16. april slipper vi i Molo vårt syvende nummer med «Folket» som tema. Den følgende teksten står på trykk i nummeret og er her publisert i sin helhet. Teksten er skrevet av Geir Magne Staurland og handler om Rousseaus syn på teateret. Er underholdningen oppdragende eller forpestende for «folket»?

Paris er et helvete. Byens folk er allerede ødelagt, deres moral har forfalt.

Og dersom storbyen Paris er et helvete, er Genève det motsatte, som rene himmelen. En av grunnene til nettopp det er så enkel som dette: Paris har flust av teatre. Genève har ingen. Paris er en gjennomsivilisert fasade. Genève er stadig så uskyldig og ren, ekte og naturlig – slik Gud engang skapte oss, som mann og kvinne, unndratt underholdningssamfunnet og i ett med naturens skjød.

Men hvor lenge kan det vare? Menneskene i det parisiske kaffeslabberaset, de menneskeskapte menneskene, de vil det annerledes, de har planer om å ødelegge Genève også. I en katastrofal leksikonartikkel har de akkurat foreslått å sette opp et teater i Genève – i god tro om at det vil gjøre Genève bedre. Det er Encyklopediens redaktør d’Alembert som nettopp har skrevet en av leksikonets mest kontroversielle artikler. I sin tekst om Genève bommer han for det første på prestenes religiøse tilhørighet i byen (de var ikke socianere, slik han skrev). Deretter mener han byens store mangel er fraværet av et teater. Ikke lenge etter er det bråk, ikke bare i kulissene, men i det åpne offentlige ordskiftet – for hva gjør egentlig teaterforestillinger med et folk?

LES MER: Lederen i Molos syvende nummer

Det er 1758. En sint mann svarer i et polemisk brev til Genève-artikkelens forfatter, d’Alem-bert, hans tidligere venn. Mannen heter Jean-Jacques Rousseau (1712–1778), født og langforelsket i Genève og en tidligere bidragsyter til Encycklopedien (antageligvis ravende bitter ettersom han ikke fikk skrive Genève-artikkelen selv). Han innleder brevet til d’Alembert ved å skrive ydmykt: «Leser, hvis du tar imot dette siste verket med overbærenhet, vil du ta imot min skygge, for hva meg selv angår, finnes jeg ikke lenger». Deretter setter han seg fore å forsvare, med nebb og klør, hele sin by fra å ta et første steg mot å bli et Paris. Å opprette et teater, å gi folket et teater, å gi dem underholdning, vil være et første steg på veien til helvete og de oversiviliserte storbymenneskene. Får folket først smake, vil det kun gå én vei – nedenom og hjem. «Man skjelver bare ved tanken» skriver han, at «de grusomheter man pryder det franske teateret med, nå skal underholde det mildeste og mest humane folk på jorden!», Genèves borgere!

Rousseau skriver et annet sted:

Nei, jeg holder fast ved og har lesernes skrekk som bevis på at gladiatormassakrene ikke var like barbariske som disse grusomme skuespillene. Man så riktignok blod flyte, men man besudlet ikke sin fantasi med ugjerninger som får naturen til å skjelve.

Her er det flust av retoriske knep, men viktigst for dette essayet er det å se hvordan han behandler folket. Som man kan lese ut av det flammende utsagnet ovenfor utnevner Rousseau seg til en av de få som vet hva et teater vil gjøre med Genèves folk. For ham er det klart og tydelig: Folket må beskyttes fra å få sin fantasi besudlet. De må vernes mot seg selv. Blir de først servert giften vil de spise den og attpåtil ønske seg enda mer av samme barbariske gift.

Essayet fortsetter under bildet.

For Rousseau har teateret kraft av å være et formelig våpen som forandrer menneskers seder. Gjennom argumentasjonen kan man skimte hans kjente skille mellom det naturlige og det siviliserte menneske. Teateret har evnen til å føre folket bort fra deres egentlige natur. Det har evnen til å føre mennesket bort fra sin medfødte medlidenhet, og gjøre det om til et menneskeskapt menneske. Sagt med andre ord, slik Rousseau skriver: Det menneskeskapte menneske, som altså befinner seg i en slags fornuftstilstand, kan «uforstyrret halshugge sin neste under hans vindu». «Filosofen», som han skriver, «trenger bare stikke fingrene i ørene og argumentere litt med seg selv, for å forhindre at naturen gjør opprør i ham». Og så, i kjent Rousseau-stil: «Villmannen mangler dette bemerkelsesverdige talent», fordi han overgir seg alltid «blindt ved den første impuls av medmenneskelighet som han gripes av». Det er som om Paris har tatt rollen som dette fornuftsmennesket, mens Genève stadig er villmannen i en riktigere, bedre og renere tilstand, i Rousseaus «mytologi».

