Av Eilif Guldvog Hartvedt

I Molos utgave nummer syv som slippes mandag 16.04 har jeg skrevet en tekst som heter «Mannen, meditasjoner over privilegert lidelse». Teksten belyser mannsrollen i dag slik den framstilles av forfatterne Karl Ove Knausgård og Michel Houellebecq. Begge disse to framstiller en lidende mann i en dyp eksistensiell lengsel til et livets fundament. Denne lengselen framstår som særlig mannlig, argumenterer jeg for, fordi mannen fester sin selvforståelse i tradisjonen av tidligere menns storhet, og befinner seg slik i en opplevd krise over ikke lenger å kunne innfri de kravene han opplever at legges på ham, fordi de «mannlige dydene» egentlig ikke har noen verdi lenger. I denne utilstrekkelighetens håpløshet blir Knausgårds og Houellebecqs mannlige karakterer dypt fremmedgjort. Slik blir historien et slags destruktivt glansbilde som settes opp som en kontrast til det «tyngre livet» vi lever i dag.

Nå vil jeg forsøke å åpne perspektivene fra «Mannen» og overføre dem til kjønnsrollene som sådan, ikke bare mannen. Det første vi må dvele ved er selvsagt begrepene, mann/kvinne, og hva de peker på. Det sies at kjønn ikke bare er biologi, at det også kan være kategoriseringer, som om det skulle vært et maktspill; at det er språk; at det er følelser og at det er sosiale konstruksjoner. Dette utelukker ikke biologi i og for seg – muligens er makt, språk og sosiale konstruksjoner egentlig biologisk forankret, muligens er man predisponert til å være akkurat der man er, kastet ut i verden med et begrenset, men allikevel stort nok, handlingsrom til å finne en form for lykke eller ulykke som ikke er avhengig av noe annet enn hvordan man velger å spille kortene man fikk utdelt idet kastingen ut i verdenen tok sted, at det i ethvert menneskeliv finnes rom for både den store lidelse og den store glede, både i tråd med og på bekostning av ens originale utgangspunkt. Med andre ord: Kanskje har man fått utdelt et liv man selv kan kontrollere utfallet av. Slike tankerekker har noe selvsagt over seg. Som om dette, at man selv kan styre eget liv, er noe vi opplever som en selvfølge, men at det er en tilsvarende stor selvfølge at det ikke fungerer slik, at den absolutte autonomien individet lengter etter kun finnes som en abstrakt idé.

LES MER: Ved teppefall faller også vi

Prater man om kjønn havner man raskt i en slik selvfølgelighetenes paradoks. Inndelingen i mann/kvinne er kanskje en av spebarnets første erkjennelser av verdens kompleksitet, kanskje er det her selve erkjennelsen av språket i det hele tatt dukker opp, behovet for å skille mellom mamma og pappa; bror og søster; kompis og venninne. Denne helt enkle og egentlig så uskyldige språkliggjøringen er banal, den er latterlig enkel, den dreier seg om noen kroppsdeler som ganske raskt i barnets liv skal dekkes til av underbukser.

Etter hvert er ikke språket og dens inndelinger av verden like selvfølgelige. Fordi mens barnet først lærer at kjønnets bestemmende organ skal skjules fra omverdenen ved å sette et stykke tøy foran det, selv når kroppen ellers står fram slik den en gang gjorde for Eva og Adam, lærer dette barnet også gradvis at dette organet er forbundet med en tradisjon av maktspill, hierarkisering, undertrykkelse og differensiering som ved første øyekast kanskje ikke framstår like selvfølgelig som forskjellen mellom penis og vagina. I klartekst lærer barnet at hans skjulte organ kalles penis og bestemmer ham til å være mann, mens hennes organ kalles vagina og gjør henne til kvinne. Barnet oppdager betydningen av dikotomien mann/kvinne, barnet oppdager at enkelte ting pappa gjør kan ikke mamma gjøre, og enkelte ting mamma gjør, kan ikke pappa gjøre. Kjønnet bringes ut i det sosiale – biologi fusjoneres med kultur og språk.

LES OGSÅ: Russisk permafrost. Intervju med Steinfeld

Det er her forvirring om kjønnskategorier dukker opp, og det er her mangelen på evne til å feste seg til en rolle som knyttes til kjønnet oppstår. For å koble det til Knausgård og Houellebecq er det i denne forvirringen over hva man kulturelt eller historisk (disse to kan gjerne være motsetninger) ser at mannen «skal» gjøre og hva individet som er mann egentlig ønsker å gjøre at konfliktene oppstår. Og disse konfliktene kan være mange og de kan være lange.

