasjon inn i ordnede systemer er noe Deleuze selv ville kalt fascistisk. Det «stratifiserer» og avgrenser mulighetene for hvilke liv det er mulig for menneskene å leve. Ønsket om å strukturere og avgrense springer ut fra reaktive krefters begjær-produksjon, og utarter seg som ressentiment, feighet og slavemoral. Dette blir tydeligere beskrevet i Hevrøys essay med tittelen «Hvem er Zarathustras yngling» som tar en kikk på kapittelet «treet på fjellet» i Slik talte Zarathustra, gjennom et deleuzeansk perspektiv.
Jeg nevner disse to eksemplene fordi jeg personlig hadde en særegen glede av å lese dem. Essaysamlingen i seg selv er derimot så vidtfavnende at det ikke er gunstig å ettergå hvert enkelt essay i en anmeldelse, og utelatelse her er ikke ment som forkastelse. Det jeg håper å påpeke med disse to eksemplene er poenget om mulighetene for levd liv. Spørsmålet for Deleuze er ikke hvordan man burde leve, men heller hvordan kan man leve? Mulighetene for et åpent liv, et liv fritt fra fascistisk strukturering, springer først ut fra tanken, og dette fanges gjennomgående i essaysamlingen. Deleuze i vest aktualiserer Deleuzes idéer ikke i virkeligheten men i tanken. Rettere sagt aktualiseres de i den aktive tenkningen. Tenkningen er det som tillater oss å betrakte ting på nye måter. Tenkningen tillater oss å utvikle nye muligheter for levemåter og oppnå utvikling gjennom gjentakelse og forskjell. Gjennom den krevende prosessen som er å tenke, lese, tenke og gjenta skapes muligheter for «destratifisering» og «reterritorialisering» Og om du nå lurer på hva det betyr, så er denne boken en utmerket ledsager til forståelse.
Les også:
Bokanmeldelse: Tilbake til Lemberg.
Bokanmeldelse: Ancient Constitutions and Modern Monarchy.