20. april arrangerer Fagutvalget for idéhistorie og Molo fagkritisk dag «historie og historieskrivning i klimasakens tid» som tema. I den anledning har masterstudent Vigdis Evang skrevet om det nye begrepet antropocen og Hannah Arendt.

Geologiske epoker ligger i lag. Hvis du graver deg ned i bakken, finner du gjerne at den ene bergarten ligger oppå den andre. Naturfagsbøker har gjerne bløtkakeaktige illustrasjoner med striper i forskjellige farger. Denne stripen heter kritt-tiden, står det gjerne. Den ble dannet i perioden mellom 146 og 66 millioner år siden, da det ikke var is på polene og havet dekket store deler av jordens overflate. Organisk materiale falt til havbunnen hvor det langsomt ble omdannet – til kritt. Derav navnet.

LES MER AV VIGDIS EVANG: Helvetes ekkokammer

Nå diskuterer vi om det øverste laget skal få navnet antropocen, oppkalt etter menneskenes innflytelse på kloden, eller ikke. Navnet på det dypeste laget (i vårt eon, i hvert fall) står derimot fast: kambrium. Oppkalt etter Wales, som heter Cymru på walisisk og Cambria på latin. Det er noe fascinerende over dette. Du kan grave deg metervis ned i bakken, eller timesvis ned i tørre geologibøker, og langt der nede finner du – ikke gull, ikke dinosaurfossiler, men trauste gamle Wales.

Hvorfor? Fordi de to viktorianske gentleman-geologene Sedgwick og Murchinson, som navnga epoken, gravde seg inn i nettopp en walisisk fjellkjede. Førstnevnte var for øvrig Darwins lærer, men lot seg likevel aldri helt overbevise av evolusjonsteorien. Det går opp og ned her i verden. Mens Darwins marmorstatue har æresplassen i National History Museum, et underlig bygg utformet som en treskipet katedral med et hvalskjelett hengende fra taket og fikenranker på søylene som strekker seg helt ned til røtter på søylesokkelen, må Sedgwick nøye seg med et mye mindre museum. The Sedgwick Museum of Earth Sciences er å finne i Cambridge, og etter utformingen på nettsidene å dømme er det neppe overrislet av statsstøtte.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det er fristende å tenke seg at, i en fremtid hvor London og vitenskapskatedralen står under vann (kanskje noen hentet med seg marmor-Darwin før det var for sent?) mens hele Storbritannia har blitt løst opp i helt nye politiske enheter, slik at Wales nå bare er et ord i historiebøkene, mens Sedgwick-museet har gått ned med mann og mus – det er fristende å tenke seg at selv i en slik fremtid ville geologer snakke om kambrium. Hvorfor ikke? Timene våre har seksti minutter fordi babylonerne telte til tolv og ikke til ti, men av byen Babylon står det bare en liten leirhaug igjen.

Museene, statuene, ordet kambrium – alle hører til en menneskeskapt verden helt annerledes enn steinlagene de beskriver. Den er skapt av individers handlinger og utsagn, og setter oss i stand til å kommunisere med hverandre. Hannah Arendt skiller mellom denne menneskeskapte verden på den ene siden, og jorda, som nå engang bare er gitt, på den andre. Som en dyreart som lever på jorda, mente hun, reproduserer menneskene seg selv ved å utnytte de ressursene naturen innehar. Som individer bygger vi en kunstferdig verden hvor det er mulig å snakke sammen, og å bekrefte for hverandre at vi lever i samme virkelighet.

LES OGSÅ: Dette sa Jesus da han døde

Ingenting føles helt virkelig, skriver Arendt, før vi har observert andre oppleve det samme. Tenk deg at du går på gata og plutselig ser en flyvende elefant. Du stirrer på den noen sekunder, før du snur deg rundt for å sjekke at du ikke er den eneste som har lagt merke til den. Hvis ingen andre reagerer, trekker du kanskje den konklusjonen at du hallusinerer. Menneskenes verden er en intersubjektiv verden. På jorda, som altså er naturens og overlevelsens sfære, har man knapt nok tid til å undre seg over den flyvende elefanten før man begynner å kalkulere hvor mange kilo biff den kan bli til.

Arendt mener disse to sfærene har glidd over i hverandre, slik at vi behandler samfunnsspørsmål som om det handlet om biff-optimalisering og naturen som en slags samfunnets sandkasse, klar til å formes til det vi liker best. Hvis man kunne spare tid og penger på å korte ned det ærverdige gamle navnet kambrium til bare kb, eller lignende, ville Sedgwicks navnebidrag stå på gyngende grunn. Og vitenskapskatedralen, National History Museum, er stappfull av en rekke museumsbutikker. Det må gå rundt! Samtidig har vi nå formet naturen så grundig at det er på tale å kalle opp en hel geologisk epoke etter oss selv. Naturens reproduksjonsprosesser tar over den menneskeskapte verden, og menneskenes skapte prosesser tar over naturen. The unnatural growth of the natural, som Arendt skrev.

LES OGSÅ: Gratulerer, kjære kvinner

I stedet for to menn og en utgravning i Wales er det global industri, noen internasjonale komitéer og oss i kommentariatet som skal avgjøre hva det vil bli av begrepet antropocen. Vi må faktisk – som Arendt også forsto – klare å skape en global, allmennmenneskelig virkelighet sammen. Det vil si, vi lever allerede sammen på samme jord, og er avhengige av at vi ikke gjør den ulevelig for oss selv. Men om vi kommer til å klare å bevare en verden hvor individer kan komme med meningsbærende utsagn og handlinger, det er et annet spørsmål. Det er alt for lett å forestille seg en jernbur-aktig virkelighet hvor alle avgjørelser blir tatt på bakgrunn av tanken om økonomisk nødvendighet.

Derfor – om topplaget blir hetende antropocen eller ikke, hegn om gamle kambrium!

Fagkritisk dag arrangeres av Fagutvalget for idéhistorie og Molo. Arrangementet finner sted 20. april, 12-14 på Georg Morgenstiernes hus, rom 152. Temaet er historie og historieskrivning i antropocen tid og vil ha foredrag av Reidar Aasgaard, Ellen Krefting og Håkon Evju.