16. april slipper vi i Molo vårt syvende nummer med «Folket» som tema. Den følgende teksten står på trykk i nummeret og er her publisert i sin helhet. Teksten er skrevet av Petter Marius Udland og er intet mindre enn et ferskt intervju med Hans Wilhelm Steinfeld – med mer. 

Finnes det håp for demokrati og frihet før det russiske valget 18. mars? Tanker om et enkelt historisk poeng og intervju med Hans Wilhelm Steinfeld.

I skrivende stund er det russiske valget for 2018 ennå ikke avgjort. 18. mars avholdes den første runden, der det kreves at en absolutt majoritet slutter opp om en enkelt kandidat, for at presidenten for de neste seks årene er bestemt. Dersom det ikke skjer vil den neste runden avholdes 8. april, der kun de to mest populære kandidatene fra første runde er kvalifisert.

Hvem tror så at dette siste vil bli tilfellet? Lesere av vestlig dagspresse, undertegnede inkludert, vil tro at Vladimir Vladimirovitsj Putin har et befestet jerngrep om det russiske statsapparat, og at han har hatt det siden Boris Jeltsin sjanglet ut av Kreml nyttårsaften 1999. Et lite intermesso oppsto fra 2008 til 2012 da Putin satt som statsminister mens Dmitrij Medvedev passet roret. Å si at Putin likevel hadde sin åre dypt i sjøen hele perioden er nok ikke noen særlig kontroversiell påstand. Skal vi så kunne tro at noen kan vippe fyrsten fra sin trone, eller vil Putin kunne fortsette sin presidentperiode helt frem til 2024? Da vil han ha sittet som russisk statsoverhode i 20 år, to år lenger enn Leonid Bresjnev styrte ettpartistaten Sovjetunionen, og han vil være ferdig med sin potensielt fjerde periode nøyaktig 100 år etter at rekordholder Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili tok makten i 1924. Stalin beholdt denne til sin død 29 år senere.

LES MER: Fra kambrium til antropocen, via Wales

Det kan være vanskelig for menigmann å forestille seg et Russland separert fra bildet av personligheten Vladimir Putin i 2018. Men et interessant historisk poeng å merke seg når vi prøver å se for oss slutten på æraen til en politisk mastodont som Putin, er hva som har fulgt de mest autoritære lederne i Moskva siden bolsjevikene for drøye 100 år siden satte punktum for 350 år med tsarisme.

Personlighetskult og dens konsekvenser

Etter Stalins død er det Nikita Sergeijevitsch Khrusjtsjov som tar opp stafettpinnen, og han gjør det med betydelig patos på den 20. partikongress i 1956. «O kul’te lichnosti i yego posledstviyakh», på norsk «Angående personlighetskulten og dens konsekvenser», het rapporten han leverer på talerstolen foran rystede medlemmer av kommunistpartiet. Et oppgjør med Stalin og partiet, der den diktatoriske personlighet den georgiske stålmannen sto for, blir nedsablet av den nye førstesekretæren. Nå var riktignok ikke den gode Nikita Sergejevitsj noen revolusjonær i demokratiets navn eller liberal helt i flagrende kappe. Partiet og verdiene fra Lenin og revolusjonen blir helliggjort også av Khrustsjov, men han slipper de neste årene ut flere millioner politiske fanger. Han henretter også en Lavrentij Pavlovitsj Beria. Stalins Himmler, arkitekten bak GULag-leirene, sto bak mye av den vanvittige kriminaliteten vi assosierer med Stalins sovjet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Etter Cuba-krisen, et såvidt avverget kjernefysisk mareritt, avsettes Krustsjov og Leonid Iljitsj Bresjnev tar kontrollen. 18 år, som kommer til å bli kalt «stagnasjonsæraen» av Mikhail Gorbatsjov, følger med den ukrainskfødte Bresjnev som partileder. Etter femårsplaner og et voldsomt oppsving i militær investering, for å matche Washington, overlater Bresjnev en svært udynamisk økonomi til KGB-sjef Yuri Andropov. Sammen med sin kortlevde etterfølger Konstantin Chernenko overlates restene fra Bresjnev etter to korte perioder på til sammen 3 år og 4 måneder til Chernenkos venn, Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov.

Spirit of 68

William Taubman åpner sin biografi fra 2017 med et sitat fra Gorbatsjov, som sies idet Taubman forteller Sovjetunionens eneste president at skrivingen av boken om ham går sakte: «Det er i orden,» sier det tidligere statsoverhodet, «Gorbatsjov er vanskelig å forstå.»