Klassikeren er mannen med barnevogna. På en side bryter barnevogna med forventningen til mannsrollen. Samtidig er det en selvfølge i det «moderne Norge» at mannen skal bidra med å trille vogna, skifte bleie. Man kan godt spørre seg om denne nye moderne mannsrollen egentlig er noen rolle i det hele tatt eller om det er en påtvungen kjønnslikhet, at målet bare er at det ikke skal være noen forskjell, som i og for seg er helt greit, for det behøver ikke å være noen forskjell mellom mann og kvinne, men samtidig ser mannen som triller barnevogna at i tidligere tider trillet mennene ikke barnevogna, og denne friheten som ligger i det å ikke trille barnevogna framstår kanskje fristende akkurat der ute på gata med en skrikende unge. Da er det ikke nødvendigvis et ønske om å undertrykke kvinnen som melder seg for mannen, egentlig er det bare et ønske om større grad av frihet for seg selv, helt i tråd med historien (det ville vært historieløst å si at menn triller barnevogn), men konsekvensene av at mannen nekter å trille barnevogna ville vært å undertrykke kvinnen.

LES OGSÅ: Fra kambrium til antropocen, via Wales

Mange har gjort gode forsøk på å forklare opphavet til den skjeve balansen mellom mann/kvinne. De post-strukturalistiske feministene på sytti- og åttitallet hadde mange gode poenger, blant annet begrepet om fallos (penis, pikk) som transcendental signifikant, altså at penisen som symbol i den vestlige kulturen LANGT overgår dens egentlige makt. Det vil si: Vi befinner oss i dag innenfor en tradisjon som (bevisst/ubevisst?) har gitt menn uproporsjonalt mye makt i forhold til det hans naturlige egenskaper skulle tilsi at han burde ha. Språket har med andre ord tapt terreng til forståelsen av verden: Vi omtaler fortsatt penis og mann som om det kun skulle være begreper for kjønnslig bestemmelse, men egentlig er det begreper for privilegier og mulighet til herredømme. I tilfellet barnevogna betyr det at det ligger som en historisk betinget mulighet at mannen i det hele tatt skal kunne slippe å trille den. Hvorfor i alle dager gjør det det? Jo: Penisen er et maktmiddel (av en eller annen grunn).

Tilsvarende forbindes begrepet kvinne og vagina ikke lenger kun med intensjonen om å stadfeste et kjønn; ved å kalle noen kvinne tillegger vi henne et uheldig handikapp av enten alltid å være et stakkars offer som ikke klarer å beskytte seg fra den determinert dominerende mannen (hun må ut og trille vogna), eller vi tillegger henne handikappet av ikke å bli sett; hørt; forstått. Alt på grunn av noe mensenblod? Hormoner? Biologi?

Artikkelen fortsetter under bildet.

Syttitallsfeministenes begrep om penis som transcendental signifikant er godt som en språkliggjøring av problemet. Langt vanskeligere er det å skulle finne en løsning på dette. Er dette et strukturelt problem? Et individets problem? Familiens egen sak? Hvem skal finne ut av dette med barnevogna? Selv har jeg forsøkt å argumentere for hvordan forfatterne Karl Ove Knausgård og Michel Houellebecq i stor grad viderefører den transcenderte penisen, men at det ikke er deres skyld eller fortjeneste at penisen har transcendert. De føyer seg inn i historien, helt bevisst selv om de vet at det ødelegger dem. Allikevel gjør de det. Denne forventningen til hva som venter i livet, og den store skuffelsen over at livet ikke lenger er slik det var, kan selvsagt være en kjip erkjennelse. På skolen får man stryk hvis man ikke innfrir forventningene. I virkeligheten får man depresjon.

Jeg vil vise en helt konkret case for å belyse poenget mitt. Det er fra litteraturens verden. På torsdag kom den nyeste utgaven av litteraturtidsskriftet Vinduet. Det er første utgave med ny redaktør. Kvinnelig redaktør. Jeg vet at det ikke er helt i henhold til alle forskrifter å sette kjønn på en stilling, men her er det relevant. Den nye redaktøren, Maria Horvei har løftet fram kvinnelige skribenter og forfattere i større grad enn hva den forrige, Preben Jordal, gjorde. Hvorfor er det så viktig? Hvorfor nevner jeg kjønnet på skribentene, og på forfatterne som omtales? Litteratur kan da bare være litteratur. Men er ikke dette den naive barndomsdrømmen og forventningen til verden om at individet selv kan kontrollere seg selv og alt omkring? Kjønn har noe å si, også i litteratur, uten at det egentlig behøver å bety noen verdens ting om man skulle kalle det kvinnelig eller mannlig litteratur.

LES MER AV EILIF: Hvorfor viser mannen penis?