Hva underholdning gjør med mennesker, enten det er snakk om antikkens teater eller konsollspillet Grand Theft Auto, har til alle tider vært et debattert tema. I antikkens Sparta var teater forbudt i lange tider, mens Athen dyrket det i sin gullalder. Likevel var Platon en motstander, ikke bare av teater, men også litteratur. I Staten ønsket han å forby Homer fra hans rike, fordi de homeriske eposene ikke var oppbyggelige nok. Resonnementene bak en slik sensur ligner på amerikanerne som klarte å få sendt trash-metalbandet Slayer i rettsalen for å ha skapt kriminelle. Når Rousseau skriver Brev Til d’Alembert slekter han slik sett på Platon (og rettsaken mot «uoppbyggelige» band): Det apen ser, det gjør den. Det folket ser, det gjør folket. For eksempel viser han til sammenhengen mellom forestillinger vi har av verden og mennesker, og hvordan det kan bli preget av hva vi blir servert på teater. De eldre er i skuespill alltid idiotene, hevder han, og viser til et årsak-virkningsforhold som i våre dager neppe holder tett: «Ingen kan vel tvile på at vanen med å se eldre personer i usympatiske roller i teateret medvirker til at de blir avvist i samfunnet?», skriver han retorisk. «Fordi man vennes til å sammenblande de eldre man ser i samfunnet med de gamle narrene og dårene i teateret, forakter man dem alle på samme måte.» Det er med henblikk på slike kausalvirkninger at Rousseau advarer folket mot teaterets fare. Det er derfor han roper: «Hva! Platon bannlyste Homer fra sin republikk, mens vi tolerer Molière i vår!». Derfor kvier han seg fra å tillate Molières komedier blant det «mest humane folk på jorden», da de dydige innbyggerne i Genève kan bli gjort umoralske av å se Molières udydige skurker komme godt ut av hans teaterspill, mens de rettferdige og dydige behandles dårlig og latterliggjøres som idioter. Han skriver: «Hva slags undervisning er dette å gi til et folk som ennå har sin naturlighet og ekthet i behold, som fremdeles tror en skurk er foraktelig, og at et godt menneske ikke er latterlig!»

LES MER: Russisk permafrost. Et intervju med Steinfeld

I Rousseaus samtid var flere høytstående prester enige med ham.8 Kirkefedre som for eksempel Augustin hadde jo også sagt at kristendom og teater var uforenlig. Men de samtidige opplysningstenkerne, som d’Alembert, Diderot og ikke minst teaterets mann Voltaire var alle opptatt av teateret som et oppdragende verktøy – i positiv forstand. Rousseau og opplysningstenkerne kunne altså enes om teaterets kraft til å forandre menneskets seder, men med pluss og minus oppveid mente Rousseau faren var for stor og sjansen ikke verdt å ta. Om sjansen så først skulle tas måtte i alle fall teaterstykker bare føres opp med knallhard sensur.

Men det er ikke bare teaterforestillingers besudling av menneskets naturlige fantasi og medlidenhet som gjør Rousseau negativ til teater til folket. Det er også to andre årsaker. Det første er et syn på skuespillere som det i dag er merkverdig å lese. Skuespilleres status er på 1700-tallet i Frankrike ikke sammenlignbar med vår egen Hollywood-tid. For Rousseau er ikke skuespillere noen å se opp til. De er først og fremst en fare for samfunnet – også utenfor teaterlokalet. Deres egenskaper gjør dem egnet til å lure andre mennesker og komme unna med det. De er rett og slett dyktige til å være umoralske. Han spør hva skuespillertalent egentlig er, og svarer: «Kunsten å forfalske seg selv, å iføre seg en annen personlighet enn sin egen, å fremstå annerledes enn den man er, å bli lidenskapelig med kaldt blod, å si noe annet enn det man mener like naturlig som om man virkelig mente det, og endelig å glemme sin egen plass ved å ta en annens.» Han spør hva skuespilleryrket er og svarer: «Et yrke hvor skuespilleren forestiller noe for penger, utsetter seg for skjendsel og fornærmelser som andre har kjøpt seg rett til å forvolde ham, og tilbyr sin person til salgs offentlig.» Deretter skriver han i en avslutning som er like hard som den er vakker:

Hvilken ånd er det som preger skuespilleryrket og skuespilleren? En blanding av fornedrelse og falskhet,  tåpelig stolthet og uverdig skjendsel, som setter ham i stand til å spille alle slags roller, bortsett fra den edleste av alle, å være et menneske. Denne rollen gir han avkall på.