LES MER: Les lederen for Molos syvende nummer

Å referere til seg selv i tredjeperson er kanskje ikke et øyeblikkelig sjarmerende trekk, eller bryter med den personlighetskulten som Bresjnev i noe grad gjenninnførte etter Khrustsjovs oppgjør. Men Taubman tegner et bilde av en person som, om ikke spesielt ydmyk hva gjelder beskrivelsene av egne kvaliteter, virker å forstå hvilken frykt et autoritært, og særlig et totalitært, diktatur forårsaker bedre enn noen av hans forgjengere. Begge besteforeldrene hans ble fengslet under de store kollektiviseringsprosessene på 1930-tallet, og Gorbatsjov ble under studietiden nær venn med Mlynar Zdenek, en av de viktigste personene rundt Alexander Dubček i Praha, våren 1968. Denne kresten er reformistene Bresjnev-doktrinen knuser samme år. Gorbatsjov, en anti-stalinist utvilsomt, som tar over etter årevis med økonomisk stagnasjon, en KGB-sjef og en sykelig gruvearbeider i Chernenko. Fire år etter Gorbatsjov inntar sjefsstolen i Kreml faller muren i Berlin etter den type demonstrasjoner Bresjnevs doktrine skulle beskytte mot.

25 år etter muren faller skyter det pro-russiske regimet til den Ukrainske presidenten Viktor Yanukovych sin egen befolkning med skarpt på Maidan-plassen og Russland annekterer Krim-halvøya. Man kan spørre seg hvilken «spirit of `68» Putin identifiserer seg med.

LES MER: Reisebrev fra en time i amerikansk glassbur

Det er så betimelig å spørre: finnes det i Russland en som på nytt kan tine den russiske permafrosten, som 25 år etter starten på opptiningen virker å ha krøpet tilbake? Putins løytnant, Dmitrij Medvedev, lurte beskrivende nok på hvorvidt han befant seg i 1962 da han omtalte situasjonen i 2016 som en ny kald krig.

Valg 2018

Putin har ifølge Det russiske forskningssenteret for offentlige meningsmålinger (VCIOM) snaut 70 % oppslutning. Ingen av de andre kandidatene, fra kommunisten Pavel Grudin til den kjente økonomen og en av de sentrale aktørene ved overgangen fra kommunismen til markedsøkonomi, Gregory Yavlinksy, nærmer seg i noen grad verdt å snakke om. Ingen andre kandidater har, i skrivende stund, over 10 % oppslutning.

Vladimir Zhirinovsky, den sterkt nasjonalistiske kandidaten fra det illiberale og udemokratiske partiet Russlands Liberale Demokratiske Parti, og den karismatiske tv-kjendisen Ksenia Sjobtsjak er av de som har fått tilegnet seg betydelig med spaltemeter. Sjobtsjak først og fremst for sine enkelte faktiske liberale standpunkter og for å samtidig hisse på seg kirken, i tillegg til sin status i populærkulturen som programleder i russisk fjernsyn. Samtidig er Sjobtsjak datter av tidligere borgermester i St. Petersburg og en av Putins politiske mentorer, Anatoly Sjobtsjak. Hvorvidt Putin tillater en nær venn å utfordre ham er vanskelig å se for seg, og enkelte spekulerer i om yngsteblad Sjobtsjaks kandidatur er et spill for galleriet regissert av Kreml. Ksenia Sjobtsjak ligger, på tross av mediedekningen, på under 2 %, skal vi tro VCIOM.

LES MER: Dette sa Jesus da han døde

Det er er 33 år siden Gorbatsjov tok makten. Kristelig alder, et nytt påskemirakel er kanskje det reformvillige russere må håpe på.

Disse spekulasjonene er likevel basert på hva vi ser utenfra. Russland er ikke et land som enkelt forstås i fugleperspektiv. Vi kjenner Churchills beskrivelse av enigmaet i øst, og med en språklig og kulturell barriere som fortsatt er høyst levende er det for lekmenn uten språkkunnskaper et høyt fjell å klatre. Da er det godt å kunne trekke på kunnskap til fagmenn med innsikt og språkkunnskaper.