I forlengelse kan man si at mannlig litteratur er noe Vinduet har behandlet flittig det siste året. Den forhenværende redaktør Preben Jordals fire numre i 2017 tok for seg #1 Martin Heideggers Schwarze hefte, #2 Romersk keiserlitteratur, #3 Markens grøde og #4 kritikerens rolle i det norske samfunn i dag. Dette er, for å bruke Freud, klassiske mannlige pappa-komplekser. Martin Heidegger, Vestens store mannlige filosof på nittenhundretallets, som viste seg å være nazist og anti-semit; Knut Hamsun, Norges store mannlige forfatter på nittenhundretallet, også han nazist; romerske keisere, som nærmest kan stå som urfedrene for hele sivilisasjonen. Avslutningsvis, som sitt siste nummer, har Jordal (den klassisk mannlige?) troen på at «bare jeg mener noe om kritikken i Norge vil alt endre seg». Dette er altså fire ganger mannlig litteratur, både i form av stort sett å omtale mannlige forfattere, men også ved å ha et overtall mannlige skribenter. Maria Horvei har en tilsvarende skjev fordeling både i hvilke forfattere det skrives om, og hvilket kjønn skribentene har.

Det er ikke nødvendigvis en dum ting at menn tar for seg menn, og kvinner tar for seg kvinner. Vi behøver ikke å gjøre det til en kjønnskamp. Selv skal jeg innrømme at jeg opplevde at det var en tøffere schwung over Jordals numre enn det er over Horveis første. På samme måte har jeg en hang til instinktivt å vurdere menn som bedre enn kvinner, og å mer gladelig gå til litteratur skrevet av menn enn litteratur skrevet av kvinner. Dette anser jeg som en ubehagelig last ved meg selv, en fordom, som så mange andre, påført av meg selv og av verden omkring meg. Men om det enn var noe uvillig at jeg ble tvunget vekk fra mitt mannlige ekkokammer inn i kvinnens kammer (ikke et spill på kjønnsorganer), gjorde det egentlig bare den forskjellen at i kvinnens kammer spør de hva som er kvinnelig. En slags redelighet.

Teksten fortsetter under bildet.

Nå vet jeg at jeg flyter videre på mine egne argumenter, at det er jeg som har bestemt Jordals numre som mannlige, men la gå. Er det ikke merkelig at jeg, og andre menn, skal identifisere oss med temaer som romerske keisere og Markens grøde, at det likesom skal finne et eller annet obskurt feste i min mannlige identitet, er det ikke absurd at både jeg og så mange andre fester mannen til det store, som nazismen, romerne, til alvoret og myndighet, til Martin Heidegger og store samfunnsspørsmål som kritikkens rolle? Faktisk gir jeg faen i romerske keisere, egentlig i samfunnsspørsmål også.

Her vet jeg at jeg står foran en vanskelig vending. Nå har jeg lagt fram en teori om forholdet mellom kjønnene i språk kontra biologi. Jeg har sagt at mannen knyttes til visse kvaliteter som har blitt tillagt en kulturell opphøyning, mens kvinnen har blitt tillagt en tilsvarende offermerking. Den vanskelige vendingen består derfor i at jeg, som kulturelt og språklig sett har privilegiet av både lidelse, lykke og alle andre store følelser og temaer, skal si noe om et blad som tar for seg kvinnelige forfattere uten at jeg faller i fella av å være mannen som liksom skal gi kvinnen min velsignelse. For det første tror jeg de fleste klarer seg helt fint uten min (les min, jeg er meg ikke mannen) velsignelse, og for det andre så har jeg møtt mange kvinner som liker Knausgård til tross for at han (person ikke egentlig kjønn, eller?) er mann (nei, obs han er bare kjønn).

LES OGSÅ: Lederen for Molos syvende nummer

I «Mannen, meditasjoner over privilegert lidelse» argumenterer jeg for at mannsrollen ikke bør strykes, men at den i historiens ubarmhjertighet ikke finner feste til noe som svarer til virkeligheten i dag. På samme måte bør ikke kvinnerollen strykes, men også den trenger et annet feste enn i historien. Det er en typisk hue-ut-av-rævva-sak dette å erkjenne at menneskelige handlemønstre er skapt av mennesket selv, og at vurderingen av viktigheten av disse handlingene også er skapt av mennesket selv. Mennesket skaper sin egen ulykke, og som en slags obskur sexlek har vi gitt mannen en universell reisning som ikke går vekk. Det er kanskje ikke hans (les min) feil at den ikke lar seg hvile, men det er kanskje hans (les mitt) ansvar ikke å dytte den oppi trynet til alle som går forbi.