At skuespillere faktisk har evnen til å slutte å være mennesker, at de har evnen til å dehumanisere seg selv for penger og egenkjærlighet, gjør dem til potensielle torpedoer og lurifakser. Det gir Rousseau grunn til å si at skuespillere derfor må ha «høyere moral enn andre mennesker for å unngå å bli fordervet». Med skuespillerevner kreves et større moralsk kompass, hevder han.

Essayet fortsetter under bildet.

En annen grunn til å forby teateret er faren for rollen kvinner kan få i det, både på scenen og som publikummer. Rousseau skriver opp og ned om hvor foraktelig han syns det er at kvinner kan finne på å bevege seg utenfor kjøkkenet. I Brev Til d’Alembert smeller Rousseau til med et av de heftigste forsvarene for kvinnen som et underlegent vesen jeg noen gang har lest. «Et hjem hvor husmoren er fraværende, er en kropp uten sjel, som snart vil gå i forråtnelse», skriver han, før et langt parti som fortjener å stå på trykk i sin helhet følger:

Men hvis jeg føyer til at det ikke finnes noen gode seder for kvinnene hvis de ikke fører et tilbaketrukket liv i  hjemmet, hvis jeg sier at de stillferdige syslene i hjem og familie er deres arvelodd, at deres kjønns verdighet ligger i beskjedenheten, at hos dem er unseelse og kyskhet uadskillelige fra anstendigheten, at å søke mennenes  blikk allerede er å la seg besudle av dem, og at enhver kvinne som viser seg frem, vanærer seg selv: I samme  stund vil denne døgnfilosofien reise seg mot meg, den som oppstår og dør i en eller annen avkrok av en stor by  og ønsker å kvele naturens rop og hele menneskehetenes enstemmige røst.

Det Rousseau freidig kaller døgnfilosofien – som oppstår i en stor by som Paris – skulle likevel vise seg å vinne den kampen, til tross for Rousseaus sverdkamp med ord. Vi har gledelig kvelt hele naturens rop og menneskehetens enstemmige røst i 2018. For Rousseau ville vårt kvinnesyn vært vanskelig å svelge. Kvinnenes rolle i historien oppsummeres i Brev Til d’Alembert slik: «Aldri har et folk gått til grunne som følge av overdrevent vinforbruk, de går alle til grunne som følge av kvinnenes utsvevende liv. Årsaken til denne forskjellen er klar: Den første av disse to lastene vender en bort fra andre laster, den siste er opphavet til alle». Som man kanskje allerede har forstått, hører ikke en kvinne til på scenen eller på teateret overhodet – og også det er et argument for å unnlate å sette opp teater i Genève. Til og med et høyt vinforbruk er for Rousseau mer velkomment.

LES MER: Fra kambrium til antropocen, via Wales

Rousseaus motstand mot teater i Genève skyldes i all hovedsak hans syn på folket som noe glupsk og hungrende, uten noe som helst forstand til å kunne begrense seg, deretter bakdelen med umoralske skuespillere blant folket og ikke minst farer for kvinner i upassende og fremtredende roller. Rousseaus folk er i Brev Til d’Alembert et folk som vil spise hva som helst av underholdning så lenge det finnes. Det er et folk som må beskyttes fra seg selv, til deres eget beste. Derfor er han den gode gjeter for folket, som ikke kan motstå hva det blir tilbudt: «Når teateret lykkes, kan man se på det som en slags skatt, som selv om den er frivillig, likevel er byrdefull for folket, fordi den stadig gir anledning til et pengebruk det ikke kan motstå».