Ungdommen har vendt Putin ryggen

Cand.philol (Sovjetrussisk og økonomisk historie), journalist, forfatter, foredragsholder. Moskva-korrespondent i nesten 20 år for NRK. Han intervjuet Sovjetunionens øverste leder, Mikhail Gorbatsjov, 3. oktober 1990, dagen Berlin-muren falt. Det er ikke mange nordmenn som kjenner Russland, Øst-Europa, lederne og folket som Hans Wilhelm Steinfeld.

Artikkelen fortsetter under bildet.

I mars velger Russland sin president for de neste seks årene. Resultatet virker gitt, men skyldes dette et rigget system, eller er Putin mannen russerne ønsker? Er det i så fall av mangel på kandidater, eller av en genuin politisk enighet med presidenten?

Gjennom å kontrollere de føderale TV-stasjonene og ved rettslige manipuleringer av valgloven til hinder for presidentkandidater «utenfor systemet», er det kommende presidentvalget bare halvfritt. Putin er nok populær, men han har ikke 80 % oppslutning. Tallet ligner mer på bløffen om at Bresjnev alltid hadde 99,3 % oppslutning.

I juni 1989 talte Victor Orban, 26 år gammel, for tilbaketrekning av sovjetiske tropper og Ungarns frigjørelse og demokrati. Samme mann blir i dag beskrevet som autoritær og for et «illiberalt demokrati». Er Orban et eksempel på et skifte i Øst-Europa fra 1989 til 2018, eller snakker vi om at det alltid har vært nasjonalismen som har sittet og sitter i førersetet?

Victor Orban er et typisk eksempel på verdivakuumet som oppsto etter kommunismens sammenbrudd. Det gjelder også Jaroslaw Kaczynskiis regime i Polen. De grep tilbake til egne tradisjoner fra 1930-tallet da de kommunistiske idealene skulle skiftes ut, og da ble deres egne, brune politiske tradisjoner fra den gang restaurert.

Hva blir den viktigste statistikken å lese etter valget i Russland i mars og april for å få et inntrykk av hvor russernes politiske holdning står i 2018?

I juli 2012 publiserte mediehuset Kommersant i Moskva statistikken som jeg tror gjelder fortsatt. 55 % av russerne ville utvandret dersom de kunne. Det knusende flertall av russere yngre enn 24 år drømte om at de kunne vært født og vokst opp i en mindre, liberal og vesteuropeisk stat. Ungdommen har vendt Putin ryggen i hht. denne viktige statistikken fra Kommersant 2012.

Hvilke(n) politisk ideologi står sterkest blant det russiske folk i dag? Er det en betydelig generasjonskløft politisk i Russland, eller er det andre demografiske skillelinjer som er mer betydelige?

Den nokså aggressive nasjonalismen er massert frem av Vladimir Putin etter at han ble president for 3. gang i 2012. Styringsresultatet var så skralt at det kalte på en ytre fiende, noen å hate, og ukrainerne fikk dèn rollen i 2014.

Er russere flest like redd NATO og Vesten slik Vestens befolkning virker å være redde Russland?

Som et ledd i Putins fremstilling av Vesten som fienden og i lys av den halv-autoritære tradisjon han bygget seg opp på, er russerne mer sinte enn redde for Vesten. Vanlige russere betaler en stadig høyere pris for sanksjonene som Putin selvforskyldt pådro seg da han invaderte og annekterte Krim fra Ukraina i 2014.

Putin gav sin forgjenger Boris Jeltsin amnesti på livstid for eventuelle forbrytelser han måtte ha begått i forbindelse med privatiseringen av de nasjonale ressursene på 1990-tallet. Hvordan oppleves dette blant alminnelige russere? Er det blitt tatt et oppgjør med dette i den russiske offentligheten?

I sin siste bok Jeg forblir optimist skrev Mikhail Gorbatsjov i november 2017 kapitlet «Ny stagnasjon?» På side 251 skrev han: «Erkjennelsen av at staten degraderes og samfunnet demoraliseres blir nå en alminnelig godtatt diagnose.» Gorbatsjov skriver også at dagens styringsmodell i Russland åpenbart ikke fungerer, hverken i politikken eller i økonomien. Ingen alternative ideer finnes og nye folk slipper ikke til. (Side 365). Mikhail Gorbatsjov, som ble vinneren av Nobels fredspris i 1990, er også nådeløs mot Vladimir Putin når det gjelder Ukraina på side 369: «Utgangen på konflikten med Ukraina kan bare være èn – oppfyll avtalene fra Minsk» Dette er som kjent også grunnlaget for Vestens sanksjoner mot Putins Russland!