Et slikt syn ville vært uhørt arrogant i et moderne demokrati. Likevel er et slikt syn på en dum folkeberm som fråtser i all lavkultur det først måtte bli servert langt fra fremmed for de intellektuelles sjargong, når de først er i lukkede rom. Å kreve en sensur som forbyr hele teateret som institusjon er dog helt fjernt for locker room talkers, samt alle oss andre. Likevel tror jeg det finnes perspektiver i Rousseaus teatertenkning som kan overføres til vår egen tid. Vårt eget underholdningssamfunn styres av press om det som hele tiden streber etter å bli bedre, som et raskere nett, en kraftigere mobiltelefon eller mer virkelighetslignende grafikk i dataspill. Rousseaus innsikt er at han er uinteressert i om en ting i seg selv blir bedre. Det han interesserer seg for er hva som er ønskelig for samfunnet og for mennesket. En oppgradering er ikke alltid ønskelig. Men å være den som sier nei til oppgraderingen, er nesten alltid en krevende posisjon å inneha. Spesielt i vår tid, kanskje også i Rousseaus. Ved å motsette seg teater i Genève motsatte han seg et trykk fra storbyenes kultur, det man kan anta virket både hipt og fremskrittsrettet, et sted hvor man kunne lempe inn kultur fra de store franske skuespillene. Men Rousseau selv betviler at dette i det hele tatt vil kunne skape et bedre samfunn for Genèves folk.

LES MER: Reisebrev fra en time i amerikansk glassbur

Det er imidlertid ikke bare at han ser et flunkende nytt teater som en uønskelig og unødvendig oppgradering for Genève. Rousseaus forakt for både luksus, overflod og elitekultur spiller nok også en rolle. Rousseau skal ha sagt at sulten er den beste kokk, og et lignende utsagn står i Brev Til d’Alembert. Hvorfor trenger ikke folket teater? Jo, fordi «[…] likesom det trengs lite pynt på retter som er krydret av faste og sult, er det heller ikke nødvendig med raffinerte gleder for utslitte mennesker, som synes hvile i seg selv er en glede». Et slikt sitat må leses i sammenheng med at Rousseau mener teater ville ført til mindre godt arbeid og mer dagdriveri i byen. Når det gjelder eliteforakt kommer den til syne mot slutten av teksten. Han skriver: «La oss ikke gå inn for de eksklusive skuespillene som stenger et lite antall mennesker inne i en trist og dyster hule, som gjør dem engstelige og ubevegelige, tause og passive, som ikke tilbyr dem å se annet enn fengsler, lanser, soldater og nedslående bilder av underkastelse og ulikhet». Mot slutten av brevet har Rousseau endret tone, plutselig har han fått en romantisk klang i sitt forsvarsskrift.

Nei, lykkelige nasjoner! Dette er ikke deres fester! Det er i friluft, under åpen himmel at dere skal komme   sammen og hengi dere til den behagelige følelsen av lykke. Deres fornøyelse skal ikke være sentimentale eller  kommersielle, ingen tvang eller egeninteresse skal forgifte dem, de skal være frie og generøse som dere selv er.  La solen skinne på deres uskyldige forestillinger, dere kan selv bidra med en forestilling, den flotteste som   solen kan skinne på.

Teateret er delt i scene og sal, det er adskilt og passiviserende for folket, dessuten er det også ekskluderende. Dette vektlegger Rousseau. Hvorfor kan ikke alle være skuespillere sammen, liten og stor, ung og gammel, skriver han. Klasseløst. «Reis en stang pyntet med blomster midt på en plass, la folk samles der, og det blir fest.» Åpne opp gaten! Og la vinen strømme ned i fellesskapsrus!

Og enda bedre: «La tilskuerne vise seg frem, la dem selv være skuespillere, la enhver se og elske seg selv i de andre, slik at alle blir bedre knyttet sammen.»

Essayet er trykt i Molos syvende utgave, «Folket», og er skrevet av bachelorstudent Geir Magne Staurland (f. 1995). Nummeret har slippfest den 16. april på SV, Blindern. Den observante vil også legge merke til at det ikke finnes fotnoter. Det er blitt gjort av tekniske grunner som følge av vår nettsideløsning. Fotnotene finnes på trykk.

Litteraturliste

Rousseau, Jean-Jacques. Brev Til d’Alembert. I oversettelse av Vera H. Føllesdal. Thorleif Dahls  Kulturbibliotek, Oslo: 2016. E-bok.

Krefting, Ellen. «Forestillingen om lidelse» i tidsskriftet Arr #3 4/2003 Solidaritetens grenser, 19-29

Winther, Truls. «Innledning» i Brev Til d’Alembert, location 34-360. I oversettelse av av Vera H.   Føllesdal. Thorleif Dahls Kulturbibliotek, Oslo: 2016. E-bok.