Hvilken rettsikkerhet nyter russere i dag? Styres rettsalen politisk, eller eksisterer det en reel rettstat?

5. januar 2013 summerte glasnost-tidsskriftet, Ogonjok, opp hundre års russisk historie slik: «Som i 1913 fikk Russland en halvautoritær leder i 2013; som i 1913 har Russland et talentløst parlament, duma’en, i 2013; som i 1913 har Russland et hjelpeløst politi i 2013; og som i 1913 har Russland en grenseløst egoistisk elite i 2013!»

Du har i tidligere foredrag og intervjuer trukket frem en beregning på demografisk svinn i Russland som du har kalt fryktens eller angstens koeffisient. Kan du i korte trekk forklare hvor denne kommer fra, og hva har vært den mest betydningsfulle konsekvensen for den russiske sivilbefolkning av de politiske mordene og fengslingene?

Russland mistet en demografisk tilvekst på rundt ti millioner menn i løpet av 1990-tallet. Dette gjør at Patriark Kirill II (øverste biskop i den russisk-ortodokse kirke red.anm) ser på 1990-tallet som en av de verste katastrofer i nyere, russisk historie. Basert på folketellingen i Sovjetunionen fra 1958, som ikke var belastet med store feil, regnet professor Ståle Dyrvik som var demograf og jeg ut et minimumstall på menn i aldersgruppene mellom 1880 og 1910 som ble myrdet i Stalins fangeleirer. Tallet var mellom ni og ti millioner mann! Hvis hver av ofrene hadde fire venner og fire slektninger, ble lett halvparten av den sovjetiske befolkningen lammet av angst bare ved likvideringen av disse mennene. Tallet må ha vært mye høyere, men tallet jeg oppgir her kom frem ved en verifiserbar og vitenskapelig metode.

Hvilke tre bøker vil du, som journalist og historiker, sette på pensum for studenter som vil forsøke å forstå det russiske folket?

Liv og skjebne av Vasilij Grossman, Monumental propaganda, som ga Vladimir Vojnovitsj Putinprisen i begynnelsen av forrige decennium, og Brødrene Karamazov av Fjodor Dostojevskij.

Til slutt, som en eventuell oppmuntring til forvirrede humaniorastudenter: Hva har din faghistoriske bakgrunn betydd, og fortsetter å bety, for ditt profesjonelle virke?

Min faghistoriske utdannelse med høyere embetseksamen og hovedfag i sovjetisk historie utgjorde nok det viktigste element, som bar meg gjennom 37 år i NRK og fire ganger som utnevnt utenrikskorrespondent. Så langt er det bare jeg som har fire korrespondentutnevnelser i NRK. Å kunne russisk åpnet et univers mange kolleger ikke hadde tilgang til hva empiri angikk. Så ta russisk, men som støttekvalifikasjon, et «verktøy» til bruk for anskaffelse av andre hovedkvalifikasjoner. Etter 2014 lever jeg på fjerde året nå av å selge min kompetanse gjennom forelesninger og foredrag som partner i byrået Corporate Communications, og det er interessant å oppleve for en 67-åring en så sterk etterspørsel i markedet etter ens kompetanse, kunnskaper og erfaring.

OBS: Den trykte teksten har også fotnoter, men som følge av vår internettløsning lar det seg dessverre ikke gjøre. Møt opp på vår slippfest 16. april på SV, Blindern, og skaff deg et trykt eksemplar. Der kan du se hvilke trygge kilder teksten lener seg på.

Litteraturliste

Khrushchev, Nikita. 1956. «Special Report To The 20Th Congress Of The Commu nist Party Of The Soviet Union» Presentation, http://www.ctevans.net/Nvcc/ HIS242/Documents/Speech.pdf

Sanchez, Ray. CNN. 2018. «’A New Cold War’: Russia’s Medvedev Bemoans Relations With West – CNN» CNN. https://edition.cnn.com/2016/02/13/europe/ russia-medvedev-new-cold-war/index.html

Taubman, William. 2017. Gorbachev London [etc.]: Simon & Schuster.

Traynor, Ian. 2018. «Anatoly Sobchak» The Guardian. https://www.theguardian. com/news/2000/feb/21/guardianobituaries.iantraynor.

«Valg-2018» 2018. Wciom.Ru. https://wciom.ru/news/ratings/vybory_2018/.